Endelig tilbake i Mali

Da er jeg ferdig med to år i Norge. Det gikk fort det! Og plutselig er jeg tilbake i Mali. 

Siden januar har Mali opplevd løsrivelse av en stat i nord, med innføring av sharia og dannelsen av flere islamistiske grupperinger, statskupp, sultkatastrofe og flere måneders politisk maktkamp. De norske misjonærene måtte reise fra landet i slutten av mars. Og så har vi ventet og fundert og tenkt. "Kommer vi tilbake til Mali?" "Skal vi til Senegal?" "Og hva skal vi i tilfelle gjøre der?"

På torsdag kveld landet en fortropp fra Normisjon på flyplassen i Bamako (bestående av Roar Flacké, Alf Halvorsen, Gjermund Lygre og meg selv).  Jeg tror det er første gang jeg flyr inn over Bamako i dagslys. I år har det vært en regntid med mye regn og det var utrolig vakkert med alle sjatteringene i grønt. Det var flott å høre språket, møte folkene, kjenne luktene, komme på gjestehuset og bli litt sjarmert av fuktflekker på veggene, lukten av våt sement, skapdører som enten ikke går opp eller i hvert fall ikke igjen...
Det er litt hjemme! 

Disse første dagene har vi brukt til å snakke med folk og forhøre oss om situasjonen. Gjermund og Alf reiste ganske fort vestover til kirkene våre i Tambaga og Bafoulabé for å ha møter med kirkelederne. Roar og jeg ble igjen i Bamako for å ta tak i litt administrasjon og snakke med folk her i byen. Det virker som om situasjonen nå er rolig. Mali fikk en bred samlingsregjering på mandag, eller det vil si den er snart på plass, det er stadig noen flere som blir lagt til for å tilfredsstille så mange som mulig. Regjeringen kommer til å ha ett mål for øyet: å ta tilbake nordområdene. Jeg kan ikke annet enn å bli litt fascinert over maliernes ukuelige optimisme. "Dette går bra!" "Ikke noe problem" "Uroen er over nå". Og det høres jo enkelt ut. Men det er vanskelig å spå hvordan ting vil utvikle seg framover. Derfor vil vi fremdeles ha en åpning mot Senegal og et eventuelt opphold der. Så i morgen går turen videre til Kedougou i Senegal for å se hvordan forholdene er der.