Glendrangeposten

Etter mye leting og tenking, grubling og svetting, nøling og nervøse rykninger, nærmer endelig dagen seg. Vi skal få hus. Ordentlig hus i Senegal! Dette blogginnlegget er tilegnet de utrettelige misjonærene Kristian og Møyfrid Moskvil og volontørene Andres og Kari Jøssang.  Alle mann i arbeid! Eller nesten alle. For de som synes det kan bli lange dager på en byggeplass, så er det satt opp en huske i det store tuntreet.  Da Normisjon begynte i Senegal for et par år siden var tanken vår at denne gangen skulle vi slippe alt slitet med å bygge egne hus. Vi skulle arbeide i en storby. Her kunne vi basere oss på å leie hus. Mye enklere. Mye billigere. Så drog vi ut i byen for å lete. Vi lette og lette, og fant snart ut at måten vi tenker hus på og måten de fleste her bygger hus på ikke går helt sammen. Vi trenger for eksempel ikke fryktelig store soverom. Vi vil helle ha en ordentlig stue og mindre rom. Kjøkkenet derimot. Der vil vi ha plass. Jeg diskuterte det med en av våre an

Jeg sitter bak i tuk-tuken der vi putrer gjennom sterkt trafikkerte gater i Phnom Penh. Det er ganske tydelig at vanlige trafikkregler ikke gjelder for den lille mopeden med meg i åpen vogn bak. Men sjåføren har hjelm og jeg har munnbind, så vi er godt sikret. Mens vi kjører forbi buddhistiske templer og boder med frukt som jeg slettes ikke drar kjensel på, lurer jeg på hva i all verden jeg gjør her!?  Iført lokalt antrekk, ansiktsmaske, for å slippe litt av den verste forurensningen når vi er på bytur i åpen tuk - tuk. Jeg ble bedt om å reise på tur til Kambodsja for å se hva Normisjon holder på med der. Jeg er ikke så vanskelig å be når det gjelder utenlandsturer, så jeg satte meg på flyet og reiste østover. Men jeg var skeptisk. IMI-kirken sender horder av nordmenn til Kambodsja en gang i året. De er fullstendig uforberedt på møte med land og folk. Denne gangen skulle jeg være med en gruppe på over 40 nordmenn. Kunne dette være en god idé egentlig? Plassen utenfor de