Innlegg

Nesten ferdig kirke i Bamako.

Bilde
Det er utrolig spennende å få lov til å bo og jobbe i Mali. Men det er ikke alt som går like fort alltid, som det jeg skulle ønsket meg. Men det er flotte reiser å få lov til å være med på!  Som når jeg får være med og innvie en ny kirke. Nesten.  For fem år siden hadde vi vår første møte i en ny bydel. Siden den gang har de hatt gudstjeneste hver søndag hjemme på tunet til en av de kristne. For noen år siden fikk vi en tak i en tomt til kirka, takket være givere i Norge. Den lille gruppa med kristne har lenge ønsket seg et mer permanent kirkebygg, men det har vært tungt å komme i gang. Første søndagen i juni feiret vi for første gang gudstjeneste på den nye kirketomta. Foreløpig i et hus uten gulv og vegger, men taket er på plass, og det er jo det viktigste.  Det ser kanskje ikke så imponerende ut. Tomta er på 40 x 30 meter. Den avgrenses av muren til naboen på ene siden og veien på andre siden. De to mennene på bildet viser hvor grensen går på sidene. Foreløpig er det bygget er skygg

En liten dame setter store spor

Bilde
Jeg husker ikke akkurat første gangen jeg møtte henne, men jeg husker at hun fort gjorde inntrykk som en som turte stå opp for seg selv og si ifra. Hun snakket ikke høyt, men hun var tydelig. Hun satte store spor.  I slutten av mars besøkte jeg henne på sykehuset i Bamako. Da hadde hun vært innlagt i tre uker. Hun bodde på et lite rom med to senger. Hun var for det meste i en døs, og lå på den ene sengen. De fire voksne barna som våket over henne byttet på å sove på den andre. Det var ikke myggnett og ikke aircondition. En venninne hadde vært innom på besøk, og gått rett ut på markedet og kjøpt en elektrisk vifte. Så fikk de i hvert fall litt luft der inne. Til tross for de dystre omgivelsene var det en fin stund. Det var godt å være sammen med barna og snakke om minner de hadde fra moren.  Da jeg kom hjem begynte jeg å se gjennom gamle utklipp fra misjonsblader. Det første artikkelen jeg fant om Tatou var fra Santalen  januar 1992. Det står ikke noe navn i artikkelen, men det står at

Når månen styrer livet

Bilde
Ting jeg har tatt for gitt kan plutselig bli veldig kompliserte. Når begynner egentlig en ny måned? Og når er den ferdig? Det er ikke så lett som det høres ut som.  En muslimsk mann ber i moskeen under ramadan.  I går var det fridag og festdag her i Mali. Muslimer som har fastet i 30 dager feiret at ramadan endelig var over. En måned med faste fra soloppgang til solnedgang er vel verd en fest. Men når skal den feires? Det er det samme styret tre ganger i året: først når fasten skal begynne, så når fasten skal avsluttes og så til den store sauefesten. Hvem kan bestemme at tiden er inne? Det er ikke greit å holde styr på disse muslimske festene. Diskusjonen gikk heftig i lunsjen her om dagen. Det var klart at det kom til å bli fri en eller annen gang denne uken. Men når?  Kanskje på onsdag, eller på torsdag. Flertallet helte mot onsdag.  Den islamske kalenderen følger månen, mens vi følger solen. Derfor flytter månedene seg 11 - 12 dager hvert år i forhold til vår kalender. Fastemåneden,

Samling i krisetider

Bilde
Jeg er alltid nervøs når vi organisere samlinger. Er alt på plass? Vil alt av organisering gå bra? Og så må vi legge til: Klarer vi å organisere uten å spre koronasmitte? Kommer alle deltakerne til å klare reisen uten å bli angrepet? Det er spennende å organisere samlinger i krisetider.  Den 13. – 16. april organiserte Normisjon en ledersamling for de som enten underviser eller følger opp menighetene som er med i Agenda1. Vi var samlet hele 30 personer fra et stort geografisk område. Vi kom fra ulike land, ulike etniske grupper, ulik kirkevirkelighet, men – og det slutter aldri å fascinere meg – vi kunne allikevel kjenne på et fellesskap og en tilhørighet.  Det er sosialt også, å være på leir. Det begynner å bli fryktelig varmt. Heldigvis var det ikke mye strømkutt i løpet av dagene, så vi kunne holde undervisningen i et rom med aircondition. På nettene blåste det en velsignet vind. Alle dro ut sengene sine og hang opp myggnetting. Noen trofaste stod for tekokingen, mens resten lå unde

God påske!

Bilde
Påsken er fort unnagjort her i Mali. Det er feiring 1. påskedag. Påskeferien er 2. påskedag. Og hvis du blunker, så kan du risikere at påsken er ferdig før du oppdaget at den var innom.  Damekoret i påskedrakter! Pynten henger igjen ifra jul og ønsker oss "Godt nytt år" I kirkene og menighetene er påsken en stor fest. Hår skal flettes, nye klær skal sys, ny sko skal kjøpes, henna skal males på hender og føtter. Da jeg kom til kirken rett før klokka ni første påskedag, var flere av damene allerede i gang med å kutte løk og andre ting som skulle i påskemiddagen. Menigheten hadde hatt litt sang og dans kvelden før. Tidligere holdt de på hele natta, men på grunn av sikkerhetssituasjonen i Mali har de fleste menigheter sluttet med det. Men det er mye sang og dans under påskegudstjenesten. I tillegg til de fire vanlige korene, skal alle de etniske gruppene opp og synge en påskesang på sitt språk. I vår menighet er det fire ulike etniske grupper, så det tar sin tid.  Her er det folk

Hjerte ditt synes igjen i øynene!

Bilde
Jeg er ferdig med en intens uke med møteaktivitet. Bibelskolekomite, Agenda1 - komite, synodekomite, budsjettkomite, to dager undervisning og Generalforsamling for samarbeidskirken vår, EELM. Det kan være ganske slitsomt å springe fra det ene møtet til det andre, men som rektor på bibelskolen sa det: Det er egentlig ganske motiverende også!  Lange dager med mye folk og litt bruk av maske.  Det er motiverende og gøy med lange møtedager når det merkes at vi trekker i samme retning, når møtene er konstruktive og vi er på vei framover sammen. Og det fikk jeg virkelig oppleve denne uka.  Bibelskolen har fått en ny rektor. Han har klare tanker om hvor han vil med skolen. Det er spennende å se hvordan vi kan få kirken mer aktiv og involvert i livet og framtiden til Bibelskolen. Neste møte skal vi ha digitalt. Mali har tatt et kjempehopp i tilgang på nett det siste året. Jeg vet ikke om det er mulig å skjønne hvor utrolig stort det er for dere som sitter rundt forbi på hjemmekontor og er rimel

Døde som ikke vil begraves

Bilde
Er det vannkrukker? Eller kister? Plutselig blir jeg litt nysgjerrig.  Det er mye merkelig man kan begynne å diskutere når man er på en 9 timers kjøretur. Hva gjør man egentlig med et lik som ikke vil begraves? Og hvordan begraver man en dverg? Så mange ting som jeg ikke hadde reflektert særlig over tidligere. OBS: videre lesning er ikke for sart sjeler.  Jeg husker ikke helt hvordan vi kom inn på det. Men vi endte opp med å snakke om begravelsesskikker. På landsbygda i Mali er de fleste gravene umerket. Du ser hvor det er gravd en ny grav, men sporene forsvinner fort. Det finnes heller ikke noe offentlig begravelsesbyrå. Det er ungdommer som går ut på gravplassen og gjør klar et hull.  Jeg lurte på om det hendte at de av og til kom over skjeletter når de gravde nye graver. "Ja, det gjør de nesten hver gang. Men de er vant til det. De tar opp de benene og legger dem til side. Når hullet er ferdig, lager de en liten innhukk og putter benene nedi der før de begraver nestemann."