Vil dere forlate oss?

Det var fest for en av våre ansatte som gikk av med pensjon. Vi hadde spist godt og det var tid for taler. Men den gode stemningen ville liksom ikke helt komme. Det hang et vemod over det hele. 

Jeg er sammen med Kari.
Han blir pensjonist og har nettopp fått en liten figur som et minne fra Normisjon. 

De siste årene har Normisjon har hatt det tungt økonomisk. Det merkes jo hos oss her i Mali også. Vi har fått strammere budsjetter, særlig i 2019 måtte vi stramme skikkelig inn. Det førte til noen oppsigelser, men heldigvis klarte vi å ta inn endel på ikke å erstatte vakter som gikk av med pensjon. I tillegg har Mali sine helt egne utfordringer. Den urolige sikkerhetssituasjonen har nå vart siden 2012, og det er lite som gir grunn til å tro at det kommer til å roe seg. Snarer ser det ut som om stadig større områder av landet er mulige å nå for militser, terrorister, jihadister. Det legger en demper på aktivitetene. Nordmenn står ikke i kø for å få komme til Mali, verken på et kort besøk eller for å jobbe her over lengre tid (med mindre de er militære da....).

I januar hadde vi en markering igjen. En av vaktene gikk av med pensjon. En representant for de ansatte reiste seg for å holde tale. Han så trist ut over den lille forsamlingen. "De siste årene har vi følt det som om det går en ulv og lusker rundt oss. Plutselig springer han inn i flokken og tar med seg en, og så en til, og en til. Snart er vi ikke flere igjen.... " Det gikk litt i stå for ham, og han var ferdig med talen sin. De andre arbeiderne satt og nikket.

Noen dager senere var jeg på årsmøte i kirkedistriktet i Bamako. Jeg la fram rapporten for Normisjon og vårt arbeid. For å være helt ærlig, så synes jeg at vi gjør masse bra, og at det er spennende arbeid framover. Det er klart, vi er ikke mange misjonærer. I år er vi tre som bor fast i Mali og tre som er her deler av året. Fra høsten av blir vi to misjonærer fast i Mali. Det er ikke mange til å dekke Bamako i tillegg til en region med 2 millioner innbyggere og et areal som er litt større enn fylkene Troms og Finnmark + Nordland. Da jeg var ferdig med rapporten min kom det et spørsmål fra salen. "Kan jeg bare få spørre om en ting: Har dere tenkt å forlate oss?" Neida, sa jeg. Selv om vi ikke er så mange så har vi jo mye arbeid som drives gjennom kirken og som vi er med på. Og nei, for tiden vet jeg ikke om det kommer noen nye misjonærer til Mali, men det betyr jo ikke at vi er ferdige her. Folk bare himlet med øynene og nikket til hverandre. "Det var det vi visste. De har tenkt å dra. De vil bare ikke si det ennå."

Har dere tenkt å forlate oss? 

I dag skjedde det også noe som fikk meg til å innse hvor usikre malierne er på oss og på vårt nærvær her. Noen tidligere kolleger, som nå bor i Norge, bestilte for en stund siden noen skulpturer som jeg lovde å få sendt nordover ved en anledning. De ble levert i går, og foreløpig står de stuet bort i bokhylla mi på kontoret. En av arbeiderne var innom i formiddag for å servere te. Han ble stående og se på skulpturene. "Du har ganske mange skulpturer her.." sa han. Jeg mumlet et eller annet til svar, mens jeg egentlig var mest opptatt av å drikke opp teen samtidig som jeg holdt tråden i den mailen jeg holdt på å skrive. Men plutselig så jeg opp, og la merke til at han så ganske bekymret ut der han stod og telte skulpturene. Hver gang vi takker av en arbeider, har vi brukt å gi dem en slik figur, som et lite minne. Jeg skyndte meg å forklare at det ikke var mine figurer. De var kjøpt inn av noen helt andre. Og vi i Normisjon har ikke tenkt å gå til masseoppsigelser her. Han smilte litt forsiktig og tok med seg teglasset ut. 

Dette er ikke forberedelse til masseoppsigelser! 


Man kan jo bli litt motløs både den ene og den andre, av å være så få og ha så mye som ennå er ugjort, og ikke minst av å jobbe i et land hvor ting ikke går bedre.  Da hjelper det litt å prøve å følge rådene fra Thomas Merton (skrevet i 1966). Det hjelper i hvert fall meg til å plassere fokus på riktig sted.

Ikke gjøre deg avhengig av håpet om et resultat. (...) Når du har vent deg til den tanken, begynner du å konsentrer deg mer og mer - ikke om resultatet, men om verdien, rettferdigheten og sannheten som ligger i selve arbeidet. Og der ligger det en viktig forandring, ved at du gradvis begynner å kjempe mindre og mindre for en idé og mer og mer for konkrete mennesker. Perspektivet har en tendens til å snevres inn, men det blir langt virkeligere. (...) Hvis du blir fri fra å tjene "Saken" og bare tjene Kristi sannhet, vil du kunne gjøre mer og ikke bli så knekt av de uunngåelige skuffelsene. For jeg ser overhode ikke noe annet framover enn mye skuffelse, frustrasjon og forvirring. 
(Sitatet er hentet fra boken Fri til å tjene av Magnus Malm)

Thomas var kanskje ingen munter mann, men jeg tror han hadde et poeng. Så holder jeg fram for meg selv, og for kollegene mine at selv om det stormer omkring, så kan vi stå stolte i akkurat det vi gjør akkurat her, akkurat nå.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår