Glendrangeposten

Av og til skjer det noe som får meg til å stoppe opp og innse at jeg kanskje allikevel ikke føler meg så trygg som jeg liker å tro. Som når man reiser på ferie med litt utfordringer.  En tilsynelatende fredelig plass? Eller?  Rett før jul fikk jeg spørsmål om jeg hadde lyst til å være med på romjulstur sammen med noen venner. Jeg reiser mye i Mali, men det er sjelden jeg reiser avsted for å slappe av, så jeg ble med. Til sammen var vi ti personer fra fire ulike land. Vi dro til et - ja, hva skal vi kalle det?  Det hjalp å tenke camping og ikke hotell. Og selv om jeg aldri har vært veldig glad i campinglivet, så er det godt å komme seg bort litt. Det er en nydelig plass ved en innsjø, bare litt forfallent. Jeg fikk tips på forhånd. Ta med laken, for det er ikke sikkert de har sengetøy, og en pute, og håndkle, og dopapir, myggnetting - og en god stol! Men som sagt, beliggenheten er kjempefin! Reisefølget mitt er alle folk som har vært lenge i Mali eller andre V...

Han visste ikke helt hva jeg het eller hvordan han skulle få kontakt med meg, men han visste at han ville ham meg med på besøk til Presidenten.  Malis president Ibrahim Boubacar Keita. Bilde: ORTM På tirsdag fikk jeg en telefon fra en malisk pastor. – Kjenner du en Florence som jobber hos dere? spurte han. Du skjønner AGEMPEM (som er paraplyorganisasjonen for 50 protestantiske kirker og misjoner her i Mali) leter etter deg. Generalsekretæren har spurt over alt etter telefonnummer eller email til en Florence som jobber med en norsk misjon. Han sa hun er blid og ler mye. Da tenkte jeg at det måtte være deg. Det var jo et fint kompliment, men hva ville Generalsekretæren med meg? – De skal opp til palasset og hilse på Presidenten i morgen. De ville ha deg med. Hvis det er du som er Florence da.  Jeg som trodde at da jeg gikk ut av styret for AGEMEPM i høst så falt jeg under radaren for alt som er slike offisielle representasjoner… Ikke så lenge etterpå ringte det ig...

Da er det på tide å ønske alle et godt nytt år. Selv har jeg ennå nyttårsfeiringen foran meg. Den blir i kveld. Enn så lenge tviholder jeg på julefølelsen. Den finnes bare inne i stua mi hvor det er juletre, krybber og lys. Ute er det 30 varmegrader og jula er forbi for lenge siden. For de som i det hele tatt registrerte at den var innom. Det er alltid fascinerende det å begynne på et nytt år. Vi kan få stoppe opp og se bakover og takke for det som har skjedd i året som gikk. Det nye året ligger liksom åpent foran oss med tomme dager som vi kan få fylle. Mitt ønske for det nye året er at jeg skal være ende mer oppmerksom på det Gud gjør rundt meg og hva han ønsker å fylle dagene med.  Jeg er så lei av å aldri ha bilder av meg som preker, så her er bilde av generalprøven på juleprekenen. Se, hvor stor gave Gud har gitt oss! - En dukke??? sa ungene.  Jeg trodde nesten jeg skulle feire julaften alene i år, men så ble det norsk julefeiring allikevel. Vi er tre norske misjo...