Jul og nyttår bruker å fare forbi her i Mali, nesten ubemerket og før jeg får sukk for meg. Men for første gang skulle jeg i år feire jul i Bamako og for første gang på alle mine år i Mali bestemte jeg meg for å ta en liten romjulsferie.
Sammen med en av bibelgruppene mine drog jeg til Selingué, tre timer sør for Bamako helt på grensen til Guinea. Siden vi var så nærme Guinea, nå verdenskjent for ebola, ble vi sjekket for feber ved en veistasjon ikke så langt fra målet vårt. Han som tok temperaturen min kunne forsikre meg om at jeg var helt frisk. Jeg hadde 35,3 grader. Jeg syns 35,3 høres ganske dødt ut, men det sa jeg ingenting om. Det utløste i hvert fall ingen ebolavarselklokker og det var jo bra.
Det var byggingen av et vannkraftverk i 1982 som skapte den kunstige innsjøen, Selingué. Vannkraftverket er det nest største i Mali og forsyner Bamako og flere andre byer i øst-Mali med strøm. (Og etter å ha sjekket kildene mine fant jeg ut at det også er det nest minste. Det er bare tre vannkraftverk i Mali.)
Jeg var litt usikker før jeg reiste. Jeg visste ikke helt om jeg skulle forvente meg en Sydentur eller en campingtur. Det siste viste seg å ligge nærmest sannheten. Men vi fikk rene hytter og møtte et koselig personale og hadde gode avslappingsdager.
 |
På stien mellom hyttene var det plassert ulike skulpturer.
(Litt av en hyttevegg skimtes i bakgrunnen) |
 |
| Restauranten stod på påler ute i vannet, i hver fall på denne tiden av året. |
Det kan faktisk bli litt kjølig i Mali også på denne tiden. Kanskje sånn som en vanlig norsk sommerdag. Jeg måtte le av de som syns det var så deilig å sitte å se ut over «sjøen». De satt i vinden inntullet i skjerf og pledd og det så mest ut som noen forblåste turister på en engelsk strand. Nå har jeg ikke vært på en engelsk strand noen gang, men jeg ser det levende for meg.
Det var en absurd følelse å sitte der og hutre i vinden mens jeg hørte på bølgene som slo inn mot stranda. Det føltes absolutt ikke som Mali. Nå er jeg veldig glad i bølgeskvulp, men ennå mer glad i å ha det lunt og trivelig, så jeg fant meg en krok lenger bak i hagen. Etter å ha stoppet igjen det store hullet i hengekøya med puter og håndklær, hadde jeg en perfekt formiddag der.
 |
Deler av gjengen samlet til frokost. Jeg skal ta vare på bildet og ta det fram om et par måneder,
når det ikke blir under 30 grader, selv om natta. |
 |
| Eller man kan finne seg en lun krok med en morken hengekøye! |
 |
| Solnedgang over Selinguésjøen. |
Rett etter jul fikk jeg møte en gjeng fra Flekkefjord! Det er ikke hver dag man ser folk fra Norge her. Og så tenk flekkefjæringer, da! Nei, det er ikke hvert år. Torstein og Anne Lise Baltzersen arbeider her i Bamako for Frikirken og er utsendt fra Frikirken i Flekkefjord. 11 modige sørlendinger bestemte seg for å trosse sikkerhetsfare og ebolatrussel og hadde en utrolig innholdsmettet uke her.
Jeg hadde en hel søndag sammen med dem. Vi fikk en norsk gudstjeneste sammen og etterpå drog vi på et campingturhotell av litt finere standard.
 |
Hele gjengen, sammen med Anne Lise Baltzersen, som ser ut som om hun holder på å stikke av.
|
 |
Gruppen viste en utrolig evne til kulturell tilpasning.
Etter bare en uke var de klare for å gå i ett med de maliske omgivelsene. |
Flekkefjæringene hadde med seg gaver hjemmefra. Da jeg endelig klarte å rive meg løs fra dem og kom hjem på kvelden, kunne jeg kose meg med norske bøker og mammas bordstabler!
Dagen etter reiste jeg oppover til åpning av bibelskolen i Bafoulabé. Flekkefjordsgjengen skulle ha enda en avslappende dag før de satte seg på flyet til Norge sent mandag kveld. Planen var å komme hjem med ulike grader av rødfarge. Jeg håper de hadde mer sol enn meg, for jeg måtte ha varmeapparatet på i bilen til langt ut på formiddagen.
 |
| Et stykke fornøyd Therese med fotobok hjemmefra og mammas bordstabler!!! |
Kommentarer