Glendrangeposten

Etter en dag tilbrakt i en fulanerlandsby er det kvinnenes tur. De vil vise meg hagen sin. Jeg gjør meg klar til å gå med dem, men de protesterer. Det er alt for langt. Vi må ta bil. Jeg fyller opp bilen med damer og kjører avsted. Det er langt og etterhvert er jeg glad for at de inisterte på bil. I denne varmen renner kreftene ut. Selv en liten tur på 2 km hadde nok vært litt i lengste laget, særlig når jeg måtte gå samme distansen tilbake.       Vi kjører avsted. Bilen fylles av lyden av disse merkelig lyse fulanistemmene. I begynnelsen henvender de seg til meg bare for å forklare hvor veien går videre, men etterhvert løsner tungebåndet og de kan fortelle mer om seg selv og sin hverdag. Selv om landsbyen deres er en ren fulanerlandsby, så snakker alle kvinnene malinke også, det må de når de er omgitt av malinkelandsbyer, og komunikasjoenen går greit.   Endelig kommer vi fram til hagen deres. Selv så seint på å...

Arbeidet som Normisjon driver i Mali er variert og spenner fra bibelskole til brobygging, fra tilrettelegging av programmer for lokalradio til evangelisering. En del av arbeidet er også å drive lese- og skriveoppleæring i fulanerlandsbyer. Som direktør syns jeg det er viktig å kjenne til det arbeidet som skjer rundt forbi. Derfor er jeg denne dagen på vei inn til en fulanerlandsby sammen med Siaka, som er administrator på kontoret i Bamako, og Adama og Oumar, som arbeider med fulanerne. Vi kjører ca en time gjennom bushen. Siaka mener at vi burde tatt en mer robust og mindre fin bil enn direktørbilen. Men vi er begge slått av landskapet. Snodige fjellformasjoner på alle sider, skog, og store åkre. Mye større åkre enn det jeg har sett tidligere.  Litt gjørmete og med noen flere riper i lakken. Men vi kom godt fram og bilen fikk hvile seg  i skyggen av noen trær resten av dagen.  Først tar vi en liten hilserunde. Så varmer vi opp med litt fotografering. D...

Bønneinnroperen synger klagende fra et nabohus, det blåser fremdeles en litt nedkjølende bris etter regnet for en stund siden og vinden bærer med seg lyden av unger som leker og krangler på gata utenfor. Jeg er tilbake i Bamako, Mali. Men dette innlegget skal handle om turen ned.  Svipptur til Dakar Men på vei ned fra Norge måtte jeg først innom Dakar. I fjor var det et svare styr med å få tak i visum til Senegal for alle misjonærer hver tredje måned. Men etter at det ble mulig å få visum direkte på grensen nærmest området hvor Normisjons misjonærer bor og arbeider i Mali, så har vi funnet ut at det beste er å få arbeide i fred og ro. Og så kan misjonærene få visum på grensen dersom de av en eller annen grunn skulle ha behov for en tur til Senegal, og det er ikke så ofte.   Jeg derimot skal ha en del turer for å følge opp misjonærene våre i Senegal, så jeg må ha visum hele tiden. Og for meg er det enklest å få visum i Dakar. Så jeg la inn et ekstra døgn der. Fikk vi...