Avskjedsgaver

Det er sjelden jeg har hatt så lite kontroll som nå i innspurten før avreise fra Mali. Både kirkearbeid og prosjektarbeid skal avsluttes og alle beskjeder må gis og...... og midt oppi alt kommer plutselig noen fra prosjektrådet og forlanger et møte.
Jeg hadde egentlig planlagt et møte med kirkekomiteen akkurat da, men dette er folk det ikke nytter å sette seg opp mot, så da ble det møte.
En halv time før møte skulle begynne kom de sigende lederne for alle kvinnegruppene vi har arbeidet med. Og så kom bydelslegen og prosjektrådet og en representant for skolestyret og utviklingskomiteen og... ordføreren. Og så viste det seg å være en "vi takker av Therese"- fest. De hadde ordnet hvit duk til bordet, popkorn og brus til forrett. Det var taler og, som avslutning, sikkert en hel sau som var nydelig grillet.


En av talene som gjorde mest inntrykk ble holdt at et av medlemmene i prosjektrådet. Han hadde samlet informasjon om Norge og holdt et kvarters foredrag om midnattssol, 1814 og handelsflåten. Han la også stor vekt på at Norge var et veldig religiøst land og at det var deres tro som fikk dem til å gi så mye av statsbudsjettet til bistand. Det er snodig. Her har vi et prosjekt med bare kristne arbeidere, men jeg har lurt på hvor mye innvirkning det har på arbeidet egentlig og hvordan vi kan få formidlet at det er Guds kjærlighet som driver oss, og så er det en streng muslim som står opp og peker på at det nettopp er troen som gjør at vi driver med et prosjekt som dette i N'tomikorobougou. Det var en sterk melding å få. 


En annen av medlemmene i prosjektrådet er khassonke. Han ville også holde en tale på vegne av alle khassonkeer og takke for at noen faktisk var villig til å bo og arbeide blant denne folkegruppen. 

Ordføreren takket for innsatsen, men la mest vekt på å formane kvinnegruppene til å ta godt vare på henne som kommer etter meg. "Therese var ingen fremmed da hun kom, men dere må ta godt imot hun som kommer og lære henne alt hun trenger å vite." 

Og så fikk jeg en gave. "Det er ingenting," sa ordføreren, "bare et symbol." Men det er et symbol som jeg skal sette på hedersplassen i stua, når jeg engang får en stue. Det var en flott skulptur, men mest av alt er det takknemligheten og rausheten den symboliserer som gikk rett til hjertet. Det veide opp for alle tunge stunder med prosjektarbeid og nå kunne jeg gjerne tatt ei stund til. Men jeg lovet i hvert fall å snakke godt om dem og fortsette å følge dem selv om jeg er i Norge. 


Da kjøttet var fortært og alle hadde kommet seg ut av porten, gikk jeg på møte med menighetsrådet. De hadde ennå et par timer igjen med diskusjoner. Jeg var med på diskusjonene, men kjente samtidig på en frustrasjon. "Hvorfor er det bare utenfor kirka de viser takknemlighet og glede for det vi har gjort?" "Hvorfor er ikke menighetene våre rause og gavmilde?" Selv om jeg ikke forventer at de skal gi en stor gave, men det hadde vært fint med et lite hint om at de også var takknemlige for det vi gjør...


Da vi endelig ble ferdig med møtet ble jeg stående en stund utenfor og snakke med Pierre Moulna. Han er kamerunsk misjonær og reiser også hjem til Kamerun etter to år i Mali. Plutselig ble vi kalt inn igjen. Møtet var visst ikke helt ferdig ennå. Kirkepresidenten ga oss 5 000 f cfa hver (ca 65 kroner). "Det er jo ikke betaling for noe, men i hvert fall en gest for å uttrykke vår takknemlighet for arbeidet dere gjør og har gjort." Den lappen skal jeg ramme inn og henge opp i stua min, rett ved siden av skulpturen. 


Med fare for å gjenta meg selv: Det er et utrolig privilegium å få arbeide i et sånn land. Klimaet er varmt, det er nå en ting, men folkene er også varme og gjestfrie og åpne. Som hun sa, lederen for kvinnegruppene: "Husk på når du reiser tilbake til landet ditt at du har et fedreland her også!"

Siste dager i Bamako.

Da er jeg ferdig med et helt år i Bamako. Det var ganske skummelt i begynnelsen, men jeg må bare konstatere: Det er da utrolig mye flotte folk her!

I Oussoubidiagna jobber prosjektet ganske tett med orføreren, her i byen er det litt annerledes. Bamako er et distrikt sammensatt av 6 kommuner og vår kommune er sammensatt av 22 bydeler. I 2009 var det offisielle innbyggertallet 1, 8 millioner, men det er den raskest voksende byen i Afrika og ligger på 6. plass i verdenstoppen. (Den siste setningen hadde egentlig ingenting med resten av historien å gjøre, men det kan være interessante opplysninger.) I hvert fall, vi i prosjektet i Bamako har for det meste forholdt oss til bydelsordføreren. Men han har begrenset autoritet og myndighet. Siden september har vi prøvd å få tak i ordføreren for kommunen, men han er en viktig mann med stramt program og 22 bydeler å organisere, så vi har ikke fått til et møte enda. MEN en av damene i bydelen kjente en som jobbet i distriktet og vi fikk ordnet et møte med ham.

I 7 år har jeg kjørt forbi de ganske imponerende bygningene i kolonistil som huser distrikts-administrasjonen. Plutselig skulle jeg få møte noen der! Det var bare å ha på seg finstasen og reise på besøk. Vi møtte en ung, utrolig energisk fyr som dro oss med rundt for å hilse på flere generalsekretærer, informasjonsansvarlige og diverse. Det hadde sikkert vært ganske skummelt om det ikke hadde vært for at isen tiner så snart jeg snakker bambara og dessuten dukker det alltid opp en malinke eller khassonke som syns det er fantastisk at jeg snakker språket som snakkes i vest-Mali. Da vi begynte på møtet, viste det seg at denne unge energiske fyren ikke var så ung allikevell, men energisk var han. Han hadde utdannelsen sin fra Frankrike, men ville gjøre noe for landet sitt. Han hadde bygget flere skoler og ungdomssentre. Han hadde lest prosjektdokumentet vårt og var overbegeistret for planene. Halvannen time senere satt vi i møte med den veldig travle og utilnærmelige ordføreren i kommunen. Han hørte på planen våre og selvfølgelig skulle det ordne seg med en tomt for prosjektet i kommunen hans. Det skulle bare mangle. Og så startet han en to timer lang enetale. Nordmenn gjorde mye bra. Det hadde han sett da han jobbet i helsedepartementet. Særlig i Bafoulabé hadde vi arbeidet bra, men vi var for opptatt av grasrota. Han hadde en skuffende opplevelse med den norske vann- og energiministeren (eller noe i den duren) etter den internasjonale vannkonferansen i Mexico, men sånn jevnt over var vi vel greie folk. Kvinner er viktige! Han hadde forresten en interessant opplevelse fra da han jobbet for verdens matvarefond. Kunne vi ikke lage et stort grønnsaksmarked i bydelen? Det er bra for kvinnene! Vi bukket og takket for alle gode innspill og forslag.

Senere på dagen skulle jeg i et nytt møte. Denne gangen med en som hadde gjort en helseundersøkelse i bydelen. Vi lurte litt på å kjøpe undersøkelsen, men da han kom og skulle presentere den viste det seg å være en programvare for å lese undersøkelser og ikke egentlig en undersøkelse han ville selge, så det gikk i vasken. Men det var en flott fyr å snakke med. Han hadde også utdannelse fra Frankrike og hadde arbeidet med informatikk der. Han hadde vært over 30 før han endelig fikk barn, og da dattera ble født hadde hun pusteproblemer. "Men da jeg så det teamet av leger som jobbet for å få liv i dattera mi tenkte jeg at jeg må hjem. Det er alt for få barn som blir født i Europa, og det er leit. Her blir det født mange barn, men de dør av så utrolig idiotiske ting!" Så nå bruker han de datakunnskapene han har for å hjelpe til med å forbedre helse- og skoletilbud.

Det er så flott å møte slike folk. Jeg blir imponert og føler meg liten i sammenhengen, men samtidig så utrolig priviligert over å få arbeide sammen med slike ressurser.