Glendrangeposten

Avskjedsgaver

2010-06-26T05:35:00.000-07:00

Det er sjelden jeg har hatt så lite kontroll som nå i innspurten før avreise fra Mali. Både kirkearbeid og prosjektarbeid skal avsluttes og alle beskjeder må gis og...... og midt oppi alt kommer plutselig noen fra prosjektrådet og forlanger et møte.
Jeg hadde egentlig planlagt et møte med kirkekomiteen akkurat da, men dette er folk det ikke nytter å sette seg opp mot, så da ble det møte.
En halv time før møte skulle begynne kom de sigende lederne for alle kvinnegruppene vi har arbeidet med. Og så kom bydelslegen og prosjektrådet og en representant for skolestyret og utviklingskomiteen og... ordføreren. Og så viste det seg å være en "vi takker av Therese"- fest. De hadde ordnet hvit duk til bordet, popkorn og brus til forrett. Det var taler og, som avslutning, sikkert en hel sau som var nydelig grillet.

En av talene som gjorde mest inntrykk ble holdt at et av medlemmene i prosjektrådet. Han hadde samlet informasjon om Norge og holdt et kvarters foredrag om midnattssol, 1814 og handelsflåten. Han la også stor vekt på at Norge var et veldig religiøst land og at det var deres tro som fikk dem til å gi så mye av statsbudsjettet til bistand. Det er snodig. Her har vi et prosjekt med bare kristne arbeidere, men jeg har lurt på hvor mye innvirkning det har på arbeidet egentlig og hvordan vi kan få formidlet at det er Guds kjærlighet som driver oss, og så er det en streng muslim som står opp og peker på at det nettopp er troen som gjør at vi driver med et prosjekt som dette i N'tomikorobougou. Det var en sterk melding å få.

En annen av medlemmene i prosjektrådet er khassonke. Han ville også holde en tale på vegne av alle khassonkeer og takke for at noen faktisk var villig til å bo og arbeide blant denne folkegruppen.

Ordføreren takket for innsatsen, men la mest vekt på å formane kvinnegruppene til å ta godt vare på henne som kommer etter meg. "Therese var ingen fremmed da hun kom, men dere må ta godt imot hun som kommer og lære henne alt hun trenger å vite."

Og så fikk jeg en gave. "Det er ingenting," sa ordføreren, "bare et symbol." Men det er et symbol som jeg skal sette på hedersplassen i stua, når jeg engang får en stue. Det var en flott skulptur, men mest av alt er det takknemligheten og rausheten den symboliserer som gikk rett til hjertet. Det veide opp for alle tunge stunder med prosjektarbeid og nå kunne jeg gjerne tatt ei stund til. Men jeg lovet i hvert fall å snakke godt om dem og fortsette å følge dem selv om jeg er i Norge.

Da kjøttet var fortært og alle hadde kommet seg ut av porten, gikk jeg på møte med menighetsrådet. De hadde ennå et par timer igjen med diskusjoner. Jeg var med på diskusjonene, men kjente samtidig på en frustrasjon. "Hvorfor er det bare utenfor kirka de viser takknemlighet og glede for det vi har gjort?" "Hvorfor er ikke menighetene våre rause og gavmilde?" Selv om jeg ikke forventer at de skal gi en stor gave, men det hadde vært fint med et lite hint om at de også var takknemlige for det vi gjør...

Da vi endelig ble ferdig med møtet ble jeg stående en stund utenfor og snakke med Pierre Moulna. Han er kamerunsk misjonær og reiser også hjem til Kamerun etter to år i Mali. Plutselig ble vi kalt inn igjen. Møtet var visst ikke helt ferdig ennå. Kirkepresidenten ga oss 5 000 f cfa hver (ca 65 kroner). "Det er jo ikke betaling for noe, men i hvert fall en gest for å uttrykke vår takknemlighet for arbeidet dere gjør og har gjort." Den lappen skal jeg ramme inn og henge opp i stua min, rett ved siden av skulpturen.

Med fare for å gjenta meg selv: Det er et utrolig privilegium å få arbeide i et sånn land. Klimaet er varmt, det er nå en ting, men folkene er også varme og gjestfrie og åpne. Som hun sa, lederen for kvinnegruppene: "Husk på når du reiser tilbake til landet ditt at du har et fedreland her også!"

Siste dager i Bamako.

2010-06-18T05:28:00.000-07:00

Da er jeg ferdig med et helt år i Bamako. Det var ganske skummelt i begynnelsen, men jeg må bare konstatere: Det er da utrolig mye flotte folk her!

I Oussoubidiagna jobber prosjektet ganske tett med orføreren, her i byen er det litt annerledes. Bamako er et distrikt sammensatt av 6 kommuner og vår kommune er sammensatt av 22 bydeler. I 2009 var det offisielle innbyggertallet 1, 8 millioner, men det er den raskest voksende byen i Afrika og ligger på 6. plass i verdenstoppen. (Den siste setningen hadde egentlig ingenting med resten av historien å gjøre, men det kan være interessante opplysninger.) I hvert fall, vi i prosjektet i Bamako har for det meste forholdt oss til bydelsordføreren. Men han har begrenset autoritet og myndighet. Siden september har vi prøvd å få tak i ordføreren for kommunen, men han er en viktig mann med stramt program og 22 bydeler å organisere, så vi har ikke fått til et møte enda. MEN en av damene i bydelen kjente en som jobbet i distriktet og vi fikk ordnet et møte med ham.

I 7 år har jeg kjørt forbi de ganske imponerende bygningene i kolonistil som huser distrikts-administrasjonen. Plutselig skulle jeg få møte noen der! Det var bare å ha på seg finstasen og reise på besøk. Vi møtte en ung, utrolig energisk fyr som dro oss med rundt for å hilse på flere generalsekretærer, informasjonsansvarlige og diverse. Det hadde sikkert vært ganske skummelt om det ikke hadde vært for at isen tiner så snart jeg snakker bambara og dessuten dukker det alltid opp en malinke eller khassonke som syns det er fantastisk at jeg snakker språket som snakkes i vest-Mali. Da vi begynte på møtet, viste det seg at denne unge energiske fyren ikke var så ung allikevell, men energisk var han. Han hadde utdannelsen sin fra Frankrike, men ville gjøre noe for landet sitt. Han hadde bygget flere skoler og ungdomssentre. Han hadde lest prosjektdokumentet vårt og var overbegeistret for planene. Halvannen time senere satt vi i møte med den veldig travle og utilnærmelige ordføreren i kommunen. Han hørte på planen våre og selvfølgelig skulle det ordne seg med en tomt for prosjektet i kommunen hans. Det skulle bare mangle. Og så startet han en to timer lang enetale. Nordmenn gjorde mye bra. Det hadde han sett da han jobbet i helsedepartementet. Særlig i Bafoulabé hadde vi arbeidet bra, men vi var for opptatt av grasrota. Han hadde en skuffende opplevelse med den norske vann- og energiministeren (eller noe i den duren) etter den internasjonale vannkonferansen i Mexico, men sånn jevnt over var vi vel greie folk. Kvinner er viktige! Han hadde forresten en interessant opplevelse fra da han jobbet for verdens matvarefond. Kunne vi ikke lage et stort grønnsaksmarked i bydelen? Det er bra for kvinnene! Vi bukket og takket for alle gode innspill og forslag.

Senere på dagen skulle jeg i et nytt møte. Denne gangen med en som hadde gjort en helseundersøkelse i bydelen. Vi lurte litt på å kjøpe undersøkelsen, men da han kom og skulle presentere den viste det seg å være en programvare for å lese undersøkelser og ikke egentlig en undersøkelse han ville selge, så det gikk i vasken. Men det var en flott fyr å snakke med. Han hadde også utdannelse fra Frankrike og hadde arbeidet med informatikk der. Han hadde vært over 30 før han endelig fikk barn, og da dattera ble født hadde hun pusteproblemer. "Men da jeg så det teamet av leger som jobbet for å få liv i dattera mi tenkte jeg at jeg må hjem. Det er alt for få barn som blir født i Europa, og det er leit. Her blir det født mange barn, men de dør av så utrolig idiotiske ting!" Så nå bruker han de datakunnskapene han har for å hjelpe til med å forbedre helse- og skoletilbud.

Det er så flott å møte slike folk. Jeg blir imponert og føler meg liten i sammenhengen, men samtidig så utrolig priviligert over å få arbeide sammen med slike ressurser.

Tur til Bafoulabé!

2010-03-27T16:47:00.000-07:00

I forrige uke var jeg i Bafoulabé, ca 45 mil fra Bamako. For å slippe å reise alene fikk jeg med meg en av sjåførene våre. Det er egentlig ganske interessant å sitte

sammen med noen i bil i mange timer, for noe skal en jo snakke om og en kan ende opp med å bli ganske godt kjent.

Etter å ha tatt turen gjennom alle de vanlige emner: familie, kone og barn, hvorfor ikke jeg er gift og om jeg kunne tenke meg å gifte meg med en malier, gikk vi over på musikk. En av yndlingsmusikerne mine her i Mali er Habib Koite. Han synger fine sanger med gode tekster. De fleste sangene handler om viktigheten av å bevare fred, leve sammen og oppføre seg ordentlig, men det er en av sangene som jeg ikke får til å passe sammen med resten. Den handler om en ku. En veldig fin ku som vi må passe godt på. Så da vi kom til den sangen måtte jeg bare spørre. "Hva handler denne sangen egentlig om?" Sjåføren trengte ikke høre etter lenge før han svarte: "Den handler om presidenten?" "?" "Ja, det er jo innlysende. Det handler om en hvit ku som alle setter pris på. Det er presidenten." Da han så at jeg enda ikke var helt overbevist, utvidet han forklaringen litt. "Det handler om en ku som er snill og fin og en god borger og som vi alle, menn og kvinner, alle borgere, må ta vare på. Hvem er det vi alle har ansvar for å stelle pent med? Jo, presidenten. Men en sanger kan jo ikke nevne navnet til presidenten i en sang. Alle vet hvem han synger om, men ingen kan ta ham for det."

Så derfor har jeg lagt ved et bilde av en forkledd president. Eller noe sånt.

På vei ned til Bamako igjen hadde vi en interessant opplevelse. Noen kilometer fra Bafoulabé er det en jernbanebro. Det er den eneste broa i mils omkrets, så derfor blir den også brukt av biler. Jeg har egentlig aldri likt den broa. Du må vrenge bilen over den ene skinna og kjøre med to hjul midt mellom skinnene og to hjul utenfor og håpe på at du greier å skremme bort motorsyklister og at du ikke møter på en bil eller en eselkjerre som kommer motsatt vei eller, enda verre, et tog. Denne gangen møtte vi en bil. Vi var først ute på broa, men det kom en bil i mot og den hadde ikke tenkt å rygge. Så vi fortsatte til vi møttes en plass rundt midten. Bilene stod en stund og skulte olmt på hverandre og så gikk begge sjåførene ut. Det er et eller annet med kroppsholdningen hos menn som mener å ha retten på sin side. Bred beinstilling, brystkassen skutt fram og armene trukket godt bakover. Det lover sjelden bra. Heldigvis var det flere menn ute og gikk på broa og de fikk forhindret en slåsskamp og plassert begge sjåførene inn i bilene sine igjen. Der satt de og skulte olmt på hverandre.

Nå hadde vi fått med oss en passasjer, Adama, og både Adama og jeg er nok ganske forsiktige personer. Vi hellet til den oppfatningen at vi kanskje muligens burde rygge. Sjåføren satt bare og så mørkt framfor seg. "Kom igjen, rygg nå. Det er ikke så langt over igjen." "Jeg rygger ikke!" Så begynte han og vrenge bilen over skinnen for å kunne kjøre forbi. Da ble det litt mer liv i bilen. "Du, jeg tror ikke egentlig det går an å møtes to biler her. Kan vi ikke rygge. Jeg syns kanskje det hadde vært en mye lurer idé å kjøre bakover." "Han fornærmet meg!" Da var egentlig den diskusjonen over. Med sammenbitte tenner og blikket stivt rettet rett fram fikk sjåføren lirket bilen vår forbi. I det vi kom opp på sida av den andre bilen rullet han ned vinduene for å kunne frese litt til den andre sjåføren, men både Adama og jeg rullet dem raskt opp igjen og prøvde å bevare balansen mellom litt unnskyldende nikk til den møtende sjåfør og lojalitet til vår sjåfør. Og en skulle nesten ikke tro det, men det er faktisk mulig for to biler å kjøre forbi hverandre på en jernbanebro!

Den glade vandrer!

2010-03-11T11:12:00.000-08:00

Poeten Rumi har en historie om en prest som ber inderlig for tyver og svindlere, mens han nesten aldri bruker tid på å takke for menigheten eller be for de troende. De troende anklager ham for dette, men presten svarer: Jeg takker Gud for dem fordi de hjelper meg til å holde fokus på det som er det viktigste. Hver gang jeg blir opptatt av de samme tingene som dem, kommer de og raner meg og slår meg halvt i hjel. Da kommer jeg til meg selv og husker at det jeg ønsker er ikke det samme som det de ønsker. En fiende kan av og til hjelpe deg bedre enn en venn. Og det er ikke sikkert at de som ønsker godt for deg hjelper deg best.

Jeg har ikke blitt utsatt for så mange røvere, men Mali kan være litt uforutsigbart. Den første måneden jeg var her i Bamako bodde jeg i et hus som misjonen leier på Hippodrome (bydelen der vi har administrasjonen vår). Men plutselig skulle noen andre ha det huset, så da måtte jeg ut på husjakt. Det tok heldigvis ikke så mange dagene, så fant vi et hus rett ved siden av kontoret. Der skulle jeg liksom bo til juni og så skulle direktørfamilien vår bo der til neste år (de hadde foreløpig leid et hus et stykke unna). Men plutselig fikk vi en beskjed i forrige uke at direktøren måtte ut av huset sitt innen den 18. mars. Det var litt kort frist, men etter at den første litt forvirrede panikken hadde lagt seg kom vi fram til gode løsninger. Men så fikk vi beskjed sent i går ettermiddag at de måtte være ute innen slutten av uka. Jeg satte i går personlig verdensrekord i pakking. Etter 4 timer var alt pikkpakket mitt samlet i en krok. Det er her fordelen med røvere og svindlere kommer inn. For hver flytting finner jeg ut at det er egentlig veldig lite jeg trenger her i verden. Hvis det fortsetter i dette tempoet kan jeg snart få med meg hele flyttelasset i bare en koffert.

Kvinnedag og kvinnedagsfeiring.

2010-03-10T06:45:00.000-08:00

På mandag var det kvinnedagen. Gratulerer alle kvinner!

Jeg fulgte med på en ganske heftig diskusjon etter gudstjenesten på søndag. Hva i all verden skulle en med en kvinnedag? En stakkars mann med 20 barn og ingen inntekter har ikke overskudd til å tenkte på rettigheter. Bare å gi familien mat er jo litt av en jobb! Og kvinnene får jo helt griller i hodet av slike festdager. En mann kunne fortelle at i hans landsby hadde en kone blitt så sint på mannen sin da han ikke ville kjøpe 8.mars stoff til henne at hun kjøpte superlim og limte igjen...hmm..."nedentil". Det gikk ikke så bra. Kona, som ikke hadde tenkt på at superlim faktisk er ganske holdbart, døde av skadene. Sånn går det når kvinner skal få rettigheter!

(men jeg ble egentlig mest sjokkert over mennenes holdning.)
Nå skal det sies at kvinnedagen her handler litt om utvikling og rettigheter, men mye om nye klær (og da helst spesialstoff som er gitt ut i anledning dagen) og fest for damene. Det er til og med fridag for alle kvinner, i hvert fall for dem som har en kontorjobb. Men jeg fikk da med meg mitt livs første 8.mars "manifestasjon". Akkurat da jeg hadde lent meg tilbake og nøt tanken på å ha en hel dag fri, så ringte de fra en av kvinnegruppene som prosjektet vårt arbeider sammen med. De skulle ha et møte på kvelden om ikke vi kunne komme. Jeg kom meg opp og fikk med meg en ordentlig fest. Det var musikk og dans. Dansen bestod av å subbe rundt i ring og jeg imponerte stort ved å kunne dansen etter bare å ha sett på dem en runde. Det var flere grioter (skalder) tilstede som priste kvinnene og deres gode gjerninger. På lørdag og søndag hadde flere kvinnegrupper vært ute med feiekoster, river og søppelbøtter for å rydde opp i bydelen. De fikk mange lovord for det og oppmuntringer til å fortsette å gjøre sin del for at Mali og N'tomikorobougou skal bli en bedre og renere plass å bo. Kvinner kan hvis de vil!

Uro og opplevelsen av uro!

2010-03-03T12:02:00.000-08:00

Av og til skjer det ting som minner oss på at freden her er skrøpeligere enn vi tror, eller kanskje er problemet at vi kommer fra at snilt og skjermet land der fred og fravær på reaksjoner er det samme.
Forrige uke var alle Normisjons misjonærer samlet til konferanse i Bafoulabé og plutselig smalt det i Bamako.
En politimann hadde stoppet en minibuss og spurt sjåføren etter papirer. Bussjåføren brukte litt for lang tid på å finne fram papirene. Politimannen ble nervøs. Og for å være sikker på å ikke bli skutt, så skjøt han først. Dette førte til reaksjoner fra sjåfør"lauget". Dagen etter streiket alle busser og taxier. Det var demonstrasjoner og brenning av dekk. Flere politistasjoner ble ødelagt. I Bafoulabé satt vi misjonærer og ble mer og mer nervøse. Hva var dette? Kom det til å bli revolusjon?
Jeg har prøvd å spørre meg for denne uka, men folk bare trekker på skuldrene. Det er sånt som skjer. Sjåføren var visst ikke ordentlig bussjåfør. Han ble visst skutt da han prøvde å stikke av fra politiet. Ryktene sier at det var en person til i bussen, men at han stakk av og ikke har vist seg siden. De hadde leid bussen for natta for å bedrive en eller annen lyssky virksomhet. Det er i alle fall ikke noe å snakke om!

Nord-Mali er også en spennende sone. I flere år har en etnisk gruppe, tuaregene, krevd større selvstyre. I tillegg er de nå knyttet til Al-Qaida og innblandet i narkotika- og våpensmugling. I desember ble en fransk bistandsarbeider kidnappet og etterpå frarådet Frankrike og USA alle landsmenn å begi seg opp mot Timbuktu. Flere bistandorganisasjoner trakk seg også ut av sonen.
Nå har jeg fått en ny kollega som har bodd flere år i Timbuktu. Hun bare flirer av bekymringen for opprørene. " Det er umulig å vite hvem som er opprørere. De er jo akkurat som meg og deg. Familiene deres bor i Timbuktu og de går rundt i gatene som vanlige folk. Søsteren min haiket med opprørere en gang. Hun skulle ut på en ganske lang reise og hadde hatt flaks og fått haik med en lastebil. Da det begynte å mørkne stoppet bilen på en øde strekning. Det var flere mil til nærmeste landsby. Søstera mi ble litt bekymret og prøvde å overbevise de andre på lastebilen. "Dette er jo en øde strekning. Det er masse opprørere i området rundt her. Er det ikke bedre at vi fortsetter til vi kommer til en landsby. Der kan vi sikkert overnatte trygt." Til hennes store overraskelse begynte de andre passasjerene å le. "Du kan ta det helt med ro! Alle her på lastebilen er opprørere, så det er nok ingen som kommer til å angripe oss." Hun sov litt urolig, men dagen etter kjørte de henne frem til landsbyen der hun skulle og satte henne av der. De angriper ikke sivile hvis de ikke har grunn til det!"

Bildet av en mulig opprører, eller kanskje ikke...

Artikkel om tuaregene
Enda en artikkel om tuareger

Og forresten ha en god Maoloud.

Et stort skritt for meg, men merket menneskeheten det?

2010-02-21T12:10:00.000-08:00

Jeg må bare innrømme det. Jeg liker å preke, undervise, stå foran masse mennesker og få lov til å formidle noe. Forhåpentligvis på en god måte.
På de 6 årene jeg har bodd i Oussoubidiagna har jeg prekt noe i kirken og det har vært helt uproblematisk. Men her i Bamako er det litt annerledes. Jeg har holdt andakter, det er ikke det. Men da har det vært fordi menighetene har vært dårlig forberedt. Plutselig, på søndag morgen, oppdager de at de ikke har noen til å preke, og når misjonæren da dukker opp er dagen reddet. Jeg har sittet på en del gudstjenester, mens salmene blir alt for fort avsunget, og nitenkt og prøvd å komme på gangen i en eller annen preken eller andakt som jeg har hørt eller holdt eller i det minste et bibelord som kan være litt givende. Men jeg syns det hadde vært gøy å få lov til å holde en ordentlig preken en gang. En som er ordentlig forberedt og som jeg kan holde på bambara og der jeg kan få sagt noe viktig. Men med de ultrakonservative menighetene vi har her har jeg ikke en gang turt nevne tanken. Men i dag hadde vi besøk av generalsekretær, Rolf Kjøde, fra Norge. Han skulle holde talen i N'tomikorobougou, en av menighetene våre, og jeg fikk lov til å oversette (til fransk og så ble det oversatt videre til bambara). Endelig fikk jeg lov til å stå på prekenstolen og se utover menigheten.
Etter gudstjenesten spøkte jeg med noen i menighetsrådet: Ja, det var vel første og eneste gang jeg fikk lov til å stå på prekenstolen deres! Og plutselig begynte de å diskutere det helt seriøst. Stemningen hellet mot at jeg som misjonær måtte ha rett til å utføre alle oppgaver som en misjonær skal utføre, selv om jeg er dame.
Til og med en kollega fra Kamerun som ellers er ganske skeptisk til damer mente at det ikke var noe i veien for at jeg kunne preke på gudstjenesten. Jeg holdt på å ramle av stolen.
Senere snakket jeg med direktøren, og han kunne fortelle at de hadde hatt samtaler rundt dette. De hadde til og med snakket med øverste leder for den protestantiske fellesorganisasjonen i Mali og fått klarsignal på at det ikke kom til å gå ut over samarbeidet med de andre kirkene i Mali selv om vi lot kvinnelige misjonærer preke på gudstjenester. Så det så!

Sydentur med forviklinger!

2010-01-26T07:33:00.000-08:00

Det hørtes ut som en god idée i sommer da det ble snakk om å ta en felles tur med hele familien til "Syden" for å feire pappas 60års-dag. Og så vanskelig kan det ikke være å komme seg fra Bamako til Madrid.

Da datoer endelig var avklart i oktober begynte jeg å lete på nett. Problemet var et jeg ikke kom direkte inn på sidene til flyselskapene som flyr herfra, men ved hjelp av sånne "billige flyturer på nett" sider fant jeg flere tilbud på turen Bamako- Madrid, Madrid- Las Palmas. Å søke på Bamako-Las Palmas i ett strekk ga ikke noen resultat, men jeg tenkte at turen herfra til Europa jo er den vanskeligste, så la oss få unna den først. Men til min store overraskelse, hver gang jeg var ferdig med en bestilling og ville betale, så var det umulig. Irritert prøvde jeg flere forskjellige operatører, helt til jeg kom til bigtravel.se. Der fikk jeg både bestilt og betalt billetten og alt var greit. Siden jeg nå visste når jeg kom til Madrid og når jeg reiste derfra, kunne jeg også bestille turen Madrid-Las Palmas. Det fant jeg med et spansk selskap, Terminal A.
Dagen etterpå fikk jeg mail fra bigtravel om at reisen min var kanselert. Dette var en reise som var umulig å bestille fra deres sider og derfor ikke gyldig. Vi kranglet litt fram og tilbake, men siden de ikke ville selge turen til meg ba jeg om å få pengene tilbake. Det fikk jeg ikke. Først måtte jeg forklare hvordan jeg hadde klart å manipulere sidene deres. Jeg takket for tilliten, men så dyktig er jeg ikke i data at jeg har mulighet til å manipulere nettsider! Men i hvert fall, jeg regnet med at det kom til å gå seg til og bestilte turen fra en annen operatør. Foreløpig har det ikke gått seg til og etter å ha sendt mailer fram og tilbake i to måneder, har jeg nå sendt inn klage på bigtravel til et europeisk forbrukerråd. Der står foreløpig den saken.

I november fikk jeg en mail fra Terminal A. Det var bare til informasjon, avgangen til flyet mitt fra Las Palmas til Madrid var flyttet fra kl 13 til kl 15. Venligst bekreft. Ok, jeg hadde fremdeles et par timer i Madrid før neste fly til Casablanca, så det gikk greit.
Men her i forrige uke fikk jeg en ny mail. Flyavgangen min var flyttet fra kl 15 til kl 17. Vennligst bekreft.
Jeg skrev mail tilbake og sa at det desverre ikke gikk, for da nådde jeg ikke flyet jeg skulle videre med, men kunne de booke meg inn på et tidligere fly?
Flere dager gikk uten mail, men endelig kom svaret: Nei, det kunne de ikke. Det var ikke deres ansvar. Snakk med flyselskapet.
Spanair sin kontakt i Norge er SAS, så jeg ringte til dem. Ja, hun så på skjermen sin at flyet mitt var blitt kanselert og at jeg hadde blitt flyttet til et nytt fly og hun så at det gikk et fly kl 9.30 på morgenen, men hun kunne desverrre ikke flytte meg over. Det var ikke hennes ansvar, men reisebyrådet. Jeg prøvde å si at de ikke hadde noe ansvar for det. Det hadde hun også forståelse for, men hun kunne dessverre ikke gjøre noe.
Jeg prøvde å ringe reisebyrådet, men fikk bare en spansk telefonsvarer. Jeg sendte mail og spurte om de hadde et annet nummer. Jeg ringte igjen og denne gangen fikk jeg tak i en mann. Han skjønte problemet, så at jeg var blitt flyttet til et nytt fly, skjønte at jeg ikke kom til å rekke neste fly i Madrid, men han kunne ikke gjøre noe med det. Snakk med flyselskapet. Jeg har snakket med flyselkapet og de sier at det ikke er deres problem. De kan ikke gjøre noe med det fordi jeg har booket billetten gjennom dere! Ja, det var for såvidt sant, men siden jeg bestilte billettten i oktober hadde systemet deres brutt sammen, så det var helt umulig for ham å gjøre noe med det. Men hvis ikke dere kan hjelpe meg og flyselskapet ikke vil hjelpe meg, hvem skal hjelpe meg da? Du får ha lykke til, sa mannen. I mellomtiden fikk jeg en mail fra en annen person i reisebyrådet som skrev med store bokstaver. DET GÅR IKKE ANDRE FLY ENN DET KL 17. VI KAN IKKE GJØRE NOE MED DET! Inne i seg tenkte han sikkert: "Duste kunder, må ha alt inn med teskje!"
Så jeg ringte opp igjen til SAS. Etter 20 minutter i kø fikk jeg snakke med en koselig dame. Hun skjønte problemet, syns det var leit, stusset på at jeg måtte ringe rundt selv og at ikke reisebyrådet tok seg av dette, men hun var bundet på hender og føtter. Selv om de hadde et partnerskap med Spanair, så måtte et sånt problem ordnes opp direkte med dem. Jeg fikk i hvert fall et nummer til Spanair i Spania. Der møtte jeg en dame som skjønte problemet. Flyet som skulle gått kl 15 var kanselert, og neste fly gikk ikke før kl 17. Den eneste muligheten måtte være å ta et fly kl 9.30. "Høres helt greit ut for meg" Ja, jeg beklager, men det er den eneste mulgheten. "Ja, men jeg kunne godt tenke meg den avgangen." Ja, det er desverre det eneste jeg kan få til. "Hallo!!! Det er ingenting jeg heller vil enn å reise fra Las Palmas kl 9.30!!!" Ja, da skulle hun ordne det og sende meg en mail. Så nå har jeg billetter både bort og hjem igjen. Jeg reiser på fredag. Jeg er spent på hvilke andre ting som kan gå galt i løpet av disse 4 dagene. Nå trenger jeg ferie. Jeg er utslitt av nattevåk og bekymringer.
På yr.no er det meldt 16 grader og regn!
Godt familien i fra Norge har med seg vinterklær.

Blåtur med jobben!

2010-01-16T07:06:00.000-08:00

Jeg er velsignet med kolleger som er flinkere enn meg til å organisere og arrangere. Hadde noen spurt meg, ville jeg sagt: "det er vel ikke nødvendig å dra med alle på tur", "vi har ikke tid nå, kan vi gjøre det en annen gang" og "uff, det blir så styr.." Heldigvis var det ingen som spurte meg, og i går drog vi ut 5 biler lastet med sekretærer, vakter, administrasjonssjefer, hushjelper, prosjektarbeidere, direktører og vanlige misjonærer. Vi reiste til Siby, en landsby ca 5 mil fra Bamako. Der er det et fjell som ser ut som en regnbue eller bro. Historien sier at det var en av hærsjefene til Soundjata Keita som laget buen. Før et stort slag ble alle hærsjefene bedt om å vise hva de kunne. Kamandjan Kamara, kongen av Siby laget da et hull i fjellet med sverdet sitt. Det er et ganske imponerende hull. Historien førte til en opphetet debatt blant turdeltakerne. Var dette en sann i historie eller var det løgn? Det er sant at folk i "gamle dager" var mye sterkere og mektigere enn dagens folk, men det var vel grenser selv for dem? Hadde vi fremdeles hatt disse kreftene hvis ikke alle de sterkeste og klokeste var blitt tatt som slaver og skipet ut over havet? Nok en gang må jeg bare innse at vi har så utrolig forskjellig virkelighetsforståelse. I den ene øyeblikket sitter du og snakker vanlig med noen og plutselig er dere på to forskjellige planeter. Det er til tider frustrerende, men utrolig spennende!
For de aller modigste gikk det også an å klatre opp på oversiden av buen. Jeg er ikke av de aller modigste, men jeg er lett å trekke og jeg liker ikke tanken på at noen skal få med seg en artig opplevelse som jeg ikke er med på. Halvveis opp i fjellsida var jeg ganske irritert over den delen av meg som så lett lar seg trekke med. Og den flotte utsikten ble hemmet litt av vissheten om at det ikke fantes noen alternativ fluktvei ned. Men jeg overlevde og trygt nede kunne jeg hevde at det jo er sunt å utfordre grensene sine litt.

For meg var jo alle historiene helt nye, men mine maliske kolleger hadde lest om Siby og Kamara- slekten i historiebøkene på skolen og for dem var det kanskje enda større å være der.

Vi kom hjem sent på ettermiddagen slitne, mette og trette, men veldig fornøyde og med masse opplevelser.
Heia for blåturer ; )

Allez les aigles!

2010-01-11T13:13:00.000-08:00

Fotball er skummle saker, syns jeg. Det er i hvert fall noe en skal ta alvorlig. Når viktige kamper går av stablen kan det være like greit å holde seg inne. Hvis Mali taper, går ungdommene berserk i gatene. Hvis Mali vinner, går de også berserk.
Nå er det Afrikacupen i fotball. Den begynte ganske spesielt med at bussen til det togolesiske laget ble beskutt i det de krysset grensen mellom Kongo og Angola. To personer i staben ble drept. Det er erklært landesorg i Togo og de har trukket seg fra cupen. Det var en opprørsgruppe som skjøt dem, men de har beklaget veldig. Det var ikke meningen å skyte fotballspillere. De siktet egentlig på de militære som passet på dem.
I går var det åpningkamp i Afrikacupen mellom vertslandet, Angola, og Mali. Det blir ganske spesiell stemning her i byen når det er slike store kamper. Folk går rundt i elektrisk spenning hele dagen og når kampen begynner blir det helt stille. Hvis du ønsker deg en stille tur på byen, er dette tiden. De ellers allestedsnærværende mopedene er tryllet bort og de eneste stedene der man ser folk er utenfor kioskene der de har en TV. Jeg så ikke kampen, men jeg fulgte med på "Åh!"inga utenfor. På slutten ble det så mye "Åh" og "Ah" at jeg syns jeg burde skrue på TV. Da var kampen slutt, men kommentatoren var helt i fistel. "Det er helt fantastisk! Det er en utrolig prestasjon! En genial kamp!" Da følte jeg at jeg hadde gått glipp av noe. Jeg fikk med meg i Aftenposten at prestasjonen til og med hadde kommet fram til Norge. Etter å ha ligget under 4-0, skårer Mali 4 mål på de siste 15 minuttene. Det siste målet var til og med på overtid. Et gledesbrus bølget over Bamako og ungdommene som var på vei hjem fra nærmeste TV danset nedover veien. Men ellers var det forbausende stille. På jobben i dag fikk vi diskutert oss fram til at seieren (for det føles litt som en seier) kom så overraskende at selv ikke de mest ihugga tilhengerne hadde fått tid til å bygge opp skikkelig stemning.
Jeg spurte vaktmannen min om han hadde sett kampen. Nei, han likte ikke fotball. De fikk spille i fred så kunne han heller få vite resultatet etterpå. Men da han var ung, da hadde han spilt og heia! Det var før han ble kristen.....Han ble så sint når laget hans ikke vant....han kom i slåsskamp med folk....han hadde stukket ned en mann en gang...med kniv..han hadde ledd av laget hans.....vært ni måneder i fengsel...måtte betale 50 000 f cfa i legebehand Nei, fotball er ikke bra!

Litt kultur

2010-01-04T03:17:00.000-08:00

En av fordelene med å bo i Bamako, tenkte jeg, er at der får en med seg så mye mer av det kulturelle sånn som teater og konserter og sånn. Men hvor i all verden får en tak i informasjon om hva som skjer?
Jeg har lurt litt på det. Men plutselig en dag så jeg plakater om en artist jeg faktisk vet hvem er og på plakaten stod det til og med tydelig tid og sted for konserten. Endelig skulle jeg få med meg noe ordentlig "kulturelt". Konserten skulle begynne kl 20. Så rundt 20.30 møtte jeg opp sammen med kollega, Jon Solve, for å kjøpe billetter. Utenfor stadion møtte vi en kjeeeeempe lang kø. Men de stod ikke i kø for å kjøpe billetter. Det var gjort på 10 min. Men vi måtte stå i kø for å komme inn og det tok et par timer. Det som er greit med kø i Mali er at en fort kan bli litt kjent med de som står rundt. Jentene som stod foran oss var fra Kayes og selv om de snakket bambara, så skjønte de khassonké, som er språket jeg snakker. En av guttene bak oss var nevø både av den nye og den tidligere ordfører i Bafoualbé og faren hans var fra Tombinassou, en landsby ikke så langt fra Oussoubidiagna. Jeg har ofte irritert meg over køkulturen her i landet, men denne køen var imponerende. Kul ungdom som stod fint linet opp i kø, en og en, i mange timer (uten band og sperrelinjer). Det hadde du ikke fått dem til å gjøre i Norge.
Da vi endelig kom inn på tribunen syntes artisten som en liten prikk langt nede på banen. Det var satt opp storskjermer, men de var så små og uskarpe at det var ikke mye hjelp å få der. Men stemningen var enorm! Og da Tiken Jah Fakoly begynte å synge hoppet 10 000 ungdommer i takt. Det slo meg at det er slike tilstelninger som fører til overskrifter à la "Tribune raste sammen under utendørs konsert. Fryktelig mange omkommet." Lyden var elendig og det var nesten umulig å høre hvilken sang han sang, men siden alle kunne alle sangene hans fra før var det bare å kaste seg med i allsangen. En av de mest populære sangene hadde refrenget: "La oss gå til moskeen, la oss gå til moskeen for å be!" Det skulle vært interessant å prøvd seg på en liknende tekst på en norsk rockekonsert. Men Gud er en helt naturlig del av hverdagen og livet her. Selv om ikke alle ber aktivt, er det få som blir støtt av ideen om at alle egentlig er muslimer.
Kl halv to begynte Tiken Jah å presentere musikerne sine, og da skjønte folk at det snart er over, så de begynte å tusle hjem.

Det var en interessant opplevelse. Jeg tror nok jeg kunne fått en bedre musikalsk opplevelse en annen plass, men det er alt det som er rundt som gjorde det verd turen..

Jul du har så ljos ein klang....

2009-12-18T06:05:00.000-08:00

Det er jul sier de, snart, bare en uke igjen nå så...
Jeg strever med å få julestemning. For første gang på sju år skal jeg reiser på juleferie og jeg har ingenting med juleforberedelsene å gjøre i menighetene her i Bamako. På søndag vender jeg nesa nordvestover og får haik opp til Oussoubidiagna. Jeg gleder meg. Det blir utrolig koselig å se venner igjen, håper jeg.
Jeg vet at jul handler om "det lille barn i Betlehem", men julestemninga kommer med snø og baking og julepynta gater og nedtelling med adventskalenderen på barne-tv. Men sakte siger det inn hos meg også, at tiden er nær. Jeg fikk kjøpt julestoffet på tirsdag og leverte det hos skredderen. Han lovet å finne en modell som ville bli kjempefin til meg. Jeg trodde ham og gleder meg til å hente klærne lørdag kveld.
Og menighetene begynner å bli klare. De har samlet inn penger i en måned allerede. Kvelden den 24. skal de ha evangelisering, sang og dans til morgengry. Den 25. er det festgudstjeneste med påfølgende fellesmiddag. Jeg er litt delt, for jeg hadde sett fram til å feire jul i Bamako, men med tre menigheter å følge opp hadde det blitt vanskelig å velge hvor jeg skulle feire. Det er kanskje best å reise bort da. Og at jeg må "hjem" og feire jul er noe alle har overraskende stor forståelse for.

Her er et bilde fra julefeiringa i fjor.
I Mali er jul en høytid for menighetene og ikke først og fremst for familien, men det er ganske koselig det også!

Fest igjen!

2009-11-28T03:02:00.000-08:00

Det er jo mange fordeler med å bo i Bamako. Blant annet har jeg stabilt netttilgang hjemme hos meg hele døgnet. Nå kan jeg høre på P1 hver morgen. Nyhetsbildet er interessant for å huske på hvor vi er i verden. Her har de største nyhetene den siste uka vært kidnapping av en fransk bistandsarbeider i nord-mali av terrorister/ banditter. Frankrike fraråder nå alle franske å reise inn i det området. Flere bistandsorganisasjoner trekker seg ut av nord-områdene fordi disse områdene blir mer og mer overtatt av narkotika- og våpensmuglere. (Men dette er i nord. Langt vekk fra Bamako.) Dessuten var det et fly som brant opp i det samme området. Ble det skutt ned? Var det sabotasje? Krasjet det da det skulle ta av? Det viste seg i hvert fall at det kom fra Venezuela og hadde vært fullt av narkotika. I Norge er den alvorligste nyheten at noen har ødelagt en pepperkakeby!

Men i dag er det fest! Allerede for flere uker siden begynte det å bli ganske tett med sauer i byen. De siste dagene har det nesten vært umulig å komme seg rundt. Alle er ute og skal selge noe eller kjøpe noe. Det kan minne litt om Karl Johan de siste dagene før jul. Festen er til minne om Abraham som var villig til å ofre sønnen sin, men Gud ga ham en bukk i stedet for. Derfor skal alle familier slakte en sau. Det er dyrt med fest. En sau koster rundt 100 000 f cfa. Så må alle i familien ha nye klær og sko, det kommer fort opp i over 100 000 f cfa. Ris, olje og andre godsaker til sausen koster minst 20 000. Når minstelønna for en funksjonær er 30 000, så sier det seg selv at fest er en utfordring. Men det må til. Alle låner penger der de kan og håper på et det skal bli lettere neste år.

Hageprosjekt

2009-11-20T03:11:00.000-08:00

I Ousssoubidiagna har de "Helsehagen". I flere år nå har jeg ikke kunnet støte på prosjektansvarlig, Karen Ekern, uten å få en forelesning om frukt og grønt og deres nytteverdi. Til og med misjonærbarna har blitt hjernevasket inn i dette. Det kan dere lese mer om på: http://normisjon.no/
Misjonærbarn lager kjøkkenhage
Men jeg har liksom aldri blitt helt grepet av denne "spis din egen selvsådde frukt" tanken. Første unnskyldning var at så lenge jeg bodde på samme tun som Karen, så var det ikke noe vits i for meg å ta over arbeid som hun så tydelig gjorde med iver og glede.
Andre unnskyldning var at etter å ha flyttet til ny tomt med stor eiendom til, så hadde jeg ikke brønn. Det er da for gale å få tilkjørt vann som jeg bare har tenkt å tømme ut på bakken igjen.
Men så kom jeg til Bamako. Her har jeg tilgang på alt jeg trenger og dessuten så har jeg fått veldig mange invitasjoner til å drive hage på Farmville, på Facebook. Og et sted skal en jo begynne. Jeg begynte sterkt. Høstet inn både tomater, gresskar og auberginer. Jeg solgt og fikk masse penger. Her opplevde jeg virkelig motivasjon for å drive hage. "Når pengene i kisten klinger, arbeidsgløden inn i kroppen springer". (Ja, jeg holder for øyeblikket på å forberede et seminar om Luther) Men så ble jeg plutselig litt opptatt. Det var så mange møter jeg måtte på. Og da jeg endelig fikk tid til å se på hagen min igjen var alt visnet og alle pengene mine borte. Jeg begynner å få forståelse for damene i Oussoubidiagna. Det er ikke så lett å drive hage. Hvis en bare er uoppmerksom noen få dager, så er hele arbeidet bortkastet. Jeg klarer jo ikke drive en virtuel gård engang.
Men jeg har fått en ny idée. Jeg har vakter som går rundt huset mitt hele natta. Kanskje jeg kunne plante noe og overlate luking og vanning til dem.....

Og for de som liker spill på nettet. Her er adressen til et spill som du ikke kan vinne. Den handler om å overleve som bonde i et fattig land.
http://www.3rdworldfarmer.com/

Møter meg her og møter meg der...

2009-11-13T10:53:00.000-08:00

Nå er vi inne i en voldsom møtestim. På mandag og tirsdag hadde jeg møter sammen med noen medlemmer fra EELM, kirken vår og noen misjonærer fra Kamerun for å få laget til et regelverk for kirka. Onsdag, torsdag og fredag har vi hatt møte med alle misjonæren i Mali. Johannes Redse, rektor på Gå Ut Senteret i Norge, har vært med oss for å gi undervisning og inspirasjon.
I morgen har vi fri.
På søndag, mandag og tirsdag igjen har vi møter med styret i misjonen, kamerunesiske misjonærer og komiteen i EELM. På kvelden er det spillkveld, delekveld, sosialkveld... Så det er i hvertfall nok aktivitet.
Men det er jo spennende også. I tre dager nå har vi misjonærer fått undervisning og snakket litt sammen om hvor veien går videre. Hva slags strategier ønsker vi? Det er utfordrende tanker og det er mye sant i det som står i Ordspråkene (27,17): "Jern slipes mot jern, og det ene mennesket sliper det andre." Men det er også godt å samles og oppleve fellesskap og omsorg fra kolleger. I år er vi seks misjonærer i Bamako og fem i Oussoubidiagna og fire unger. På bildet er vi samlet hele gjengen.

Polititrøbbel.

2009-11-05T07:39:00.000-08:00

Jeg var med på en dramaøvele en gang som gikk ut på å akseptere alt det motparten sa. Det var veldig interessant, for det ga motparten litt lite å spille på. I går fikk jeg prøvd øvelsen i "real life".
Femti meter fra porten min ble jeg plutselig oppmerksom på en politimann på moped som vinket meg inn til siden. Hvor kom han fra? Jeg hadde nettopp sett i speilet for å svinge og da var det ingen der. Men jeg stoppet og leverte høflig fra meg førerkort og andre papirer på bilen.
- Vi blåste på deg her i stad, men du unnlot å stoppe. Det er en alvorlig forbrytelse.
- I all verden. Når var det?
- I dag tidlig. Da du kjørte gjennom rundkjøringen.
- Hm...hvilken rundkjøring?
- Den hvor alle politiene står. Det er en veldig alvorlig forbrytelse å ikke stoppe når vi blåser på deg. Det blir inntauing av bilen og en stor bot.
- (Sukker tungt) Ja hvis det er det som er straffen så....
- (Litt mildere stemt) Bor du langt unna? Du har det kanskje travelt?
- Ja, jeg har det jo litt travelt. Er nettopp ferdig på jobb. Men ikke så travelt heller. Hvor er dette kontoret deres.
- Det er i N'tomikorobougou. Men jeg skjønner at du ikke mente å gjøre noe galt. Jeg kan prøve å ringe til sjefen min og se hva vi kan ordne og så kan du bare gi meg en liten sum. (gir tilbake vognkortet)
- Beklager, men det kan jeg ikke gå med på. Vi har regler der jeg jobber og jeg har ikke lov til å betale andre plasser en på kontoret deres.
- Men det er 15 000 f cfa i bot. Pluss at bilen din blir holdt igjen og du må betale ut den også. Har du lyst til det?
- Nei, jeg har ikke veldig lyst. Jeg har mest lyst til at du bare skal la meg gå, men må jeg så må jeg. (legger vognkortet i hanskerommet og lukker godt igjen)
- Jeg kan prøve å høre med sjefen om jeg kan la deg gå, men da må du nesten betale bensinen i hvert fall. Jeg har jo kjørt langt for å få tak i deg. Med mindre du har lyst til å betale bot da. Hvis jeg ikke får klarsignal fra sjefen kommer de til å vinke deg inn i morgen for bilen din er ettersøkt og da må du betale et tillegg på 6 000 f cfa for.
- Har du et kort eller et navn eller noe sånn at jeg kan henvise til deg hvis jeg blir stoppet?
- Nei, vi har ikke lov til å si navnet vårt til noen.
- Jeg beklager veldig. Jeg har ingen mulighet til å betale deg noe utenom boten. Så enten så må du la meg gå eller så må vi til politikontoret.
- Da må du følge etter meg helt tilbake til N'tomikorobougou. (ser at jeg fremdeles ikke er klar til å gi ham penger) Ok, gi meg papirene!
- (bøyer meg ned og finner fram papirene på bilen klar til å gi de til ham)
- (sukker oppgitt) Nei, det er greit. Du kan kjøre.

Og så var den saken ut av verden.

Høstvær.

2009-11-01T10:01:00.000-08:00

På skrivebordet på datamaskinen min har jeg et bilde som til en hver tid viser været i Oslo. Det er veldig oppmuntrende. Hvis jeg får lyst til å klage på varmen, så bare kaster jeg et lite blikk bort i hjørnet der det står noe sånt som "2 grader og regn". Da blir jeg straks overbevist om at jeg befinner meg på rett sted i verden.
Men i dag har jeg også hatt en ordentlig høstdag.
Jeg så på værmeldinga på fredag og tenkte at dette måtte da være feil. Selv om regntida egentlig er ferdig, meldte de regn både lørdag, søndag, mandag og tirsdag. Hvis vi får noe regn nå, så blir det i tilfelle bare litt drypping. Men på lørdag begynte det å regne.
I dag tidlig våknet jeg til regn. Det er jo litt herlig med kjølige morgener så jeg kom meg opp til gudstjeneste i en av kirkene våre, Sikoroni. Gudstjenesten begynte en halv time forsinket og prekenen måtte jeg ha siden han som skulle holdt prekenen ikke kom på grunn av regnet. Etter gudstjenesten skulle vi ha møte med felleskomiteen for våre tre menigheter i Bamako. Men regnet hadde fremdeles ikke stoppet og folk kom dinglende noen timer for seint. Det var ikke antydning til sol og jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde tatt med meg et sjal. Da jeg kom hjem kl fem regnet det fremdeles. Termometeret hadde stoppet på 22 grader og jeg gikk rett i dusjen for å få litt varme i meg igjen. Dette er helt unormalt. I august kan vi ha slike regnværsdager, men i november?
Nå kommer jeg sikkert til å bli forkjølet også...
Jaja, dette var ukas stemningsrapport selv om jeg ikke forventer noen forståelse eller medfølelse fra dere nordboere.

Bønnesvar!

2009-10-28T13:37:00.000-07:00

Jeg har en feil eller karakterbrist eller hva man nå velger å kalle det. Det kan hende jeg har fler, men det er en jeg kommer på akkurat nå. Jeg er litt treig til å få ting til å skje. Det ligger litt i familien, så kanskje det er arvelig og da er det jo ingenting jeg kan gjøre med det, men i hvert fall. I fire uker nå har vi hatt allmøte med damene i N'tomikorobougou, der jeg holder på å starte opp et prosjekt. Jeg har nettopp kommet hjem fra vårt foreløpig siste møte. Der var en interessant samling med ca 80 ivrige damer. Problemet er at vi ikke har noe plass der det er skygge. Sola er fremdeles ganske varm i 5-tida og uten skygge er det ikke mye folk får med seg av det som blir sagt. Første gangen kom det som en overraskelse. "I all verden. Er det ikke skygge her nå? Det ville jeg trodd." Men vi fikk da plassert stolene sånn nesten i skyggen. Andre gangen var det fremdeles så pass kjølig i været at det ikke gjorde noe. Sist onsdag var vi skikkelig bekymret. "Vi får be om regn da." sa jeg mest på spøk egentlig. Men utover ettermiddagen skyet det til. Det regnet til og med en del. I 5-tida lettet det opp så pass mye at damene kom, men det var fremdeles så pass mye skyer at vi kunne ha møtet uten problemer.
Så er det plutselig onsdag igjen. "Oi, det er sant. Vi har ikke noe skygge å sitte under. Hva gjør vi nå?"
"Vi kan jo be om overskya vær." sa jeg. Mest på spøk egentlig for det var klar himmel og ikke antydning til fuktighet i lufta. Og en ting er å ha flaks en gang, men det er jo ikke sånt som skjer hver gang.
Men da vi kom ut for å sette fram stoler til damene var det jammen overskyet. Kollegaen min, Marie, bare så på meg. Jeg tok den litt kjekke tonen. "Var det ikke det vi ba om da?" Jeg fikk ikke med meg hva hun mumlet til svar, men jeg skal jobbe hardt for å få til et halvtak før neste allmøte. Det er greit å ha en far som ordner opp når en roter det til, men det er kanskje ikke verd å prøve for lenge heller...

Lørdagsbarnetimen

2009-10-24T06:16:00.000-07:00

I dag har jeg for første gang på lenge fått med meg en ordentlig fortellerstund.
Mye av livet her i Mali foregår ute. Det har sine positive og negative sider. Når naboen for eksempel spiller veldig høy og stygg musikk på verandaen og du bare bor en meter unna på andre siden av muren med alle vinduer opp, så er det litt irriterende. Når jeg hopper høyt i senga fordi vakten som sitter utenfor plutselig nyser, kan det bli litt komisk. Når det skjer noe hos naboen som kan være kjekt å få med seg, da er det greit med mye luft og lite vegger.

Naboen min har en barneklubb. Han er også forteller, og i dag tidlig da jeg stod på kjøkkenet og skulle lage frokost hørte jeg at han holdt på å øve på en historie sammen med en kollega. Jeg drog fram en krakk, fant en tekopp og satte meg ned. Det var en spennende historie om tre brødre som skulle ut i verden og søke lykken. Den ene kom hjem med gull og edelstener. Den andre kom hjem med store flokker dyr. Den tredje hadde hentet seg historier og poesi. Det var selvfølgelig den yngste som greide å redde faren til slutt fra den visse død. Men det var en morsom og spennende historien med mye sang, dans og trommer. Dansen så jeg ikke da, siden jeg satt bak muren, men jeg hadde en levende forestilling om hvordan den så. Jeg satt helt oppslukt, smilte og lo når det var morsomt, måtte passe meg for å ikke komme med et utrop når yngste sønnen ble jaget hjemmefra (jeg ville jo ikke at de skulle vite at jeg satt på andre siden av muren og tyvlyttet). Siden det var en øvelse fikk jeg med meg historien to ganger. For en bonus på en lørdag formiddag! Å få en hel historie fortalt bare for meg!

Om livet og døden og sånt!

2009-10-16T08:24:00.000-07:00

Jeg satt og drøste litt med vakten min i går. Et tema som stadig dukker opp i sånn "small talks" er unger og familie. Denne vakten har to koner og 12 unger. Det er en heftig flokk på ikke en alt for stor lønn, så jeg har mobbet han litt. "Du har ikke fått noen nye unger i år da?" spurte jeg. Nei, han hadde ikke fått noen nye, men han hadde mistet to. Nå nettopp. For to måneder siden.

Og så kom hele historien.

Han hadde sendt 6 av ungene sine til familien i Guinea på ferie. Der hadde de fått malaria alle sammen. Den ene kvelden hadde yngste jenta hans på 3 år dødd. Kvelden etterpå hadde en av den andre døtrene på 15 år dødd. Familien visst ikke hva de skulle gjøre. De kunne ikke ringe hjem og gi beskjed. De kunne ikke ha resten av ungene værende hos seg. Tenk om alle døde! Løsningen ble å sende ungene hjem til Mali på buss sammen med to eldre respekterte slektninger. Da de kom til Bamako ringte de faren til barna og ga beskjed om at de var kommet til stasjonene, om han kunne komme og hente dem? Da han kom på stasjonen var det første han så at alle ungene lå på bakken og var syke. Så oppdaget han at Nana på 15 ikke var sammen med dem. Hvor er Nana? Ingen svarte. Han spurte igjen. Men ingen svarte. Da skjønte han at hun var død. Men de andre var så dårlige at han ikke hadde tid til å tenke så mye på det, han måtte få dem på sykehus først. I alt oppstyret la han ikke merke til at heller ikke den yngste dattera var med. Først utpå kvelden spurte han etter henne og fikk vite at hun også var død.
Kona hans anklaget ham for å ha sendt ungene til Guinea. "Men dør ikke folk her også? Jeg kunne ikke vite atde skulle dø der. Jeg har bodd 6 år i Guinea selv. Jeg overlevde jo. Men når dine dager er talte, så er det det samme hvor du er. Er dagene dine ferdige, så er de ferdige. Hverken du eller noen andre kan gjøre noe fra eller til."
"Det er sant, jeg var bekymret for de minste ungene. De var så små og svake. Jeg var redd de kanskje kunne bli syke og dø. Men ikke Nana. Det falt meg ikke inn at hun kunne dø. Hun var så frisk og sterk. Hun drev påmed taekwondo. Vet du hva det er? En slags karate. Hun hadde nettopp tatt rødt belte før hun reiste. Hun
feilte ingenting."
"Men jeg har lagt merke til en ting med dere hvite. Dere vil ikke at barna deres skal dø. Dere tar veldig godt vare på dem. Det er bra. Det er veldig sjelden en hører om noen som har mistet et barn hos dere
hvis det ikke er på grunn av en ulykke. Her tar vi ikke sykdommene alvorlig før det er for sent. De fire barna mine som kom hjem fra Guinea var to uker på sykehus. Hvis jeg ikke hadde hatt en så grei jobb og mulighet til å få lån, så hadde jeg ikke klart å betale for det. Sånn er det ikke hos dere. "
"Jeg har gjemt bildene av jentene, ellers kommer kona mi bare til å gråte og det er
ikke bra for henne. Men når hun blir litt sterkere skal jeg ta henne med til Guinea, så får hun se gravene. Det blir bra for henne, og meg..."

Sånn er livet her. Forandringer kommer fort og ofte uventet.

Han gutten på bildet her feiler ingenting. Han bare så litt lei seg ut....

Verdens håndvaskedag

2009-10-16T07:27:00.000-07:00

Jeg vet ikke hvor mye det ble markert i Norge, men i går var det faktisk verdens "vaske hendene med vann og såpe" dag. På vei hjem fra kontoret kjører jeg hver dag forbi en fotballstadion. I går stod trafikken bom stilt. Jeg lurte på om det kanskje var en fotballkamp eller kanskje en konsert. Men det viste seg at det var et verdensrekordforsøk. 10 000 elever skulle prøve å sette verdensrekord i hvor mange som vasket hender samtidig med såpe og vann.

Nå har det vært fokusert litt på håndvask i Norge også etter svineinfluensa og all hysteriken rundt den. Her er det vanlig å vaske hendene før de spiser, men veldig sjelden med såpe. Å vaske hendene med såpe og vann er et billig og effektivt middel mot sykdom, særlig diare og lungebetennelse som er to av de viktigste dødsårsakene for barn under 5 år (etter malaria). Unicef hevder at med god håndvask vil en få ned tallet på diareer med 50% og tilfeller på luftveissykdommer ned med 25%. Nå har de kampanjer å skolene for å få ungene til å bli vant til å alltid vaske hendene med såpe og vann. Tanken er at hvis et barn først har skjønt viktigheten av noe, så vil de gjøre det og også påvirke familiene sine. (bildet er fra en UNICEF side)

Nytt hus, igjen!

2009-10-09T11:39:00.001-07:00

Oppi alt styr med to jobber og oppstart av prosjekt skulle jeg også flytte. Det huset jeg bodde i den første måneden jeg var her var fullt møblert, men så kom den en familie som skulle bo der. Dermed måtte jeg ut på husjakt. Vi fant et hus rett ved siden av misjonen. Det var stort og nesten nymalt og fullstendig uten møbler. Jeg tok med meg de tre hønene mine, noen poser med klær og flyttet. Jeg har fått lurt til meg et gammelt kjøkkenbord og et nattbord til kontoret, så jeg får til å arbeide. På mandag var snekkeren ferdig med en salong til stua, og da så det straks mye mer ut som et hjem.
Det har også vært litt hektisk på gjestehuset til misjonen, som er nærmeste nabo. Etterhvert har alle misjonærer kommet seg til Mali, men de som skulle til Oussoubidiagna har blitt sittende her i Bamako og ventet på tørre veier. Nå begynner regntida og nærme seg slutten og i dag tidlig vågde de seg ut på en 10 timer og 50 mil lang tur. Det har vært koselig å være en hel gjeng her i Bamako og det har vært morsomt å følge med jentene til Jan og Elisabeth Sanden, som har begynt på skole med egen norsk lærer. Men jeg tror alle, og særlig ungene gledet seg til å komme hjem.

Prosjektstart!

2009-10-02T03:51:00.000-07:00

Da er jeg endelig i gang med en av de tingene jeg kom her til Bamako for: prosjekt! Det er ikke bare bare å få innredet et kontor, finne alle de rette ressurspersonene som kan få oss et steg videre i arbeidet, få samlet alle kvinnene i bydelen...

For eksempel har vi hverken fått stempelpute eller skilt på porten ennå. For å få stempel og skilt må vi ha et telefonnummer og Orange (telefonselskap) vil ikke gi oss et før vi har en fysisk telefon fra Orange og de er foreløpig utsolgt for telefoner.

Men jeg har fått med meg en medarbeider, Marie Thieno, og vi er nå i hvert fall i gang. I går brukte vi hele dagen på å få tak i et brev som skulle til guvernøren. Det begynte for tre uker siden. Da var vi innom kontoret til en arkitekt som hadde lovet å skrive en tomtesøknad for prosjektet. Han hadde ikke gjort det da, men lovet å gjøre det i løpet av uka. Siden vi ikke hadde sett noe brev, var vi innom i går igjen. Vi kom inn på kontoret, hilste og satt oss ned.

Ja, han hadde skrevet brevet. Hadde vi ikke fått det? Han bladde litt gjennom stabelen med papirer på pulten og så fortsatte han med annet arbeid. I tre kvarter satt vi inne på det knøttlille kontoret hans. Vi snakket litt om løst og fast, lurte litt på hva andre ting han holdt på med, brukte mye tid på å sitte og se i veggen. Til slutt sukket han, tok et ark og spurt: "Hva skal det stå i dette brevet deres da?" Vi dikterte brevet, det tok 10 minutter. Så fikk vi det med oss i 4 eksemplarer til ordfører som lovet å signerer det og sende det videre til guvernøren. Da hadde vi brukt hele arbeidsdagen. Jeg trodde jeg var ganske tålmodig før jeg kom til Mali, men her får begrepet et helt nytt innhold.

Luftetur i bushen!

2009-09-28T12:32:00.000-07:00

Fra tirsdag til lørdag fikk jeg være med på en besøksrunde til Tambaga og Bafoulabé sammen med den nye direktøren vår, Roar Flacké og en kollega, Gjermund Lygre. Det var en flott tur!

Ikke bare var det flott å oppleve et Mali i alle sjatteringer av grønt etter en god regntid. Det var også godt å møte og ha samtaler med ledere i kirkene våre både i området rundt Tambaga og Bafoulabé. Jeg kjenner at det er her i møte med kirka og de utfordringene den står oppi at det nykker i hjerterøttene mine. Og på tross av frustrasjoner og uenigheter, så vil vi jo samme veien. Hensikten med turen var både for direktøren å møte lederne på de forskjellige stedene og også å begynne samtaler rundt strategi og ledertrening og å klargjøre rollene våre. Hvor er vi, hvor vil vi og hvordan kommer vi dit? Jeg var ganske sliten da jeg kom hjem på lørdag, men samtidig med en god følelse av at det er så utrolig viktig det arbeidet vi står oppi, som jeg får lov til å stå i.

2009-09-20T11:15:00.000-07:00

I dag er fastemåneden endelig slutt og det feirer muslimene med en dags spising. Jeg ble invitert hjem til noen venner og fikk både pommes frites og kjøtt, couscous med saus og masse kjøtt og brus og flere omganger te. Festen er en skikkelig familiefest. Alle er hjemme og spiser god mat og på ettermiddagen går de rundt og hilser på naboer og venner. Det er en imponerende liste med velsignelser: "Godt nytt år og takk for det gamle. Må vi tilgi hverandre alt galt og må Gud gi oss helse og rikdom inn i det nye året. Må Gud velsigne mødre og fedre, koner og barn, naboer og venner, osv. Må Gud la oss feire neste år også."
Jeg strever litt med å komme på banen med velsignelser, men jeg er blitt veldig god på "amen".
Men festen er kanskje mest av alt en fest for barna. De får nye sko og klær og går rundt i grupper og hilser på alle voksne de møter. Som takk for rekken med velsignelser får de litt småpenger. Når de er slitne eller det er blitt sent har de opptelling og kjøper inn snop og mat for pengene og har en ordenlig vennefest. Gatene er fulle av søte prinsesser og kule småmenn som er ute og promenerer.

I går hadde jeg en egen fest. Jeg feiret 35-års dagen med kolleger her i Bamako. I bursdagspresang fikk jeg to høner og en hane. Fra Oussoubidiagna har jeg litt dårlig erfaring med høner. De endte opp på rømmen alle sammen, men jeg tar utfordringen og prøver en gang til. Jeg kjenner at det tynger å ha ansvar for noe levende.
I natt ble jeg liggende våken og tenke på hvor i all verden jeg skal ha dem! Foreløpig ligger de på verandaen. Det er ikke noe blivende sted. Høner utsondrer mer lukt enn jeg trodde. I tillegg har de nok litt nervøse mager etter all flyttingen. Jeg sendte en takknemlig tanke til mine gode kolleger mens jeg tørket opp etter dem (hønene) her i stad.

Møbeltull.

2009-09-12T02:41:00.000-07:00

Jeg har begynt i ny jobb og skal starte opp et nytt prosjekt i bydelen N'Tomikorobougou i Bamako. Foreløpig har vi begynt med å ta kontakt med noen av de vikitgste støttespillerne i området og vi må innrede et kontor.
"Går det an å få tak i kontormøbler her?" spurte jeg de ansatte på misjonen.
"Ikke noe problem!" De visste om en veldig bra plass der vi tidligerer hadde kjøpt alle møblene våre.

Det hørtes jo oppmuntrende ut, så jeg reiste avsted og kom til en butikk full av senger. Litt tvilende spurte jeg om det var mulig å få kjøpt en skrivepult. Jo da, det var ikke noe problem. Hvis jeg bare hadde med målene så kunne de lage. Hvor høyt og hvor langt? Skulle det være i massivt tre eller plater? Hvit eller rød ved? Med stoler og hvilke mål hadde de?
Litt panisk spurte jeg om de kanskje hadde noen bilder. Det hadde de ikke, men de hadde et fransk interiør magasin. Hvis jeg så noe jeg likte der så kunne de lage et som var helt likt. Jeg flyktet ut av butikken og lovet å komme tilbake når jeg visste mer. I går var jeg tilbake med Jon Solve, en praktisk medmisjonær, som støttespiller. Det er han som er på bilde sammen med snekkeren og et eksempel på et møbel som ikke passer inn på kontoret mitt. Sammen klarte vi å bestille det jeg trenger, men det overrasker meg at jeg fremdeles etter 6 år i Mali forventer å finne et ferdig kontormøbel i en kontormøbelbutikk.

Jeg savner IKEA.

En typisk regnværsdag.

2009-09-04T16:13:00.000-07:00

Regnværsdager oppleves ganske annerledes på landsbygda og i byen.
På landet er det herlige dager. Jeg kan slappe av i forvissning om at det ikke kommer til å bli noe arbeid den dagen. Her i byen har jeg mer kontorarbeid, og det er vanskelig å bortforklare manglende arbeid med at det regner. Samtidig er det mange ting som blir litt tingvindt. Her en morgen våknet jeg av at det høljregnet. Siden ingen fornuftige folk går ut når det regner, kunne jeg ligge til jeg hørte regnet roe seg litt. Da jeg endelig stod opp satt nattevakten min fremdeles på post. Han hadde lite lyst til å svømme hjem, sa han. Så han satt og ventet på et lite opphold. Da jeg så vannnivået i hagen, fant jeg ut at jeg kanskje ikke behøvde gå på kontoret allikevel. Det var lite fristende å vasse uti. Jeg så for meg diverse skrekkfilmscener med alt som kunne finne på å gjemme seg i det vannet. Nei, det var like bra å jobbe hjemme. Ute fortsatte regnet å plaske ned og jeg så fram til en lang, stille lesedag. Men så ringte det på hageporten. Jeg håpet kanskje jeg hadde hørt feil, men så ringte det igjen. Det var ingen vei utenom, det var bare å brette opp skjørtene og vasse uti det brune, gjørmete vannet. Det var hushjelpen som endelig dukket opp. I forfjamselsen over regnet hadde hun glemt husnøkkelen. Når jeg først hadde vært uti engang, var det ikke vits i å sitte hjemme lenger. Jeg pakket veska mi og vadet til kontoret.

Det kom ca 50 mm den dagen, men i nabolandet, Burkina Faso, kom det 30 cm på 8 timer. Flere hus ble ødelagt av regnet, bare i hovedstaden regner de med over 150 000 husløse. Regjeringen har losjert folk inn på skoler, men de har problemer med å få tak i nok mat og rent vann. Et av de største sykehusene i hovedstaden er ødelagt av vannmengdene, det samme er en vannrensestasjon og et kraftverk.
Ja ja, jeg tåler vel egentlig å bli litt våt på bena...

Artikkel på fransk om flommen i Burkina

Artikkel fra Aftenposten om flommen i Vest-Afrika

Urolige muslimer i Mali

2009-08-28T01:43:00.000-07:00

Det er interessant hvordan ting oppleves forskjellig innenfra og utenfra. Her en morgen da jeg satt og hørte på fransk radio, så snakket de plutselig om Mali og de store opptøyene som var der. Så begynte jeg å få bønnemailer fra pastorer i Mali. "Mali går gjennom en vanskelig periode. Vær med å be, ellers kan det ende i eksplosjon!" Da bestemte jeg meg for å finne ut hva det egentlig gjaldt.

Hele saken handlet om den nye familieloven i Mali. Den 3. august vedtok Parlamentet, med overveldene flertall, en ny familielov. Noen av forandringene var at barn født utenfor ekteskap skal ha like rettigheter i forhold til arv som "ekte" barn, kvinnen skal ikke lenger adlyde mannen de skal begge respektere hverandre, aldersgrensa for å gifte seg ble hevet til 18 år (fra 16) og religiøse vielser tells ikke som offisielle (men det er egentlig ikke en forandring. Det er en vidererføring av slik som det er nå. Selv om paret gifter seg i kirken eller i moskeen, må de alikevel til rådhuset og skrive under for at det skal gjelde som en godkjent vielse.)

Presidenten, Amadou Toumani Touré, uttrykte at han var veldig glad for endringene i loven, men da han skulle godkjenne den brakte det løs. Radikale muslimer holdt flere store demonstrasjoner både her i Bamako og i andre byer. De kalte loven djevelens verk og et utslag av syndig påvirkning fra Vesten. Den var i strid med både muslimsk og afrikansk tradisjon. Hvis den ble godkjent kom de til å nekte å forholde seg til valgte representanter, nekte å godkjenne ekteskap inngått på rådhuset, nekte å forrette bønner i dåper og begravelser for politikere som hadde gått inn for loven...

Presidenten hadde frist til midnatt sist onsdag på å bestemmes seg. Muslimene uttrykte seg mer og mer hissig og lovens forkjempere forholdt seg merkelig tause. I Mali er 90% av befolkningen muslimer. Selv om ikke alle er mot loven, veier det tungt at sterke religiøse ledere hevder den er i strid med islam. Det endte med at presidenten sendte lovforslaget tilbake til Parlamentet og ba dem se på noen av de mest provoserende paragrafene en gang til. På nettet hyller flere leserinnlegg ham som islams frelser mot de ugudelige folkevalgte.

Foreløpig er stilligen 1-0 til de radikale muslimene.

Togtur i Mali

2008-09-10T09:32:00.000-07:00

Maliere er stort sett rolige og sindige folk, men en ting har de ikke: køkultur!

For et par uker siden skulle jeg ta toget fra Mahina til Bamako. Toget var selvfølgelig et par timer forsinket. Så der satt vi der da, og ventet. Endelig kom toget og da ble alle de rolige, litt passive ventende forandret til en hysterisk stim. På 10 minutter skubbet alle som skulle av toget seg av, mens alle som skulle på pusjet like hardt for å komme inn. Unger, høner og bagasje ble lempet inn gjennom vinduene. Da jeg endelig befant meg inne på toget, men i feil ende av vogna, stod vi som sild i tønne. Jeg tviholdt på bagasjen min og prøvde å gjøre meg så brei som mulig. Mens alle bak meg ropte "Slipp meg forbi", "Slipp meg fram". Hallo! Ser dere ikke at det er umulig å komme forbi. Det står jo stinn av folk der! Men gamle koner med alt sitt pikk pakk klarte å presse seg forbi alikevel. Temperaturen steg, svetten rant og stakkars den som hadde satt seg på feil plass. Urutinert som jeg er med reiser, så hadde jeg kjøpt bananer før jeg begynte å kjempe meg inn. De ble lempet ut av vinduet før neste stasjon.

Og så plutselig var alt over. De fleste hadde funnet plassene sine, satt på plass bagsjen og instalert seg på setet. De som ikke hadde plassbillett rigget seg til i midtgangen på bagger og bøtter. Folk smilte og lo igjen, skravlet litt med familiene som stod igjen på stasjonen. De med mer erfaring enn meg lente seg ut av vinduet og kjøpte først nå bananer av bananselgedama. Det tok ennå en halv time før toget gikk.

For en sløsing med energi!

2008-09-05T08:40:00.000-07:00

Jeg har endelig forstått at det å ha sin egen blogg hører med til det å være et oppegående, samfunnsengasjert menneske. Selv om jeg har strittet i mot i det lengste, har jeg nå bestemt meg for å begynne med blogg jeg også.
Her kommer jeg til å skrive litt om stort og smått som hender meg her i Mali og jeg oppdaterer når jeg er en plass der det er tilgang på et stabilt nok nett.