Glendrangeposten

I desember hadde vi møte i komiteen for bibelskolen for å forberede åpningen av skoleåret den 4. januar. Vi kunne glede oss over rekordmange søkere med hele ti nye studenter. 2015 ville bli året for forandring og forbedring. Med et så stort kull av nye elever, skulle alt få ny giv.  Men akkurat sånn gikk det ikke.  Alle elevene på bibelskolen med  pastor Karim og rektor Koda Solomon.  Husker du historien i bibelen om kongen som inviterte til fest? Alle sa de ville komme, men da tiden nærmet seg var det få som dukket opp. En hadde kjøpt et jordstykke som han ville ut og se på. En hadde nettopp kjøpt seg fem par okser som han ville prøvekjøre. En hadde nettopp giftet seg. En var opptatt av forretninger. Den historien surret i hodet mitt da jeg kjørte med bare en veldig sjøsyk dame i baksetet opp mot åpningen av skoleåret på bibelskolen. To dager før jeg skulle opp til Bibelskolen og åpningen der, tok jeg kontakt med pastoren i en av våre menigheter i Bamako for å avtale når de

Forrige uke etter muslimenes fredagsbønn, var det en demonstrasjon her i Bamako. Ca 5 000 personer var ute i gatene. Godt over halvparten var damer helt tildekket i svart. De marsjerte mot den franske avisen Charlie Hebdo, som insisterer på å fortsette å trykke tegninger som oppfattes som et støtende angrep på muslimer. Her er et lite glimt av hvordan historien ser ut fra vår del av kloden.  Forside til avisen Charlie Hebdo der de beskriver seg selv som en uansvarlig avis. Og sammenligner seg med neandertaleren som oppfant humor ved å blande ild og olje.  Hendelsene i Frankrike for to uker siden ble fulgt med interesse og gru her i Mali. Men angrepet på avisen Charlie Hebdo kom litt i skyggen av det andre angrepet som skjedde samtidig. Kanskje spesielt fordi det var to maliere involvert. Den ene var på de slemmes side. Den andre ble helten i historien. Ahmed Coulibaly er fransk og har vokst opp i en forstad i Frankrike, men navnet hans klinger veldig malisk og maliere var eks

Jul og nyttår bruker å fare forbi her i Mali, nesten ubemerket og før jeg får sukk for meg. Men for første gang skulle jeg i år feire jul i Bamako og for første gang på alle mine år i Mali bestemte jeg meg for å ta en liten romjulsferie.   Sammen med en av bibelgruppene mine drog jeg til Selingué, tre timer sør for Bamako helt på grensen til Guinea. Siden vi var så nærme Guinea, nå verdenskjent for ebola, ble vi sjekket for feber ved en veistasjon ikke så langt fra målet vårt.  Han som tok temperaturen min kunne forsikre meg om at jeg var helt frisk. Jeg hadde 35,3 grader. Jeg syns 35,3 høres ganske dødt ut, men det sa jeg ingenting om. Det utløste i hvert fall ingen ebolavarselklokker og det var jo bra.  Det var byggingen av et vannkraftverk i 1982 som skapte den kunstige innsjøen, Selingué. Vannkraftverket er det nest største i Mali og forsyner Bamako og flere andre byer i øst-Mali med strøm. (Og etter å ha sjekket kildene mine fant jeg ut at det også er det nest minste.

Da har vi allerede kommet et godt stykke inn i det nye året og det er på tide med en liten juleoppsummering fra Mali. Akkurat som i Norge, er barna kanskje de som ser med mest spenning og forventning fram til feiring.   To av barna i menigheten kledd i årets julestoff. Julaften begynte litt brått. Tidlig på morgenen stod to vakter utenfor døra mi og ropte på meg. Jeg trodde at det kanskje var for å ønske god jul, men de hadde med seg en gave. Her på kontoret går nemlig alle arbeidere sammen om å kjøpe en okse hvert år. Nå er det dyrtid og selv om de hadde spart hele året, så hadde de ikke klart å få nok til akkurat den oksen de ville ha. Så de kom og spurte om jeg ville være med å spleise. Det ville jeg IKKE! De samles klokke 5.30 på julaften morgen for å slakte og for å fordele kjøttet mellom seg, mens de koser seg med grillet hode og bein. Absolutt ikke noe for meg! Men jeg ga en gave mens jeg presiserte at dette var en julegave slik at de kunne kjøpe oksen, og at jeg ikke v