Avskjedsgaver

Det er sjelden jeg har hatt så lite kontroll som nå i innspurten før avreise fra Mali. Både kirkearbeid og prosjektarbeid skal avsluttes og alle beskjeder må gis og...... og midt oppi alt kommer plutselig noen fra prosjektrådet og forlanger et møte.
Jeg hadde egentlig planlagt et møte med kirkekomiteen akkurat da, men dette er folk det ikke nytter å sette seg opp mot, så da ble det møte.
En halv time før møte skulle begynne kom de sigende lederne for alle kvinnegruppene vi har arbeidet med. Og så kom bydelslegen og prosjektrådet og en representant for skolestyret og utviklingskomiteen og... ordføreren. Og så viste det seg å være en "vi takker av Therese"- fest. De hadde ordnet hvit duk til bordet, popkorn og brus til forrett. Det var taler og, som avslutning, sikkert en hel sau som var nydelig grillet.


En av talene som gjorde mest inntrykk ble holdt at et av medlemmene i prosjektrådet. Han hadde samlet informasjon om Norge og holdt et kvarters foredrag om midnattssol, 1814 og handelsflåten. Han la også stor vekt på at Norge var et veldig religiøst land og at det var deres tro som fikk dem til å gi så mye av statsbudsjettet til bistand. Det er snodig. Her har vi et prosjekt med bare kristne arbeidere, men jeg har lurt på hvor mye innvirkning det har på arbeidet egentlig og hvordan vi kan få formidlet at det er Guds kjærlighet som driver oss, og så er det en streng muslim som står opp og peker på at det nettopp er troen som gjør at vi driver med et prosjekt som dette i N'tomikorobougou. Det var en sterk melding å få. 


En annen av medlemmene i prosjektrådet er khassonke. Han ville også holde en tale på vegne av alle khassonkeer og takke for at noen faktisk var villig til å bo og arbeide blant denne folkegruppen. 

Ordføreren takket for innsatsen, men la mest vekt på å formane kvinnegruppene til å ta godt vare på henne som kommer etter meg. "Therese var ingen fremmed da hun kom, men dere må ta godt imot hun som kommer og lære henne alt hun trenger å vite." 

Og så fikk jeg en gave. "Det er ingenting," sa ordføreren, "bare et symbol." Men det er et symbol som jeg skal sette på hedersplassen i stua, når jeg engang får en stue. Det var en flott skulptur, men mest av alt er det takknemligheten og rausheten den symboliserer som gikk rett til hjertet. Det veide opp for alle tunge stunder med prosjektarbeid og nå kunne jeg gjerne tatt ei stund til. Men jeg lovet i hvert fall å snakke godt om dem og fortsette å følge dem selv om jeg er i Norge. 


Da kjøttet var fortært og alle hadde kommet seg ut av porten, gikk jeg på møte med menighetsrådet. De hadde ennå et par timer igjen med diskusjoner. Jeg var med på diskusjonene, men kjente samtidig på en frustrasjon. "Hvorfor er det bare utenfor kirka de viser takknemlighet og glede for det vi har gjort?" "Hvorfor er ikke menighetene våre rause og gavmilde?" Selv om jeg ikke forventer at de skal gi en stor gave, men det hadde vært fint med et lite hint om at de også var takknemlige for det vi gjør...


Da vi endelig ble ferdig med møtet ble jeg stående en stund utenfor og snakke med Pierre Moulna. Han er kamerunsk misjonær og reiser også hjem til Kamerun etter to år i Mali. Plutselig ble vi kalt inn igjen. Møtet var visst ikke helt ferdig ennå. Kirkepresidenten ga oss 5 000 f cfa hver (ca 65 kroner). "Det er jo ikke betaling for noe, men i hvert fall en gest for å uttrykke vår takknemlighet for arbeidet dere gjør og har gjort." Den lappen skal jeg ramme inn og henge opp i stua min, rett ved siden av skulpturen. 


Med fare for å gjenta meg selv: Det er et utrolig privilegium å få arbeide i et sånn land. Klimaet er varmt, det er nå en ting, men folkene er også varme og gjestfrie og åpne. Som hun sa, lederen for kvinnegruppene: "Husk på når du reiser tilbake til landet ditt at du har et fedreland her også!"

Siste dager i Bamako.

Da er jeg ferdig med et helt år i Bamako. Det var ganske skummelt i begynnelsen, men jeg må bare konstatere: Det er da utrolig mye flotte folk her!

I Oussoubidiagna jobber prosjektet ganske tett med orføreren, her i byen er det litt annerledes. Bamako er et distrikt sammensatt av 6 kommuner og vår kommune er sammensatt av 22 bydeler. I 2009 var det offisielle innbyggertallet 1, 8 millioner, men det er den raskest voksende byen i Afrika og ligger på 6. plass i verdenstoppen. (Den siste setningen hadde egentlig ingenting med resten av historien å gjøre, men det kan være interessante opplysninger.) I hvert fall, vi i prosjektet i Bamako har for det meste forholdt oss til bydelsordføreren. Men han har begrenset autoritet og myndighet. Siden september har vi prøvd å få tak i ordføreren for kommunen, men han er en viktig mann med stramt program og 22 bydeler å organisere, så vi har ikke fått til et møte enda. MEN en av damene i bydelen kjente en som jobbet i distriktet og vi fikk ordnet et møte med ham.

I 7 år har jeg kjørt forbi de ganske imponerende bygningene i kolonistil som huser distrikts-administrasjonen. Plutselig skulle jeg få møte noen der! Det var bare å ha på seg finstasen og reise på besøk. Vi møtte en ung, utrolig energisk fyr som dro oss med rundt for å hilse på flere generalsekretærer, informasjonsansvarlige og diverse. Det hadde sikkert vært ganske skummelt om det ikke hadde vært for at isen tiner så snart jeg snakker bambara og dessuten dukker det alltid opp en malinke eller khassonke som syns det er fantastisk at jeg snakker språket som snakkes i vest-Mali. Da vi begynte på møtet, viste det seg at denne unge energiske fyren ikke var så ung allikevell, men energisk var han. Han hadde utdannelsen sin fra Frankrike, men ville gjøre noe for landet sitt. Han hadde bygget flere skoler og ungdomssentre. Han hadde lest prosjektdokumentet vårt og var overbegeistret for planene. Halvannen time senere satt vi i møte med den veldig travle og utilnærmelige ordføreren i kommunen. Han hørte på planen våre og selvfølgelig skulle det ordne seg med en tomt for prosjektet i kommunen hans. Det skulle bare mangle. Og så startet han en to timer lang enetale. Nordmenn gjorde mye bra. Det hadde han sett da han jobbet i helsedepartementet. Særlig i Bafoulabé hadde vi arbeidet bra, men vi var for opptatt av grasrota. Han hadde en skuffende opplevelse med den norske vann- og energiministeren (eller noe i den duren) etter den internasjonale vannkonferansen i Mexico, men sånn jevnt over var vi vel greie folk. Kvinner er viktige! Han hadde forresten en interessant opplevelse fra da han jobbet for verdens matvarefond. Kunne vi ikke lage et stort grønnsaksmarked i bydelen? Det er bra for kvinnene! Vi bukket og takket for alle gode innspill og forslag.

Senere på dagen skulle jeg i et nytt møte. Denne gangen med en som hadde gjort en helseundersøkelse i bydelen. Vi lurte litt på å kjøpe undersøkelsen, men da han kom og skulle presentere den viste det seg å være en programvare for å lese undersøkelser og ikke egentlig en undersøkelse han ville selge, så det gikk i vasken. Men det var en flott fyr å snakke med. Han hadde også utdannelse fra Frankrike og hadde arbeidet med informatikk der. Han hadde vært over 30 før han endelig fikk barn, og da dattera ble født hadde hun pusteproblemer. "Men da jeg så det teamet av leger som jobbet for å få liv i dattera mi tenkte jeg at jeg må hjem. Det er alt for få barn som blir født i Europa, og det er leit. Her blir det født mange barn, men de dør av så utrolig idiotiske ting!" Så nå bruker han de datakunnskapene han har for å hjelpe til med å forbedre helse- og skoletilbud.

Det er så flott å møte slike folk. Jeg blir imponert og føler meg liten i sammenhengen, men samtidig så utrolig priviligert over å få arbeide sammen med slike ressurser.

Tur til Bafoulabé!

I forrige uke var jeg i Bafoulabé, ca 45 mil fra Bamako. For å slippe å reise alene fikk jeg med meg en av sjåførene våre. Det er egentlig ganske interessant å sitte 

sammen med noen i bil i mange timer, for noe skal en jo snakke om og en kan ende opp med å bli ganske godt kjent. 

Etter å ha tatt turen gjennom alle de vanlige emner: familie, kone og barn, hvorfor ikke jeg er gift og om jeg kunne tenke meg å gifte meg med en malier, gikk vi over på musikk. En av yndlingsmusikerne mine her i Mali er Habib Koite. Han synger fine sanger med gode tekster. De fleste sangene handler om viktigheten av å bevare fred, leve sammen og oppføre seg ordentlig, men det er en av sangene som jeg ikke får til å passe sammen med resten. Den handler om en ku. En veldig fin ku som vi må passe godt på. Så da vi kom til den sangen måtte jeg bare spørre. "Hva handler denne sangen egentlig om?" Sjåføren trengte ikke høre etter lenge før han svarte: "Den handler om presidenten?" "?" "Ja, det er jo innlysende. Det handler om en hvit ku som alle setter pris på. Det er presidenten." Da han så at jeg enda ikke var helt overbevist, utvidet han forklaringen litt. "Det handler om en ku som er snill og fin og en god borger og som vi alle, menn og kvinner, alle borgere, må ta vare på. Hvem er det vi alle har ansvar for å stelle pent med? Jo, presidenten. Men en sanger kan jo ikke nevne navnet til presidenten i en sang. Alle vet hvem han synger om, men ingen kan ta ham for det."

Så derfor har jeg lagt ved et bilde av en forkledd president. Eller noe sånt. 

På vei ned til Bamako igjen hadde vi en interessant opplevelse. Noen kilometer fra Bafoulabé er det en jernbanebro. Det er den eneste broa i mils omkrets, så derfor blir den også brukt av biler. Jeg har egentlig aldri likt den broa. Du må vrenge bilen over den ene skinna og kjøre med to hjul midt mellom skinnene og to hjul utenfor og håpe på at du greier å skremme bort motorsyklister og at du ikke møter på en bil eller en eselkjerre som kommer motsatt vei eller, enda verre, et tog. Denne gangen møtte vi en bil. Vi var først ute på broa, men det kom en bil i mot og den hadde ikke tenkt å rygge. Så vi fortsatte til vi møttes en plass rundt midten. Bilene stod en stund og skulte olmt på hverandre og så gikk begge sjåførene ut. Det er et eller annet med kroppsholdningen hos menn som mener å ha retten på sin side. Bred beinstilling, brystkassen skutt fram og armene trukket godt bakover. Det lover sjelden bra. Heldigvis var det flere menn ute og gikk på broa og de fikk forhindret en slåsskamp og plassert begge sjåførene inn i bilene sine igjen. Der satt de og skulte olmt på hverandre.  

Nå hadde vi fått med oss en passasjer, Adama, og både Adama og jeg er nok ganske forsiktige personer. Vi hellet til den oppfatningen at vi kanskje muligens burde rygge. Sjåføren satt bare og så mørkt framfor seg. "Kom igjen, rygg nå. Det er ikke så langt over igjen." "Jeg rygger ikke!" Så begynte han og vrenge bilen over skinnen for å kunne kjøre forbi. Da ble det litt mer liv i bilen. "Du, jeg tror ikke egentlig det går an å møtes to biler her. Kan vi ikke rygge. Jeg syns kanskje det hadde vært en mye lurer idé å kjøre bakover." "Han fornærmet meg!" Da var egentlig den diskusjonen over. Med sammenbitte tenner og blikket stivt rettet rett fram fikk sjåføren lirket bilen vår forbi. I det vi kom opp på sida av den andre bilen rullet han ned vinduene for å kunne frese litt til den andre sjåføren, men både Adama og jeg rullet dem raskt opp igjen og prøvde å bevare balansen mellom litt unnskyldende nikk til den møtende sjåfør og lojalitet til vår sjåfør. Og en skulle nesten ikke tro det, men det er faktisk mulig for to biler å kjøre forbi hverandre på en jernbanebro!

Den glade vandrer!

Poeten Rumi har en historie om en prest som ber inderlig for tyver og svindlere, mens han nesten aldri bruker tid på å takke for menigheten eller be for de troende. De troende anklager ham for dette, men presten svarer: Jeg takker Gud for dem fordi de hjelper meg til å holde fokus på det som er det viktigste. Hver gang jeg blir opptatt av de samme tingene som dem, kommer de og raner meg og slår meg halvt i hjel. Da kommer jeg til  meg selv og husker at det jeg ønsker er ikke det samme som det de ønsker. En fiende kan av og til hjelpe deg bedre enn en venn. Og det er ikke sikkert at de som ønsker godt for deg hjelper deg best.

Jeg har ikke blitt utsatt for så mange røvere, men Mali kan være litt uforutsigbart. Den første måneden jeg var her i Bamako bodde jeg i et hus som misjonen leier på Hippodrome (bydelen der vi har administrasjonen vår). Men plutselig skulle noen andre ha det huset, så da måtte jeg ut på husjakt. Det tok heldigvis ikke så mange dagene, så fant vi et hus rett ved siden av kontoret. Der skulle jeg liksom bo til juni og så skulle direktørfamilien vår bo der til neste år (de hadde foreløpig leid et hus et stykke unna). Men plutselig fikk vi en beskjed i forrige uke at direktøren måtte ut av huset sitt innen den 18. mars. Det var litt kort frist, men etter at den første litt forvirrede panikken hadde lagt seg kom vi fram til gode løsninger. Men så fikk vi beskjed sent i går ettermiddag at de måtte være ute innen slutten av uka. Jeg satte i går personlig verdensrekord i pakking. Etter 4 timer var alt pikkpakket mitt samlet i en krok. Det er her fordelen med røvere og svindlere kommer inn. For hver flytting finner jeg ut at det er egentlig veldig lite jeg trenger her i verden. Hvis det fortsetter i dette tempoet kan jeg snart få med meg hele flyttelasset i bare en koffert.

Kvinnedag og kvinnedagsfeiring.

På mandag var det kvinnedagen. Gratulerer alle kvinner! 

Jeg fulgte med på en ganske heftig diskusjon etter gudstjenesten på søndag. Hva i all verden skulle en med en kvinnedag? En stakkars mann med 20 barn og ingen inntekter har ikke overskudd til å tenkte på rettigheter. Bare å gi familien mat er jo litt av en jobb! Og kvinnene får jo helt griller i hodet av slike festdager. En mann kunne fortelle at i hans landsby hadde en kone blitt så sint på mannen sin da han ikke ville kjøpe 8.mars stoff til henne at hun kjøpte superlim og limte igjen...hmm..."nedentil". Det gikk ikke så bra. Kona, som ikke hadde tenkt på at superlim faktisk er ganske holdbart, døde av skadene. Sånn går det når kvinner skal få rettigheter!

(men jeg ble egentlig mest sjokkert over mennenes holdning.) 
Nå skal det sies at kvinnedagen her handler litt om utvikling og rettigheter, men mye om nye klær (og da helst spesialstoff som er gitt ut i anledning dagen) og fest for damene. Det er til og med fridag for alle kvinner, i hvert fall for dem som har en kontorjobb. Men jeg fikk da med meg mitt livs første 8.mars "manifestasjon". Akkurat da jeg hadde lent meg tilbake og nøt tanken på å ha en hel dag fri, så ringte de fra en av kvinnegruppene som prosjektet vårt arbeider sammen med. De skulle ha et møte på kvelden om ikke vi kunne komme. Jeg kom meg opp og fikk med meg en ordentlig fest. Det var musikk og dans. Dansen bestod av å subbe rundt i ring og jeg imponerte stort ved å kunne dansen etter bare å ha sett på dem en runde. Det var flere grioter (skalder) tilstede som priste kvinnene og deres gode gjerninger. På lørdag og søndag hadde flere kvinnegrupper vært ute med feiekoster, river og søppelbøtter for å rydde opp i bydelen. De fikk mange lovord for det og oppmuntringer til å fortsette å gjøre sin del for at Mali og N'tomikorobougou skal bli en bedre og renere plass å bo. Kvinner kan hvis de vil!

Uro og opplevelsen av uro!

Av og til skjer det ting som minner oss på at freden her er skrøpeligere enn vi tror, eller kanskje er problemet at vi kommer fra at snilt og skjermet land der fred og fravær på reaksjoner er det samme.
Forrige uke var alle Normisjons misjonærer samlet til konferanse i Bafoulabé og plutselig smalt det i Bamako.
En politimann hadde stoppet en minibuss og spurt sjåføren etter papirer. Bussjåføren brukte litt for lang tid på å finne fram papirene. Politimannen ble nervøs. Og for å være sikker på å ikke bli skutt, så skjøt han først. Dette førte til reaksjoner fra sjåfør"lauget". Dagen etter streiket alle busser og taxier. Det var demonstrasjoner og brenning av dekk. Flere politistasjoner ble ødelagt. I Bafoulabé satt vi misjonærer og ble mer og mer nervøse. Hva var dette? Kom det til å bli revolusjon?
Jeg har prøvd å spørre meg for denne uka, men folk bare trekker på skuldrene. Det er sånt som skjer. Sjåføren var visst ikke ordentlig bussjåfør. Han ble visst skutt da han prøvde å stikke av fra politiet. Ryktene sier at det var en person til i bussen, men at han stakk av og ikke har vist seg siden. De hadde leid bussen for natta for å bedrive en eller annen  lyssky virksomhet. Det er i alle fall ikke noe å snakke om!

Nord-Mali er også en spennende sone. I flere år har en etnisk gruppe, tuaregene, krevd større selvstyre. I tillegg er de nå knyttet til Al-Qaida og innblandet i narkotika- og våpensmugling. I desember ble en fransk bistandsarbeider kidnappet og etterpå frarådet Frankrike og USA alle landsmenn å begi seg opp mot Timbuktu. Flere bistandorganisasjoner trakk seg også ut av sonen.
Nå har jeg fått en ny kollega som har bodd flere år i Timbuktu. Hun bare flirer av bekymringen for opprørene.  " Det er umulig å vite hvem som er opprørere. De er jo akkurat som meg og deg. Familiene deres bor i Timbuktu og de går rundt i gatene som vanlige folk. Søsteren min haiket med opprørere en gang. Hun skulle ut på en ganske lang reise og hadde hatt flaks og fått haik med en lastebil. Da det begynte å mørkne stoppet bilen på en øde strekning. Det var flere mil til nærmeste landsby. Søstera mi ble litt bekymret og prøvde å overbevise de andre på lastebilen. "Dette er jo en øde strekning. Det er masse opprørere i området rundt her. Er det ikke bedre at vi fortsetter til vi kommer til en landsby. Der kan vi sikkert overnatte trygt." Til hennes store overraskelse begynte de andre passasjerene å le. "Du kan ta det helt med ro! Alle her på lastebilen er opprørere, så det er nok ingen som kommer til å angripe oss." Hun sov litt urolig, men dagen etter kjørte de henne frem til landsbyen der hun skulle og satte henne av der. De angriper ikke sivile hvis de ikke har grunn til det!"

Bildet av en mulig opprører, eller kanskje ikke...

Artikkel om tuaregene
Enda en artikkel om tuareger


Og forresten ha en god Maoloud.

Et stort skritt for meg, men merket menneskeheten det?

Jeg må bare innrømme det. Jeg liker å preke, undervise, stå foran masse mennesker og få lov til å formidle noe. Forhåpentligvis på en god måte.
På de 6 årene jeg har bodd i Oussoubidiagna har jeg prekt noe i kirken og det har vært helt uproblematisk. Men her i Bamako er det litt annerledes. Jeg har holdt andakter, det er ikke det. Men da har det vært fordi menighetene har vært dårlig forberedt. Plutselig, på søndag morgen, oppdager de at de ikke har noen til å preke, og når misjonæren da dukker opp er dagen reddet. Jeg har sittet på en del gudstjenester, mens salmene blir alt for fort avsunget, og nitenkt og prøvd å komme på gangen i en eller annen preken eller  andakt som jeg har hørt eller holdt eller i det minste et bibelord som kan være litt givende. Men jeg syns det hadde vært gøy å få lov til å holde en ordentlig preken en gang. En som er ordentlig forberedt og som jeg kan holde på bambara og der jeg kan få sagt noe viktig. Men med de ultrakonservative menighetene vi har her har jeg ikke en gang turt nevne tanken. Men i dag hadde vi besøk av generalsekretær, Rolf Kjøde, fra Norge. Han skulle holde talen i N'tomikorobougou, en av menighetene våre, og jeg fikk lov til å oversette (til fransk og så ble det oversatt videre til bambara). Endelig fikk jeg lov til å stå på prekenstolen og se utover menigheten.
Etter gudstjenesten spøkte jeg med noen i menighetsrådet: Ja, det var vel første og eneste gang jeg fikk lov til å stå på prekenstolen deres! Og plutselig begynte de å diskutere det helt seriøst. Stemningen hellet mot at jeg som misjonær måtte ha rett til å utføre alle oppgaver som en misjonær skal utføre, selv om jeg er dame.
Til og med en kollega fra Kamerun som ellers er ganske skeptisk til damer mente at det ikke var noe i veien for at jeg kunne preke på gudstjenesten. Jeg holdt på å ramle av stolen.
Senere snakket jeg med direktøren, og han kunne fortelle at de hadde hatt samtaler rundt dette. De hadde til og med snakket med øverste leder for den protestantiske fellesorganisasjonen i Mali og fått klarsignal på at det ikke kom til å gå ut over samarbeidet med de andre kirkene i Mali selv om vi lot kvinnelige misjonærer preke på gudstjenester. Så det så!