Glendrangeposten

I sommer begynte jeg å planlegge et vanntårn sammen med en av Normisjons menigheter i Bamako. Både for å hjelpe de i menigheten med en håpløs vannsituasjon og for å hjelpe dem til å få en inntekt. Nå er endelig en lang ventetid over. Takket være gaver fra mange av dere, er vanntårnet nå ferdig installert. Et styre er på plass og alt ligger til rette for en stor fest i menigheten.  Det er med stolthet i hjerte at jeg kan kjøre den kjente støvete veien opp til kirka og se vanntårnet som rager høyt der oppe ved siden av kirken. I dag er det festgudstjeneste! Temaet for dagen er vann og takknemlighet. Presten leser fra skapelsesberetningen. Før Gud skapte mennesket skapte han kilder med vann slik at vi kunne leve og ting kunne vokse. Det er Gud som gir vann til liv og vekst også i dag. Barnekoret, ungdomskoret, kvinnekoret og "de unge mennene som ikke er med i andre kor"koret, var alle oppe og sang, og det ble til og med danset en del. Ungdomskoret synger og danser.

Normisjon er i Mali for å bygge kirke, men også for å vise Guds kjærlighet til alle mennesker i praksis. Av og til møter vi skjebner som gjør mer inntrykk enn andre. En av dem er Nayina, en ung firebarnsmor med kreft.  En av de maliske kollegene mine, Dory, kom innom kontoret mitt en dag. Han hadde noe veldig vanskelig han ville dele med meg. Uken før hadde han vært hjemme i landsbyen og der hadde han møtt en ung kvinne som kom og spurte ham om hjelp. Hun hadde hatt en klump på hånda som bare vokste og vokste. I to år hadde hun oppsøkt flere trollmenn og marabouer (muslimske healere) for å finne en kur. Nå hadde hun ingen penger igjen og veldig lite håp. Men hun hadde fire små barn og i et siste desperat forsøk henvendte hun seg til en hun visste hadde jobb. Kanskje han kunne hjelpe henne til å få behandling? Dory tok dama med til en lege. Han kunne bekrefte at det var kreft og at eneste løsningen var å amputere hånden før det spredte seg lenger.  Nayina på sykestua for

I oktober skrev jeg om en av menighetene våre i Bamako. Da hadde de nettopp fått opp bolig til pastoren. Men de har fremdeles noen utfordringer foran seg. Hvordan skal de lønne pastoren? Og hvordan skal kvinnene i menigheten få tak i vann?  På vei ut på menighetsbesøk. For to år siden plasserte den lutherske kirken her i Mali, EELM, en pastor i menigheten. Det har vært til stor hjelp. Utfordringen er at det ikke fulgte med noe lønn til pastorstillingen. Siden de aller fleste av de som bor i området ikke har fast jobb er heller ikke det de får inn i kollekt nok til å lønne en pastor. Foreløpig har pastoren, kona og seks barn overlevd på gaver, men det er en vanskelig situasjon. Vanskelig er også vannsituasjonen i bydelen. Dette er en ny bydel og det er ikke utbygd infrastruktur. Det vil si det er ikke innlagt strøm og vann. Det finnes flere brønner i området, men de er for grunne og går fort tomme. Kvinnene klager over at de bruker store deler av dagen (og noen ganger natten) p

Forrige fredag begynte ganske rolig. Jeg kom på jobb, innstilt på å ta et par timer på kontoret før jeg skulle avspasere resten av dagen. En tidligere arbeider kom innom for å hilse på. Det hadde vært et ran eller noe i nærheten av kontoret der han jobber (i nærheten av Radisson Hotel), så alle arbeiderne hadde fått beskjed om å dra hjem. Vi snakket litt om løst og fast før jeg slo på PC'en. Der kom det ganske raskt opp en melding på skype: "Ser på NRK at det er et skyting på Radisson Hotel." Så begynte telefonen å ringe og så var en uvirkelig dag i gang.  TV bilder fra den maliske statskanalen, som viser resepsjonsområdet på hotellet.  Resten av dagen brukte jeg i telefonen og på mail, med Normisjons ledelse i Norge, med ambassaden, andre norske i Mali og diverse journalister. "Hvordan går det? Hva skjer nå? Føler du deg trygg?" Hendelsene tror jeg er godt nok kjent. To bevæpnede menn kom seg inn på Hotel Radisson i Bamako rundt kl 7 forrige fredag.

I år 2700 f Kr satt keiserinne Leizu av Kina under et morbærtre og drakk formiddagsteen sin. Plutselig falt en kokong ned i teen. Keiserinnen la merke til at kokongen løste seg opp og ble til fine tråder. Det ble, i følge myten, opphavet til silkeproduksjonen. På Madagaskar produserer de også silke. Tidligere var det bare adelige og kongelige som hadde lov til å bære silke. Mye er forandret i samfunnet, men silken behandles fremdeles veldig manuelt.  Advarsel før du begynner lesningen: Dersom det mot formodning skulle være noen silkeeksperter som leser dette. Jeg vet at språket er noe hjelpeløst, men jeg har lite erfaring og ikke så stort vokabular når det gjelder silketing. På Madagaskar har de både "dyrket silke" fra silkeormer og "villsilke". Den "ville silken" blir spunnet av silkeormer som lever vilt ute i naturen. Denne silken er grovere i teksturen og brunere i fargen. Vi fikk være med på prosessen med å lage skjerf av "dyrket silke&qu

Dersom du tar engasjerte personer fra Burundi, Kongo, Madagaskar, Elfenbenskysten, Kamerun, Senegal, Mali og Norge, blander dem godt sammen og lar dem fortelle om erfaringer og utfordringer. Da har du oppskrift på en utrolig spennende og lærerik uke!  Alle de flotte deltakerne samlet på et brett.  Jeg fikk være med på et slikt møte. Digni er en paraplyorganisasjon for 20 norske kirker og misjonsorganisasjoner. De arrangerte en nettverkssamling på Madagaskar forrige uke. Med på samlingen var også 46 personer som arbeider med utviklingsprosjekter i fransktalende Afrika.  Alle prosjektene er støttet fra Norad gjennom Digni. Det var en sterk uke der vi fikk inspirasjon og oppmuntring fra hverandre. Jeg føler meg utrolig privilegert over å få være sammen med så mange morsomme, hyggelige, dyktige folk. Her var folk som arbeidet med kvinners rettigheter (til ikke å bli slått og voldtatt i hjemmet), alle barns rett til skolegang (også handikappede og gatebarn), vanlige folks rett ti

Madagaskar, krydderøya, der Afrika og Asia møtes, har i norske ører en klang av misjon og lang norsk historie. Jeg hadde aldri trodd jeg faktisk skulle komme meg hit og få sett landet selv, men plutselig fikk jeg muligheten. Digni, en paraplyorganisasjon som fungere som mellomledd mellom norske misjoners bistandsarbeid og NORAD, hadde planlagt et møte i Mali. På grunn av uroligheter i sommer, ble nettverksmøte flyttet til Madagaskar. Jeg flyttet med, sammen med to kolleger fra Normisjon i Mali og 45 andre som jobber i prosjekter drevet av norske misjonsorganisasjoner.  Vi landet i hovedstaden, Antananarivo, midt på natta. Allerede dagen etter var vi på vei til Madagaskars tredje største by, Antsirabe. For meg, som bare er vant til Vest-Afrika, var det som å tre inn i en helt annen verden. Turen tok fire timer og jeg ble ikke enig med meg selv om landet føltes mest som Asia eller Sør-Amerika. Madagaskar ligner i hvert fall ikke på mitt Afrika. Antananarivo (som jeg til min let