Fletting i Falaya
I Mali legger ingen damer med respekt for seg selv ut på en viktig reise eller forbereder en fest, uten også å sette av tid til å flette håret. Jeg har brukt å flette meg av og til når jeg reiser hjem eller til jul og påske. Da har vanligvis en dame kommet på besøk til meg og brukt hele dagen på å flette meg. Nå ville jeg prøve en ny vri, og lurte på om jeg ikke kunne komme på besøk til en av damene i en av menighetene våre her i Bamako. Jeg snakket med menighetslederne og de mente at dersom jeg gikk på besøk til bare en dame, så kunne de andre bli sjalu. Det var bedre å tilbringe dagen i kirken. Jeg har aldri blitt flettet i en kirke før, men dersom de mente det var best.....
Lørdag morgen våknet jeg til regnvær. Den første regnværsdagen i år. Det gjorde meg litt urolig, for det er ikke så mange som er ute og går når det regner, men jeg håpte det ville gi seg.
Kl 8.00: Det regner fremdeles, og det er et stille regn som godt kan fortsette hele dagen. Så jeg tar sjansen på at damene klarer å komme seg opp og ut selv i regnvær. Under kjøreturen blir jeg mer og mer i tvil. Det er nesten øde gater. Jeg må kjøre gjennom to markeder for å komme fram og overalt er det god plass og lite folk og biler.
Kl 8.30: Jeg kommer fram til kirken og til min glede er dørene åpne. Men det viser seg å være to av kirkelederne som har tilbragt natten i kirken med å be. Nå er de egentlig på vei hjem, men har blitt sittende værfast i kirken enn så lenge. Jeg ringer til Drissa, som er den som organiserer hele greia. Han lover å komme med en gang og damene er også på vei.
Kl 9.05: Drissa kommer tuslende med en stol over hodet som paraply. Han unnskylder seg. Han hadde ikke trodd at jeg kom til å komme siden det regnet. De hadde diskutert litt fram og tilbake i hjemmet og kona mente at for hvite hadde været ingenting å si, for de så bare på klokka. Men han hadde ikke trodd helt på det. Han hadde forøvrig snakket med damene, og de var på vei.
Kl 9.30: Tre damer har kommet, men ingen av dem er visst hun som er fletteeksperten. Noen mener at de hadde observert henne på vei til markedet for å gjøre innkjøp....
Kl 9.45: Mama, som skal flette, har kommet og vi er klare til å begynne. Før de setter igang har vi et raskt bønnemøte for å legge dagen i Guds hender. Det er første gang jeg ber før et møte med frisøren.
Det kommer stadig nye damer inn. Tre av dem får i oppgave å stå for flettingen. Noen lager mat og andre er bare med på diskusjonen. Et av de store temaene er været. Nei, så kaldt det er i dag. Nå får vi virkelig prøvd hvordan det er i Norge!
Jeg prøver å forklare at 25- 30 grader faktisk blir regnet som ganske gode sommertemperaturer i Norge, selv om det regner. Det stiller damene seg litt tvilende til. De som har babyer med har passet på å pakke dem godt inn i pledd og med lue, votter, tøfler og klær som er foret. Det er faktisk overskyet hele dagen. Og det som så ut som en dårlig start på dagen blir nå regnet som en velsignelse fra Gud. Tenk så heldige vi er som får lov til å sitte en hel dag med en kjølig trekk uten å svette. Tenk så heldig det er for damene som står og lager mat utenfor, uten skyggetak! For kvinnene har fått litt penger fra kirkekassen. Selv hadde de med seg gryter og ved, og tre damer er ivrig opptatt med å tilberede middag til oss alle. Snart brer den umiskjennelige lukten av ris kokt i olje og ikke helt fersk fersk fisk seg i rommet.
Jeg skal ha preken i en annen menighet dagen etter og benytter tiden til å gå gjennom prekenen. Damene retter på språket mitt, kommer med kommentarer og rett som der er setter en og annen igang med en helt annen preken. Men vi kommer da gjennom alt og de er fornøyde med resultatet.
Kl 13.45: Maten er ferdig. Damene fordeler seg på små grupper og vi sitter og spiser rundt felles matfat. Det gjør godt å endelig få reist seg og beveget litt på beina, nakken og ryggen. Det kommer flere damer innom, som nå er ferdig med matstellet hjemme. Snart er det rundt 15 damer i kirka, de fleste med én eller flere unger.
Kl 14.15: Vi fortsetter arbeidet med fletting. Men nå er damene mette og uthvilte og det er på tide med litt lovsang. En av damene begynner på en sang, de andre faller inn. Så begynner de å gå rundt i ring på gulvet, etterhvert legger noen på bevegelser Det ser litt ut som mimeleken. Der noen kommer med forslag og alle tar etter. De utfordrer hverandre og prøver å sette hverandre ut, stopper litt opp for å trekke pusten, men så starter en annen opp på en ny sang. Tre av menighetens ungdommer er huket inn som trommeslagere. De prøver å liste seg hjem et par ganger. Men damene protestere. De er ikke ferdige ennå! Det er fascinerende å være vitne til gleden, iveren, samholdet og kondisen! Og for et lydnivå. Barna har sin egen dans de løper rundt og rundt prekestolen. Og jeg tenker at dette er en ordentlig arbeidskirke. Her er det ikke noen adskilte deler for hverdagslivet og lovsangen. Alt henger sammen i en kaotisk helhet.
Kl 17.00: Nå holder hodet midt på å gi opp av all lyden, men damene virker også som om de begynner å bli slitne. De slår seg ned på benkene rundt i kirken og vi begynner å snakke litt. Dette er en ganske ny menighet, men det virker som om damene har et godt fellesskap. Hver onsdag samles rundt 15 kvinner i de ulike hjemmene. Da ber de sammen og synger sanger. Hver søndag etter gudstjenesten går hele menigheten, menn og kvinner, på besøk til en av familiene i kirka. På den måten for alle besøk, menigheten får vite hva som er utfordringen i de forskjellige familiene og det er en måte å viten for naboene på. Men kvinnegruppa har et stort problem. Bare to av damene i menigheten kan lese. Det er så vanskelig å undervise og lese i bibelen sammen når de ikke kan lese det som står i bibelen. De ønsker seg lese- og skriveundervisning i menigheten. Vi snakket sammen om hvordan vi praktisk kunne få til det.
Kl 17.50: Flettingen er ferdig! For å feire må vi bare ha noen danser til, ha høflige hilsener fram og tilbake og så får jeg æren av å takke for dagen og komme med en avslutningsbønn.
Kl 17.45: Jeg er hjemme igjen. Litt ør i hodet og øm i hodebunnen, både sulten og tørst, men egentlig mest takknemlig over flott fellesskap med fine damer.
Og resultatet? Ikke så verst, syns jeg. :-)
 |
| En fornøyd Therese med fletteteam med kokkedamer, kordamer og trommeslagere. |
Kl 8.00: Det regner fremdeles, og det er et stille regn som godt kan fortsette hele dagen. Så jeg tar sjansen på at damene klarer å komme seg opp og ut selv i regnvær. Under kjøreturen blir jeg mer og mer i tvil. Det er nesten øde gater. Jeg må kjøre gjennom to markeder for å komme fram og overalt er det god plass og lite folk og biler.
Kl 8.30: Jeg kommer fram til kirken og til min glede er dørene åpne. Men det viser seg å være to av kirkelederne som har tilbragt natten i kirken med å be. Nå er de egentlig på vei hjem, men har blitt sittende værfast i kirken enn så lenge. Jeg ringer til Drissa, som er den som organiserer hele greia. Han lover å komme med en gang og damene er også på vei.
Kl 9.05: Drissa kommer tuslende med en stol over hodet som paraply. Han unnskylder seg. Han hadde ikke trodd at jeg kom til å komme siden det regnet. De hadde diskutert litt fram og tilbake i hjemmet og kona mente at for hvite hadde været ingenting å si, for de så bare på klokka. Men han hadde ikke trodd helt på det. Han hadde forøvrig snakket med damene, og de var på vei.
Kl 9.30: Tre damer har kommet, men ingen av dem er visst hun som er fletteeksperten. Noen mener at de hadde observert henne på vei til markedet for å gjøre innkjøp....
Kl 9.45: Mama, som skal flette, har kommet og vi er klare til å begynne. Før de setter igang har vi et raskt bønnemøte for å legge dagen i Guds hender. Det er første gang jeg ber før et møte med frisøren.Det kommer stadig nye damer inn. Tre av dem får i oppgave å stå for flettingen. Noen lager mat og andre er bare med på diskusjonen. Et av de store temaene er været. Nei, så kaldt det er i dag. Nå får vi virkelig prøvd hvordan det er i Norge!
Jeg prøver å forklare at 25- 30 grader faktisk blir regnet som ganske gode sommertemperaturer i Norge, selv om det regner. Det stiller damene seg litt tvilende til. De som har babyer med har passet på å pakke dem godt inn i pledd og med lue, votter, tøfler og klær som er foret. Det er faktisk overskyet hele dagen. Og det som så ut som en dårlig start på dagen blir nå regnet som en velsignelse fra Gud. Tenk så heldige vi er som får lov til å sitte en hel dag med en kjølig trekk uten å svette. Tenk så heldig det er for damene som står og lager mat utenfor, uten skyggetak! For kvinnene har fått litt penger fra kirkekassen. Selv hadde de med seg gryter og ved, og tre damer er ivrig opptatt med å tilberede middag til oss alle. Snart brer den umiskjennelige lukten av ris kokt i olje og ikke helt fersk fersk fisk seg i rommet.
Jeg skal ha preken i en annen menighet dagen etter og benytter tiden til å gå gjennom prekenen. Damene retter på språket mitt, kommer med kommentarer og rett som der er setter en og annen igang med en helt annen preken. Men vi kommer da gjennom alt og de er fornøyde med resultatet.
Kl 13.45: Maten er ferdig. Damene fordeler seg på små grupper og vi sitter og spiser rundt felles matfat. Det gjør godt å endelig få reist seg og beveget litt på beina, nakken og ryggen. Det kommer flere damer innom, som nå er ferdig med matstellet hjemme. Snart er det rundt 15 damer i kirka, de fleste med én eller flere unger.
Kl 14.15: Vi fortsetter arbeidet med fletting. Men nå er damene mette og uthvilte og det er på tide med litt lovsang. En av damene begynner på en sang, de andre faller inn. Så begynner de å gå rundt i ring på gulvet, etterhvert legger noen på bevegelser Det ser litt ut som mimeleken. Der noen kommer med forslag og alle tar etter. De utfordrer hverandre og prøver å sette hverandre ut, stopper litt opp for å trekke pusten, men så starter en annen opp på en ny sang. Tre av menighetens ungdommer er huket inn som trommeslagere. De prøver å liste seg hjem et par ganger. Men damene protestere. De er ikke ferdige ennå! Det er fascinerende å være vitne til gleden, iveren, samholdet og kondisen! Og for et lydnivå. Barna har sin egen dans de løper rundt og rundt prekestolen. Og jeg tenker at dette er en ordentlig arbeidskirke. Her er det ikke noen adskilte deler for hverdagslivet og lovsangen. Alt henger sammen i en kaotisk helhet.
Kl 17.00: Nå holder hodet midt på å gi opp av all lyden, men damene virker også som om de begynner å bli slitne. De slår seg ned på benkene rundt i kirken og vi begynner å snakke litt. Dette er en ganske ny menighet, men det virker som om damene har et godt fellesskap. Hver onsdag samles rundt 15 kvinner i de ulike hjemmene. Da ber de sammen og synger sanger. Hver søndag etter gudstjenesten går hele menigheten, menn og kvinner, på besøk til en av familiene i kirka. På den måten for alle besøk, menigheten får vite hva som er utfordringen i de forskjellige familiene og det er en måte å viten for naboene på. Men kvinnegruppa har et stort problem. Bare to av damene i menigheten kan lese. Det er så vanskelig å undervise og lese i bibelen sammen når de ikke kan lese det som står i bibelen. De ønsker seg lese- og skriveundervisning i menigheten. Vi snakket sammen om hvordan vi praktisk kunne få til det.
Kl 17.50: Flettingen er ferdig! For å feire må vi bare ha noen danser til, ha høflige hilsener fram og tilbake og så får jeg æren av å takke for dagen og komme med en avslutningsbønn.
Kl 17.45: Jeg er hjemme igjen. Litt ør i hodet og øm i hodebunnen, både sulten og tørst, men egentlig mest takknemlig over flott fellesskap med fine damer.
Og resultatet? Ikke så verst, syns jeg. :-)
Kommentarer