Glendrangeposten

Det blir litt mer dødsfall og begravelser her i Mali enn det jeg er vant med hjemmefra. Ikke bare er det vanligere at folk mister et barn eller at folk dør av sykdom tidlig, men det er også vanligere å gå i begravelser. Det trenger ikke være noen man kjenner engang. En fjern slektning til en du kjenner, eller en nabo, en person misjonen har en eller annen link til. Det er forventet at man kommer i begravelsen, eller at man i hvert fall kommer innom hjemmet for å kondolere.  I begravelser i Mali er det vanlig at "alle" kommer. For en gang skyld er det ingen som hilser. De bare setter seg ned i stillhet og venter på at seremonien skal starte.   For en stund siden fikk jeg en tekstmelding. En kamerunsk misjonær, Pierre, som deler kontor med oss i Bamako hadde mistet en svigerinne. Hun hadde fungert som en mor for ham, så det var et tungt tap. Særlig tungt siden han er langt hjemmefra, som misjonær i Mali, og ikke hadde mulighet til å reise hjem og være med familien. Da j...

Hilsninger er viktige i Mali. Når man møtes bruker man god tid på å forhøre seg om helse og velvære til alle mulige slektninger. Når vi prøver å ha møter kan det være litt irriterende.  Man får bare så vidt begynt på en setning, så kommer det en ny person inn som alle må hilse på og han har ikke før satt seg og foredragsholderen begynner på setningene igjen før en ny person kommer og så er det hele hilsestyret igjen.  Så jeg visste jeg burde være der på tida. Jeg hadde planlagt å komme tidlig for å starte opp sammen med dem, men plutselig fikk jeg noe viktig å gjøre på kontoret og så ble jeg et par timer forsinket. Da jeg endelig kom fram dit de satt og jobbet stoppet jeg i døra for å hilse. Jeg hadde til og med forberedt en liten tale om hvor viktig arbeid de holdt på med er. Men selv om det var selveste direktøren som kom på besøk, var det så vidt de 14 personene i rommet hadde tid til å titte opp fra bøkene.   En stol ble tryllet fram for meg og satt i et hjørne...

For en tid siden hadde vi fest i bakgården til kontoret mitt.  Blant de nviterte var alle Normisjons misjonærer i Mali (da oppe i fire), alle ansatte i Normisjon i Bamako, en doktor i kassonke, en tidligere professor i kassonke og andre som tilfeldigvis synes de har et forhold til Normisjon. Vi feiret eksamensfest.  Eksamenskandidatene, Karina Lassen og Gimmi Olsen, med språklærer dr Oumar Cissé (i midten).  Alle Normisjons misjonærer som skal til Mali og Senegal, må først bruke et år på å lære seg fransk. Når de så kommer hit må de bruke et nytt år på å lære seg et lokalspråk. Karina og Gimmi har vært i Mali siden januar 2011. Men både 2012 og 2013 har vært urolige år og språkopplæringen har blitt litt oppstykket. Nå har de brukt de to første ukene her i Bamako til å studere kassonke, og de avsluttet med en eksamen. Begge bestod prøven med glans. På dager når de synes de kommer til kort med språket i arbeidet ute i landsbyen har de i hvert fall nå en diplom som bevi...

På søndag er det den store sauefesten. Den største muslimske høytidsdagen. Den dagen alle familier skal slakte en sau til minne om da Abraham ble bedt om å ofre sønnen sin. Men hvordan få tak i nok sauer?  Sauefesten kalles Tabaski her i Vest-Afrika. Siden den muslimske kalenderen følger månen og ikke sola, så forskyver den seg litt i forhold til vår kalender og de muslimske høytidene kommer på ulik tid hvert år. Etter å ha vært noen år i Mali, vet jeg hvilke fester jeg skal se opp for, så de ikke kommer så overraskende på. Og i år er sauefesten den 5. oktober.  Historien om hvordan Abraham får beskjed fra Gud om å ofre sønnen sin finner vi både i Bibelen og i Koranen. Fortellingene er litt ulike, men begge steder viser Abraham sin lydighet til Gud ved å være villig til å ofre sin egen sønn når han blir bedt om det. Begge steder griper Gud inn og gir Abraham en sau som skal ofres i stedet for. Tidligere arbeidet i en liten landsby i Vest-Mali. Der brukte j...