Om situasjonen i Mali

Jeg var usikker på hvordan det skulle bli å komme til et Mali preget av politisk og religiøs uro. Etter to uker er en skorpion i dusjen det skumleste jeg har opplevd, men jeg fikk meg en skikkelig støkk, selv om den var liten og selv om den antakelig allerede var død.

I forrige uke hadde vi (Roar Flacké, Alf Halvorsen, Gjermund Lygre og meg) en tur til Kedougou i Senegal. Det er en liten by 12 mil  fra grensen til Mali. Der har vi fått låne et gjestehus fra en amerikansk misjonsorganisasjon. Vi reiste dit for å sjekke ut hva man kunne få tak i der, hvor enkelt det var å reise dit, hvem andre har arbeid der, osv. Vi fant ut at det var en koselig liten by der en får tak i det meste av det en trenger. Hovedfolkegruppen var malinké, som er et av de folkeslagene vi arbeidere blant i Mali. Men språket deres lignet mer på khassonké, et annet av folkeslagene vi arbeider blant. Vi snakket med katolikker, baptister og pinsevenner, men det var ingen av dem som hadde et arbeid rettet spesielt inn mot denne folkegruppen. Hvilke muligheter kan åpne seg her? Er det et hint? Er det tilfeldig? Det er i hvert fall arbeid å ta tak i dersom vi skulle måtte komme til å oppholde oss i lange perioder i Senegal.

Nå var dette bare en tur for å sjekke forholdene i første omgang. Vi håper at situasjonen i Mali skal bli så stabil at vi kan bo og arbeide her. Og foreløpig har vi ingen planer om en snarlig tilbaketrekning til Senegal.

Men det er vanskelig å vite hva som skjer videre i Mali. Det eneste som er klart er at vi har en bred samlingsregjering og at den har to klart uttalte mål: 

- å ta tilbake nordområdene. 2/3 av landet har siden april har vært okkupert av flere islamistgrupper

- å avholde et valg. Det skulle vært presidentvalg i april, men det ble avlyst etter et statskupp den 22. mars. 

Noen sier at hæren snart er klar til å ta tilbake nordområdene. Andre sier at det ikke blir nødvendig med en militær intervensjon i det hele tatt. Man bør forhandle seg fram til en enighet. 

Noen har allerede startet forhandlinger med islamistgruppene i nord, for å få dem til å akseptere at den statlige administrasjonen kommer tilbake og tar opp rutinene sine. Andre sier at det er alt for farlig å forhandle. Styresmaktene har ingenting å forhandle med. Det er islamistene som har makten og styresmaktene kan komme til å måtte godta for mye for å oppnå fred den veien. 

Noen sier at det haster med å starte en militær offensiv. Islamistene blir sterkere og mer befestet for hver måned som går. De har tilgang på både penger og våpen og betaler godt for de som vil være med og kjempe for dem. I en situasjon der det er stor arbeidsledighet og lite mat er fristelsen stor, og mange unge har reist nordover for å verve seg. Andre sier at det som er viktig nå er at militære ikke angriper for tidlig, før de er klar. Militære har lite våpen og er dårlig trent, og det er ikke gitt at det er de som vinner hvis de angriper nå. 

Presidenten gikk i går ut med et brev til den vestafrikanske unionen og ba om militær støtte til å ta igjen nord. I dag gikk kaptein Sanogo (han som stod bak statskuppet i mars) ut og sa at de militære ikke aksepterte fremmede styrker på malisk jord! 

Noen er optimistiske. "Nå skal vi bare ta tilbake Nordområdene. Det er fort gjort. Så er det valg og da blir alt som før." Andre er pessimistiske. "Selv om vi skulle klare å ta tilbake Nordområdene, så har en radikal form for islam fått et større grep om samfunnet. Det er mye mulig at en som profilerer seg som radikal muslim vil kunne vinne valget og da er Mali snart en islamistisk stat." 

I hvert fall, foreløpig er alt fredelig. Livet går som normalt. Men som misjon kjenner jeg at det haster. Den religiøse friheten og åpenheten som vi opplever i Mali er ikke lenger noe vi kan ta for gitt.