Glendrangeposten

Jeg er veldig glad og takknemlig for at Normisjon har valgt å starte opp arbeid i Senegal også, i tillegg til Mali. Men ulempen med å være i to land er at man også må ha visum til to land. Her har Senegal vært litt vanskelige. I fjor innførte de biometrisk visum. Det vil si at man må ha bilde og fingeravtrykk i visumet og plutselig kunne man bare få visum i hovedstaden, Dakar, som er veldig langt fra grensen mot Mali, der vi arbeider. Men nå hadde jeg hørt at det gikk an å få tak i visum på grensen mellom Mali og Senegal, og sammen med Kristian og Møyfrid Moskvil la jeg ut på tur for å sjekke.  Vi hadde nettopp vært på kvinneleir, som står så vakkert omtalt i et tidligere blogginnlegg, og tenkte at dette var en gylden anledning til å ta en liten omvei hjem igjen. Vi hadde hørt helt sikre og bekreftede rykter om at det var et motorproblem på ferja som skulle ta oss noen hundre meter over Senegalfloden, så vi bestemte oss for å være tidlig ute. Klokka 6.30 stod vi ved vannkant...

Det er ikke hvert år jeg får anledning til å feire 17. mai. Men i år bestemte jeg meg får å besøke mine tre kolleger i Vest-Mali og se om vi kunne få til en ordentlig feiring. Nå er to av tre kolleger strengt tatt ikke norske og feiringen ble uroet av bekymringer for veistandard og avsluttet med varsel om mer uro i Mali, men alt i alt, så ble det en fin feiring.    Jeg har vært på reise igjen. Og denne gangen fikk jeg ordnet det slik at jeg skulle besøke tre av mine Normisjons-kolleger på selveste 17. mai. Slikt må forberedes ordentlig! Så jeg skrev handleliste og gikk på butikken for å handle inn krem og sjokolade og pølser. Man må jo ha pølser hvis det skal bli ordentlig. Jeg var innom to supermarkeder og kjøpte opp det de hadde. Det ble nøyaktig tre tynne pølser pr mann. Men mer enn det hadde sikkert ikke vært sunt heller.  Jeg var jo egentlig på jobbtur, så mesteparten av formiddagen gikk med til jobbsamtaler, men fra middagstid og utover feiret vi med m...

Det er fascinerende av og til hvor forskjellig vi tenker og hvor forskjellig barna for eksempel blir oppdratt.  For en stund siden ble jeg bestevenner med Bakary. Han er tre år, og da jeg var på besøk hadde han nettopp blitt omskåret. Såret var enda ikke grodd, så han hadde ikke bukse på, men foreldrene gjorde et iherdig forsøk på å ha på ham genser i hvert fall. Men han var så stolt! Så selv med genser passet han på å løfte den opp med jevne mellomrom slik at folk kunne se at han hadde bandasje. Stadig kom han bort til meg og viste meg den skitne bandasjen og forklarte at han var blitt skjært, men det gjorde ikke noe vondt.  Jeg var litt opptatt med å ta bilder av familien og området rundt, så jeg tok et av ham også. "Hvem er dette?" spurte jeg. Han lo høyt. "Det er hanen!" Jeg stusset litt. Kanskje var det et ord jeg ikke skjønte? Kanskje kunne han ikke snakke rent? Jeg måtte se noen ganger på bildet før jeg skjønte hva han mente. Jo, der bak i hjørne...

Det danses, subbes, klappes og ristes. Salen er full av lyd fra over 40 damer som synger av full hals og tromming som energisk prøver å overdøve sangen. Jeg er på kvinneleir sammen med damer fra nesten alle menighetene i Normisjons samarbeidskirke, EELM.  Damene i en litt roligere fase av leiren. Da misjonærene hadde konferanse her i slutten av februar, snakket vi om at det var litt trist at det er så lite som skjer blant kvinnene. Siste dagen av konferansen hadde vi et fellesmøte med damene i EELM. De etterlyste også leir.  Vi forklarte at vi dessverre ikke har misjonærer som kan arrangere leir nå, men dersom de kunne arrangere en leir, kunne vi støtte med transporten. Dagen etter fikk vi en invitasjon til leir og to måneder senere har noen og 40 kvinner kommet seg til bibelskolen med tog, bil og buss og noen på moped. Alle er klare for noen dager sammen. Den første d agen startet litt forsinket. Damene fra Bamako kom med nattoget og var ikke fremme før kl åtte. Undervi...

"Du som er direktør og alt, du kommer vel på avslutningen av bibelskolen? Du vet, det ville ikke vært bra hvis vi skulle hatt avslutning uten deg." Jeg kan høre forventningene og en begynnende skuffelse i tykke lag over telefonlinja, og selvfølgelig sier jeg. "Klart jeg kommer. Det er viktig for meg å være tilstede. Og det er ikke en så lang reise..." Selvølgelig er det en lang reise. Det er snakk om et tur på 450 km som tar rundt 9 timer. Men nå har jeg sagt at jeg skal, så da så. Problemet er at jeg ikke har noen å reise opp sammen med. 9 timer på humpete vei alene er ikke akkurat min ønskedrøm. Vanligvis ville jeg tatt med meg administratoren på kontoret her, men han skal i et bryllup. Så jeg prøver å forberede meg mentalt på å reise alene, undertrykke den lille kimen av frykt som sier at dette egentlig er litt for skummelt for meg. Og så ber jeg. Ber om at Gud må sende noen, hvem som helst, som har tenkt seg vestover og som kan sitte på. Og selvfølgelig se...