Glendrangeposten

Forrige fredag begynte ganske rolig. Jeg kom på jobb, innstilt på å ta et par timer på kontoret før jeg skulle avspasere resten av dagen. En tidligere arbeider kom innom for å hilse på. Det hadde vært et ran eller noe i nærheten av kontoret der han jobber (i nærheten av Radisson Hotel), så alle arbeiderne hadde fått beskjed om å dra hjem. Vi snakket litt om løst og fast før jeg slo på PC'en. Der kom det ganske raskt opp en melding på skype: "Ser på NRK at det er et skyting på Radisson Hotel." Så begynte telefonen å ringe og så var en uvirkelig dag i gang.  TV bilder fra den maliske statskanalen, som viser resepsjonsområdet på hotellet.  Resten av dagen brukte jeg i telefonen og på mail, med Normisjons ledelse i Norge, med ambassaden, andre norske i Mali og diverse journalister. "Hvordan går det? Hva skjer nå? Føler du deg trygg?" Hendelsene tror jeg er godt nok kjent. To bevæpnede menn kom seg inn på Hotel Radisson i Bamako rundt kl 7 forrige fredag. ...

I år 2700 f Kr satt keiserinne Leizu av Kina under et morbærtre og drakk formiddagsteen sin. Plutselig falt en kokong ned i teen. Keiserinnen la merke til at kokongen løste seg opp og ble til fine tråder. Det ble, i følge myten, opphavet til silkeproduksjonen. På Madagaskar produserer de også silke. Tidligere var det bare adelige og kongelige som hadde lov til å bære silke. Mye er forandret i samfunnet, men silken behandles fremdeles veldig manuelt.  Advarsel før du begynner lesningen: Dersom det mot formodning skulle være noen silkeeksperter som leser dette. Jeg vet at språket er noe hjelpeløst, men jeg har lite erfaring og ikke så stort vokabular når det gjelder silketing. På Madagaskar har de både "dyrket silke" fra silkeormer og "villsilke". Den "ville silken" blir spunnet av silkeormer som lever vilt ute i naturen. Denne silken er grovere i teksturen og brunere i fargen. Vi fikk være med på prosessen med å lage skjerf av "dyrket silke...

Dersom du tar engasjerte personer fra Burundi, Kongo, Madagaskar, Elfenbenskysten, Kamerun, Senegal, Mali og Norge, blander dem godt sammen og lar dem fortelle om erfaringer og utfordringer. Da har du oppskrift på en utrolig spennende og lærerik uke!  Alle de flotte deltakerne samlet på et brett.  Jeg fikk være med på et slikt møte. Digni er en paraplyorganisasjon for 20 norske kirker og misjonsorganisasjoner. De arrangerte en nettverkssamling på Madagaskar forrige uke. Med på samlingen var også 46 personer som arbeider med utviklingsprosjekter i fransktalende Afrika.  Alle prosjektene er støttet fra Norad gjennom Digni. Det var en sterk uke der vi fikk inspirasjon og oppmuntring fra hverandre. Jeg føler meg utrolig privilegert over å få være sammen med så mange morsomme, hyggelige, dyktige folk. Her var folk som arbeidet med kvinners rettigheter (til ikke å bli slått og voldtatt i hjemmet), alle barns rett til skolegang (også handikappede og gatebarn), vanlige...

Madagaskar, krydderøya, der Afrika og Asia møtes, har i norske ører en klang av misjon og lang norsk historie. Jeg hadde aldri trodd jeg faktisk skulle komme meg hit og få sett landet selv, men plutselig fikk jeg muligheten. Digni, en paraplyorganisasjon som fungere som mellomledd mellom norske misjoners bistandsarbeid og NORAD, hadde planlagt et møte i Mali. På grunn av uroligheter i sommer, ble nettverksmøte flyttet til Madagaskar. Jeg flyttet med, sammen med to kolleger fra Normisjon i Mali og 45 andre som jobber i prosjekter drevet av norske misjonsorganisasjoner.  Vi landet i hovedstaden, Antananarivo, midt på natta. Allerede dagen etter var vi på vei til Madagaskars tredje største by, Antsirabe. For meg, som bare er vant til Vest-Afrika, var det som å tre inn i en helt annen verden. Turen tok fire timer og jeg ble ikke enig med meg selv om landet føltes mest som Asia eller Sør-Amerika. Madagaskar ligner i hvert fall ikke på mitt Afrika. Antananarivo (som jeg ti...

Noe av det siste jeg gjorde før jeg reiste hjem på sommerferie i juni, var å besøke en av menighetene våre her i Bamako. De holdt på å bygge nytt hus til pastoren. For et par uker siden var jeg på besøk igjen. Det var en festdag. Vi feiret at pastorfamilien hadde flyttet inn i nytt hus og barnedåp av datteren deres, Therese. En livlig gjeng, klare for innflytting.  Husbygging Menigheten var litt seint ute med bygging av pastorbolig. Siden de bygger i leire er de veldig sårbare for regn. Før de kom så langt som til å begynne å bygge vegger, hadde en god del av leirblokkene deres regnet bort. Det som skulle ha vært et tre roms hus, har blitt til to rom. Men grunnmuren er klar, og når de får penger nok er planen å bygge på et rom til. Pastorboligen, litt amputert etter at en god del av byggesteinene regnet bort. Men fremdeles nok til to rom. Stua og åpning inn til soverom. Stua og dør ut til det som forhåpentligvis skal bli enda et soverom om ikke så lenge....

Går det an å be om noe så konkret som et hus, i riktig bydel, med stor hage, flatt tak og innvendig trapp opp til taket? Av og til må man bare prøve, og det er så trosstyrkene når ting legger seg til rette (eller Gud ordner opp). I september var jeg på enda en tur til Senegal. Denne gangen sammen med Kristian Moskvil, senegalmisjonær og Dag-Håkon Eriksen, internasjonal leder i Normisjon. Vi skulle møte ledere for ulike kirker og misjoner både i Dakar og lenger øst, for å presentere Normisjon og for å finne ut hva slags arbeid som allerede drives i område og for å se om vi kan finne noen lokale partnere. Langs veien i Senegal med vakkert regntidslandskap og typisk godt lastet varebil.   Vi skulle også prøve på noe så praktisk og jordnært som å finne et hus. Kristian skal flytte til en liten storby sammen med familien sin i februar, og han var veldig klar for nytt hus. Etter noen netter i et hus hvor vannet strømmer inn gjennom tak og vinduer når det regner, var jeg enig...

Vi er allerede midt i juni og alle går og venter på regn. Eller nesten alle. I en av menighetene i Bamako ber de intenst om at det ikke må komme regn ennå, i hvert fall ikke store regnskyll. Kirkebygget til en av menighetene vår i en av forstedene til Bamako Det er en ting jeg aldri venner meg til her i Mali. Man har all verdens tid, helt til man en dag har det fryktelig travelt. Denne menigheten har lenge ønsket å bygge en pastorbolig ved siden av kirken. Den lutherske kirken i Mali har en avtale med Normisjon. Vi kan støtte bygging av kirkebygg, dersom de kommer med en egenandel. Men initiativet må komme fra kirkene og de må mobilisere en egenandel.  Plutselig bestemte menigheten seg. I april satte de i gang med forberedelser. De kalte sammen alle ungdommene i distriktet og brukte to dager på å lage 1 500 «lecablokker» av leire og strå. Det skulle være nok til å bygge et hus med tre rom. Nok til pastoren, kona og de fem barna.  Leirblokkene er billig og ...