Modig (eller naiv) hjelpsomhet

Bønneinnroperen synger klagende fra et nabohus, det blåser fremdeles en litt nedkjølende bris etter regnet for en stund siden og vinden bærer med seg lyden av unger som leker og krangler på gata utenfor. Jeg er tilbake i Bamako, Mali. Men dette innlegget skal handle om turen ned. 

Svipptur til Dakar

Men på vei ned fra Norge måtte jeg først innom Dakar. I fjor var det et svare styr med å få tak i visum til Senegal for alle misjonærer hver tredje måned. Men etter at det ble mulig å få visum direkte på grensen nærmest området hvor Normisjons misjonærer bor og arbeider i Mali, så har vi funnet ut at det beste er å få arbeide i fred og ro. Og så kan misjonærene få visum på grensen dersom de av en eller annen grunn skulle ha behov for en tur til Senegal, og det er ikke så ofte.  

Jeg derimot skal ha en del turer for å følge opp misjonærene våre i Senegal, så jeg må ha visum hele tiden. Og for meg er det enklest å få visum i Dakar. Så jeg la inn et ekstra døgn der. Fikk visum på flyplassen uten problem og fikk vite at det nå går an å få et års visum. Men ikke på flyplassen. Et annet sted. Muligens.

Dakar - så langt vest man kan komme i Afrika. 

Siden jeg hadde litt tid på dagen før flyet mitt gikk videre til Mali, benyttet jeg anledningen til å se meg litt mer rundt i Dakar. Jeg prøvde å få en drosjesjåfør til å kjøre meg til et marked. Han syns det var litt upresist og endte opp med å kjøre meg til et sted hvor man selger ting. Det var for så vidt et marked, men jeg nekter å tro at det er det beste de har i Dakar. Men jeg fikk da bedrevet yndlingshobbyen min, å snakke med folk. En av selgeren lurte på om jeg var brasiliansk. Onkelen hans syns det var et fornuftig spørsmål. Jeg så litt brasiliansk ut. Jeg følte meg ganske smigret helt til han fortsatte: «Du ligner litt på Ronaldo.»

Jeg – en smugler?

Jeg var på flyplassen i god tid, bare for å få vite at flyet mitt var en time forsinket. Foreløpig. Da er det ikke så mye annet å gjøre enn å sette seg ned med en film eller en bok og vente, og vente. Plutselig stod det to menn og prikket meg i skulderen. Om jeg skulle til Mali, Bamako? Kunne jeg ta med en pakke? Det var klær til en søster som skulle i et bryllup. Siden begge hadde beroligende flyplassskilt hengende rundt halsen, endte jeg opp med å si ja. Og fulgte etter dem opp i VIP losjen. Der fikk jeg gratis te og drikke, fin utsikt til flyene og en forsikring om at jeg ikke behøvde å være bekymret for flyet mitt. Det ville komme vakter og hente meg når flyet vårt var klart. Henry, som var sikkerhetssjef for området, pakket ut alle klærne, så jeg skulle se at det ikke var andre ting skjult i dem og så ringte vi til Madama Samake i Bamako for å avtale hvor vi kunne treffes for å få avlevert klærne. «Hvor bor du?» spurte hun. Og så snart jeg hadde svart: «Da sender jeg sønnen min for å hente deg på flyplassen og kjøre deg hjem.» Så var samtalen slutt, før jeg rakk å komme med innvendinger.

Flyet tok av et par timer senere enn planlagt og i løpet av den tiden hadde jeg rukket å tenke meg om et par ganger. Hva er det første spørsmålet de stiller på alle flyplasser? - Har du pakket bagasjen selv? - Har du tatt med deg noe for noen? Sånn syntetisk narkotika, går ikke det an å smelte og ha i klær?  Og så bli hentet av en vilt fremmed på flyplassen da, er det noe smart? Jeg klarte å komme på ganske mange historier om dumme blondiner som bare tar med noe for noen og ender opp i et eller annet utenlandsk fengsel, eller folk som blir kidnappet på flyplassen av folk de bare har møtt på nettet. 

På flyplassen ble jeg stående i over en halv time før sønnen til madama Samake dukket opp. Da hadde jeg rukket å bli ganske irritert over forsinkelsen, godt hjulpet av ungdommer som ville praie meg til taxier. Skal du ha taxi? Venter du på noen? Er det en kollega? Der er en røde kors bil, er det den? Du burde ringe til ham. Hvordan bil kjører han? Og litt irritert fordi jeg stod og ventet på en sønn som jeg ikke ante noen ting om.

Endelig kom sønnen. Han viste seg å være diplomat. Sjef for Vest-Afrika avdelingen i Utenriksdepartementet og en veldig hyggelig fyr. Han unnskyldte seg veldig for forsinkelsen. Det var han som skulle gifte seg dagen etter. Han hadde så mye han måtte gjøre. Og han var veldig takknemlig for at moren fikk festklærne sine til den store dagen. På veien stoppet vi innom storfamilien hans. Han ringte til en søster og fikk henne til å snike seg ut med dressen hans og hatten til en tante. «Jeg kan ikke gå inn, da kommer vi oss aldri herfra.»   Vi snakket en del om den politiske og militære situasjonen i Mali. «Problemet er at alt for mange maliere tror at det som skjer i Mali ikke angår dem. De er ikke nok engasjert i politikken,» sukket han og klarte i løpet av samtalen å sitere både Churchill og Pompidou. 

Det var blitt seine kvelden før vi endelig stod utenfor døra mi. Og han takket igjen. «Jeg har reist mye med hvite og er imponert over at du ville ta med deg pakken. Du vet, for oss afrikanere er det ikke noe problem, men jeg har lagt merke til at mange hvite er litt engstelige.»

Men ikke denne damen nei! Jeg er glad for at jeg torde være litt hjelpsom.  

Ja, jeg fikk ikke være med i sønnen til Madama Samake sitt bryllup.
Men her er jeg i bryllup til en kollega på kontoret, Tabita Kone. 

To fnisete griotdamer i et griotbryllup i Ousoubidiagna.