Om dødsfall og begravelser!

Det blir litt mer dødsfall og begravelser her i Mali enn det jeg er vant med hjemmefra. Ikke bare er det vanligere at folk mister et barn eller at folk dør av sykdom tidlig, men det er også vanligere å gå i begravelser. Det trenger ikke være noen man kjenner engang. En fjern slektning til en du kjenner, eller en nabo, en person misjonen har en eller annen link til. Det er forventet at man kommer i begravelsen, eller at man i hvert fall kommer innom hjemmet for å kondolere. 


I begravelser i Mali er det vanlig at "alle" kommer. For en gang skyld er det ingen som hilser.
De bare setter seg ned i stillhet og venter på at seremonien skal starte.  
For en stund siden fikk jeg en tekstmelding. En kamerunsk misjonær, Pierre, som deler kontor med oss i Bamako hadde mistet en svigerinne. Hun hadde fungert som en mor for ham, så det var et tungt tap. Særlig tungt siden han er langt hjemmefra, som misjonær i Mali, og ikke hadde mulighet til å reise hjem og være med familien. Da jeg kom på jobb neste dag gikk jeg rett til Siaka, administrasjonssjefen på kontoret her. Om vi ikke burde vært på besøk og hilst? Jo, han var enig i det. Vi kunne prøve å samle en gjeng og reise hjem til Pierre, for det var lite trolig at han kom på kontoret i dag.

Mens vi stod og diskuterte hvordan  vi skulle organisere transporten, kom Pierre kjørende. Han gikk rett opp på kontoret sitt som er på baksiden av våre lokaler. Det forenklet jo transportbiten en del. Så vi toget av sted. På vei gjennom bakgården fikk vi følge av en sekretær, to vakter og to hushjelper. Så vi var en ganske stor gjeng som kom marsjerende inn på kontoret. Pierre tok overrasket i mot oss. Siaka er nest sjef og ansvarlig for å føre ordet. Han sa vi var kommet for å hilse. Vi hadde hørt om det triste som hadde hendte hos ham og må Gud velsigne familien og lindre smerten. Så mumlet alle noen liknende velsignelser etter tur og vi toget ut igjen. Det tok 5 minutter. Dette syns jeg er en fantastisk skikk.  I stede for å lure på hva en skal si og hvordan, så bare troppe opp og si "Jeg kondolere" og så har man liksom renset luften.

Uka etterpå var det nok et dødsfall. Denne gangen var det bestemoren til en av de ansatte. Jeg prøvde å ikke høres for uhøflig ut da jeg lurte på om vi måtte gå i begravelsen. Det måtte vi. Det ble litt frafall da vi skulle dra. En hadde for mye arbeid, en vakt ventet på avløseren sin som ennå ikke hadde dukket opp fra fredagsbønnen i moskeen, en måtte plutselig i en annen begravelse. Så vi ble bare tre til slutt.

Vi kom i god tid. Det var en litt annen stemning enn det vanligvis er i begravelser. Begravelser er de eneste situasjonene der maliere ikke hilser. Folk som kommer bare setter seg stille ned og venter på det som skal skje, i stillhet. Men de sier her at når besteforeldre dør, så er det ikke en sorgens dag, men en grunn til fest for barnebarna. Det var en gammel dame som var død og folk var ikke fullt så stille og forknytt som vanlig. De hilste hverandre til og med litt dempet. Og noen satt og pratet stille sammen.

Jeg har dessverre, av forståelige grunner, få bilder fra begravelser.
Men her er illustrasjonsfoto av en eldre, høyst levende dame. 
Etter en stund hørte vi lyden av tuting og fløyting. Likebilen kom susende med et tog av mopedister tutende bak seg. Er det noe kiste oppi der? lurte jeg, for bilen var full av gamle damer, men da damene vel var ute, så jeg at de hadde fått plass til kista også.

Om avdøde fikk vi vite at hun var 78 år og døde morgenen før kl 5. Alle barna og barnebarna ble bedt om å reiser seg. Og presten kunne konstatere at hun hadde vært velsignet med mange barn. Så begynte prekenen og sangen.

Teksten i sangene var direkte og sier noe om verdensbildet og tankene man har her om døden og livet. I Norge er døden er fremmedelement. Man blir nesten fornærmet når noen dør for unge. Men her lever man med døden luskende rundt hytteveggen.

Døden er hersker her i verden. 
Om du rede så kommer den. 
Om du ikke er rede, så kommer den.  
Døden har tatt mange barn, den har tatt mange ektemenn og hustruer. 
Døden er hersker her i verden. 
Tro på Jesus, så skal du leve selv om du dør.

Etter gudstjenesten var det kortesje videre til gravplassen. Og nå fikk jeg kjøre med i toget av tutende mopeder og blinkende biler. Et katolsk gravfølge var allerede i gang med en begravelse da vi kom fram. Da vi hadde fått tråklet oss over og rundt gravene bort til vårt sted, holdt de allerede på med en fellesbønn. Etter litt styr med å få baksert kista ned i hullet holdt presten vår enda en liten preken, mens katolikkene allerede hadde begynt jordpåkastelsen og sangen. Noen av "våre"  kvinner nynnet forræderske med på melodien. Men så var presten vår ferdig og vi kunne også begynne jordpåkastelsen. Nå ble det konkurranse mellom de to gruppene om å synge høyest og det kunne ikke være mye opphold mellom hver sang. Til slutt lyste katolikken velsignelsen over sin forsamling og vi fikk fred på de siste sangene.

Etter begravelsen var alle invitert hjem til familien. Jeg så for meg en hel kveld sammen med familien og de noen og hundre gjestene. På det tidspunktet hadde begravelsen allerede vart et par timer. Men det var bare storfamilien som ble igjen. Vi gikk for å kondolere og gi en pengegave til den eldste sønnen til avdøde og et par minutter senere var vi på vei hjem.

Så annerledes, men så fascinerende. Og så livsnært.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår