Referat fra en malisk jul

Da har vi allerede kommet et godt stykke inn i det nye året og det er på tide med en liten juleoppsummering fra Mali. Akkurat som i Norge, er barna kanskje de som ser med mest spenning og forventning fram til feiring.  

To av barna i menigheten kledd i årets julestoff.

Julaften begynte litt brått. Tidlig på morgenen stod to vakter utenfor døra mi og ropte på meg. Jeg trodde at det kanskje var for å ønske god jul, men de hadde med seg en gave. Her på kontoret går nemlig alle arbeidere sammen om å kjøpe en okse hvert år. Nå er det dyrtid og selv om de hadde spart hele året, så hadde de ikke klart å få nok til akkurat den oksen de ville ha. Så de kom og spurte om jeg ville være med å spleise. Det ville jeg IKKE! De samles klokke 5.30 på julaften morgen for å slakte og for å fordele kjøttet mellom seg, mens de koser seg med grillet hode og bein. Absolutt ikke noe for meg!

Men jeg ga en gave mens jeg presiserte at dette var en julegave slik at de kunne kjøpe oksen, og at jeg ikke var interessert i å være med på å dele oksen. Men mens jeg satt og nøt frokosten min den 24., kom to av arbeiderne på døra med en stor bærepose kjøtt. Det er veldig snilt og selvfølgelig i respekt for en leder og kollega, så jeg måtte jo ta imot, men så stod jeg der da og klødde meg i hodet. Hva i all verden skal jeg med 1/15-dels okse?

Etter å ha pirket i kjøttet og skåret ut det jeg syns så mest ut som fileter, stod jeg fremdeles igjen med en stor pose kjøtt. Etter litt grubling ble løsningen på det å gi det til Bergfrid i NLM. Hun skulle ha en stor julefest i landsbyen sin den 26. Hun var glad for kjøttet og jeg var glad for å bli kvitt det. (Og jeg vet at dette ikke er noen stor historie for alle dere fangst- og fiskefolk der ute, men etter 10 år i Mali, så har jeg ennå ikke lært meg å sette pris på kjøtt som ikke kommer i fine, rene porsjoner.)

Hva i all verden skal man gjøre når kjøkkenbordet flyter over med kjøtt tidlig en julaften morgen? 

Jeg setter pris på kjøtt når det kommer i ordnede former og ikke ser så "vilt" ut. 

Julaften feiret jeg med de norske misjonærene som er her. Else og Helge Vatne fra NMS har besøk av sønn, svigerdatter og barnebarn og de åpnet hjemmet og lagde en skikkelig norsk jul med pinnekjøtt, lesning av juleevangeliet, gang rundt juletreet og pakker. Alle norske misjonærer i Bamako fikk være med, Else og Helg og meg, Bergfrid Almelid fra NLM og Torstein og Anne Lise Baltzersen fra Frikirken.

Første juledag feiret jeg i en av Normisjons menigheter i Bamako, Menigheten hadde vært oppe og sunget lovsanger hele natta, så gudstjenesten var utsatt til klokka 10 om morgenen. Men da jeg dukket opp var kvinnene allerede i full sving med matlagingen. Selve gudstjenesten varte litt over tre timer og etterpå var det mat og drikke til alle.

Tre ting er jeg veldig takknemlig for: 

1) For første gang hadde menigheten også invitert myndighetene i bydelen på julefeiring. Både bydelssjefen og imamen var der og en representant for kvinnegruppene i bydelen! 

Da jeg jobbet i Bamako i 2009, hadde jeg ansvar for et kvinneprosjekt i denne bydelen. Sammen med to maliske ansatte, forsøkte vi å hjelpe kvinnene til å organiserer seg, og til å ha en felleskomite som kunne jobbe for kvinners rettigheter. I 2012 ble prosjektet avsluttet og jeg har vært litt urolig for hva som ble igjen etter bare tre års arbeid. Men her var altså lederen for alle N’tomikorobougous kvinner på gudstjeneste! Vi var begge like overrasket og glade for å se hverandre igjen og jeg ba henne om å hilse så masse til de flotte kvinnene hun jobber sammen med. 

Kirken er pyntet til jul med ballonger og nytt julestoff og oppe på podiet sitter gjestene. 

Madama Tunkara, som er leder for kvinnegruppene i bydelen,
sammen med en representant for bydelssjefen og en representant for imamen. 

2) Etter prekenen, som var relativt kort siden presten var redd for å sovne selv om han holdt på for lenge, var det tid for etnisk sang. Alle folkegrupper som var representert på gudstjenesten kom fram med en sang på sitt språk; bambara, minyanka, bobo, dogon, kassonkeer og malinkeer. Noen i små grupper, noen grupper var så store at det nesten ikke ble danseplass igjen. Og for hver gruppe kastet barna seg med fram. Når det var en sang på et språk de kunne, ble de med i sangen, ellers bare nøt de å få danse litt. Til slutt var det tid for kameruneserne. En kamerunsk misjonær følger opp en menighet her i Bamako, men kona og barna går på gudstjeneste i N’tomikorobougou, som er en større menighet. Misjonæren hadde fått med seg kona og to av barna på julegudstjeneste i «sin» menighet, men tre av barna hadde valgt å feire sammen med vennene sine. Litt forsiktig kom de tre barna fram, og så kom hele barnekoret springende. Og jeg tenkte litt irritert at de ungene var litt overivrige, for kamerunsk kan de ikke! Men så hadde de øvd på en sang fra Kamerun og alle ungene var med på bevegelsene. Jeg ble så glad. Det er så godt å se at vi alle kan feire sammen at verdens frelser og vår frelser er kommet. Og at vi også kan feire det på tvers av språk og kulturbarrière. 

Det kan se litt kaotisk ut, men det er altså barnekoret i aksjon med kamerunsk sang. 

En av guttene i menigheten i sin fineste stas,
mens han venter på fellesmiddagen som snart er klar. 

3) Med meg på gudstjenesten hadde jeg en kassonkedame som jeg har møtt her i Bamako. Hun kommer ofte på besøk, og har hørt en del om Jesus, men det er vanskelig å skjønne hvor mye hun tror og hvor mye hun bare sier det hun tror jeg vil høre. Men hun hadde i hvert fall veldig lyst til å være med meg på julegudstjeneste. Så hun troppet opp på døra mi tidlig om morgenen sammen med de to barna sine. Alle i fine klær og nyfrisert. De virket slitne, men mette og godt fornøyde da vi reiste hjem.

Godt nytt år. Må Gud velsigne det nye året 2015 for oss alle.


Therese