Glendrangeposten

WAWA-syndromet. Jeg hadde så vidt hørt om det, men nå plutselig kjente jeg at jeg selv var i ferd med å bli rammet. Dersom man ikke tar tak i det fort nok, kan man bli fullstendig apatisk eller deprimert. Jeg trodde at jeg hadde vært så lenge i Mali at jeg var blitt immun, men nå kjente at jeg var helt på randen.  Slik kan man typisk se ut når man kjenner at man brygger på litt WAWA.  WAWA - eller West Africa Wins Again slår ofte til på denne tiden av året. Når det er godt over 40 grader, og det bare fortsetter å være varmt. Dag etter dag. Så går aggregatet i stykker, sånn at det blir umulig å få sove i hus som ikke er bygd for luftgjennomstrømning. Og så en morgen har frys og kjøleskap bestemt seg for at nok er nok. Og du kan bare prise deg lykkelig for at du egentlig ikke har så mye mat der uansett. Og så bestemmer pc'en din seg for at den trenger en pause. Da kan man kjenne at nå, nå er det snart ikke morsomt lenger. Nå er det like før man bli overvunnet av Afrika...

På fredag hadde vi en blåtur med arbeiderne på kontoret her i Bamako. Utfordringen var at det var en "ut i det blå"-tur også for oss som hadde planlagt dagen. Vi visste ikke helt hvor stedet var eller hvordan det var der. Kunne dette går bra?   Herr Struts ser ikke særlig blid ut. Store fyren på to meter er ikke tre år ennå.  Jeg hadde aldri hørt om gården før, men sønnen til en av de ansatte hadde vært der på skoletur. Det var lite informasjon å finne på nettet og andre steder, men det virket som om det var en åpen besøksgård. Så vi stappet alle de ansatte inn i bilen sammen med en ferdig grillet sau, rikelig med drikkevann og det mest nødvendige for en vellykket dag - teutstyret!  Det viste seg at Ferme Kledu var en riktig stor gård, eller et anlegg kanskje, på 300 hektar. (Det vil si, dersom jeg har forstått det riktig 3 kvadratkilometer.) De hadde ikke bare struts, men flere hundre bikuber, en stor skog, 200 påfulger, en antilope og et par dromed...