Gamle åpne sår
Da jeg kom til Mali for 20 år siden, møtte jeg en nesten nesegrus beundring for alt vestlig. Plutselig snudde det. Den siste tiden har det vært en voldsom anti-fransk bølge i Vest-Afrika. Hvor kommer dette raseriet fra?
Fra en demonstrasjon i Niger, mot Frankrike (og for Russland). Fotograf: Sam Mednick
Da jeg kom til Mali for 20 år siden, var det ubehagelig å møte en nesten nesegrus beundring for hvite. En kvinne sa en gang til meg: "Alt dere hvite kan! Alle maskiner og oppfinnelser kommer fra dere. Dere kan lese og studere, og lærer dere mange språk. Vi er ikke som dere." Hun glemte i farten at veldig mange maliere, selv de som ikke har gått på skolen, bruker flere språk i det daglige.
En eldre mann sa for flere år siden: "Dere hvite er så bra. Dere er hvite både inni og utenpå. Vi svarte er svarte både inni og utenpå. Hjerte vårt er svart, og det er bare ondskap der." Han gjentok det samme da jeg møtte ham igjen i fjor. Jeg holdt på å begynne å gråte. Hvordan blir et liv formet når dette er tanker han har om seg selv? Hvorfor har vi ikke klart å formidle at vi alle er mennesker med gode og dårlige sider, og at Gud faktisk ikke ser på hva slags farge folk har på utsiden?
Det er lenge siden kolonitiden og slavehandelen, men noe av tankemønsteret har blitt værende. Både her og der.
Jeg var eneste hvite på et kurs med ledere fra ulike kirkesamfunn. Jeg er vant til å være eneste hvit i våre kirker, men det var uvant å lyse sånn opp i en større sammenheng. Til middag en av dagene ble jeg sittende alene. «Det ser alt for trist ut å sitte alene!» spøkte en eldre mann, før han satte seg ned. Så ble han alvorlig. «Du må ikke klandre dem. De er ikke vant til hvite, og de tør ikke sette seg her. De vet ikke hva de skal si, hva de kan snakke med deg om.» (Jeg klandret dem ikke. Jeg kjenner godt til frykten for å ta kontakt, og hvor enkelt det er å velge dem man ligner mest på.)
«Da jeg vokste opp,» fortsatte han «ble vi innprentet at vi ikke var like mye verd som de hvite. Jeg har sett eldre slektninger blitt pisket, og tvunget til å stå en hel dag under stekende sol, bare fordi de håndhilste på hvite. Vi var ikke verdige til å berøre dem. Under kolonitiden måtte vi holde en viss avstand til de hvite. De tilhørte en helt annen verden! Den mindreverdighetsfølelsen sitter dypt i oss. Men det kommer til å endre seg. De unge nå er bitre og sinte, og det er et oppgjør de må ta. Men etter dem kommer en generasjon som vil se på seg selv som likeverdig med hvite.» Jeg satt igjen, dypt rørt over omsorgen hans, og av historiene han delte. Kolonitiden virker så lenge siden. Mali har vært selvstendig nasjon i 63 år. Men hvordan bearbeide sår som man aldri snakker om? Og hvordan ta tak i egne liv hvis det på dypet ligger en tvil om jeg egentlig er like mye verd som andre i verden?
Den anti-franske bølgen her følges opp av tettere relasjoner til Russland. Jeg heier på nasjonalisme (innenfor rimelighetens grenser), selvstendighet og det å ta ansvar for egne liv. Men det virker litt som om man bare bytter ut en herre med en annen.
Vi vet at det er viktig for personer som er utsatt for overgrep eller vold å få bearbeide opplevelsene. Det som ikke er bearbeidet vil prege livet og relasjoner til andre. Men hva når et helt land har ubearbeidede traumer?
Fra en demonstrasjon i Niger, mot Frankrike (og for Russland). Fotograf: Sam Mednick
Da jeg kom til Mali for 20 år siden, var det ubehagelig å møte en nesten nesegrus beundring for hvite. En kvinne sa en gang til meg: "Alt dere hvite kan! Alle maskiner og oppfinnelser kommer fra dere. Dere kan lese og studere, og lærer dere mange språk. Vi er ikke som dere." Hun glemte i farten at veldig mange maliere, selv de som ikke har gått på skolen, bruker flere språk i det daglige.
En eldre mann sa for flere år siden: "Dere hvite er så bra. Dere er hvite både inni og utenpå. Vi svarte er svarte både inni og utenpå. Hjerte vårt er svart, og det er bare ondskap der." Han gjentok det samme da jeg møtte ham igjen i fjor. Jeg holdt på å begynne å gråte. Hvordan blir et liv formet når dette er tanker han har om seg selv? Hvorfor har vi ikke klart å formidle at vi alle er mennesker med gode og dårlige sider, og at Gud faktisk ikke ser på hva slags farge folk har på utsiden?
Det er lenge siden kolonitiden og slavehandelen, men noe av tankemønsteret har blitt værende. Både her og der.
Jeg var eneste hvite på et kurs med ledere fra ulike kirkesamfunn. Jeg er vant til å være eneste hvit i våre kirker, men det var uvant å lyse sånn opp i en større sammenheng. Til middag en av dagene ble jeg sittende alene. «Det ser alt for trist ut å sitte alene!» spøkte en eldre mann, før han satte seg ned. Så ble han alvorlig. «Du må ikke klandre dem. De er ikke vant til hvite, og de tør ikke sette seg her. De vet ikke hva de skal si, hva de kan snakke med deg om.» (Jeg klandret dem ikke. Jeg kjenner godt til frykten for å ta kontakt, og hvor enkelt det er å velge dem man ligner mest på.)
«Da jeg vokste opp,» fortsatte han «ble vi innprentet at vi ikke var like mye verd som de hvite. Jeg har sett eldre slektninger blitt pisket, og tvunget til å stå en hel dag under stekende sol, bare fordi de håndhilste på hvite. Vi var ikke verdige til å berøre dem. Under kolonitiden måtte vi holde en viss avstand til de hvite. De tilhørte en helt annen verden! Den mindreverdighetsfølelsen sitter dypt i oss. Men det kommer til å endre seg. De unge nå er bitre og sinte, og det er et oppgjør de må ta. Men etter dem kommer en generasjon som vil se på seg selv som likeverdig med hvite.» Jeg satt igjen, dypt rørt over omsorgen hans, og av historiene han delte. Kolonitiden virker så lenge siden. Mali har vært selvstendig nasjon i 63 år. Men hvordan bearbeide sår som man aldri snakker om? Og hvordan ta tak i egne liv hvis det på dypet ligger en tvil om jeg egentlig er like mye verd som andre i verden?
Den anti-franske bølgen her følges opp av tettere relasjoner til Russland. Jeg heier på nasjonalisme (innenfor rimelighetens grenser), selvstendighet og det å ta ansvar for egne liv. Men det virker litt som om man bare bytter ut en herre med en annen.
Vi vet at det er viktig for personer som er utsatt for overgrep eller vold å få bearbeide opplevelsene. Det som ikke er bearbeidet vil prege livet og relasjoner til andre. Men hva når et helt land har ubearbeidede traumer?
Kommentarer