Misjonærer gjør kassonkeer til slaver!

For en tid siden hadde vi fest i bakgården til kontoret mitt.  Blant de nviterte var alle Normisjons misjonærer i Mali (da oppe i fire), alle ansatte i Normisjon i Bamako, en doktor i kassonke, en tidligere professor i kassonke og andre som tilfeldigvis synes de har et forhold til Normisjon. Vi feiret eksamensfest. 
Eksamenskandidatene, Karina Lassen og Gimmi Olsen, med språklærer dr Oumar Cissé (i midten). 
Alle Normisjons misjonærer som skal til Mali og Senegal, må først bruke et år på å lære seg fransk. Når de så kommer hit må de bruke et nytt år på å lære seg et lokalspråk. Karina og Gimmi har vært i Mali siden januar 2011. Men både 2012 og 2013 har vært urolige år og språkopplæringen har blitt litt oppstykket. Nå har de brukt de to første ukene her i Bamako til å studere kassonke, og de avsluttet med en eksamen. Begge bestod prøven med glans. På dager når de synes de kommer til kort med språket i arbeidet ute i landsbyen har de i hvert fall nå en diplom som beviser at de egentlig er skikkelig flinke i kassonke. Det må jo være til trøst og oppmuntring.

Med direktør Glendrange på venstre flanke. 
Språklæreren her i Bamako heter Oumar Cisse. Han er doktor i kassonke, jobber på universitetet og har blitt brukt som språklærer i mange år. Han takket misjonene for at vi er her og for det vi gjør her. Særlig for det arbeidet Normisjon har gjort for å gjøre kassonke til et skriftspråk.

For 30 år siden var kassonke bare et muntlig språk, men nå er det et språk som er skrevet ned og studeres på universitetet. Det er folk som har tatt både mastergrad og doktorgrad i kassonke. Det gir språket tyngde og viser at det er viktig.

Med på festen var også en professor, Fuseini Diallo. Han ville også holde en tale. Han begynte med å takke Nomisjon for å ha gjort kassonkeer til slaver.

Jeg hadde allerede begynt å formulere en blogg om denne festdagen, men nå ble jeg litt i stuss. Hvordan blir det mottatt dersom jeg skriver hjem og sier at Normisjon har reist til Mali for å gjøre kassonkeene til slaver? Det er vel litt upassende? Men heldigvis utviklet resten av talen seg litt annerledes enn jeg hadde trodd.

Fuseini Diallo er klar for en tale.
Diallo sa at det er fem måter å bli slave på. De to første er universelle.
- Når man får et barn blir man slaver av det barnet fram til det har blitt voksent.
- Et barn som har blitt voksent er slave for foreldrene sine.
Men Normisjon har gjort kassonkeene til slaver på tre andre måter.

For det første, ved å gi dem Guds ord. Diallo var med i Oussoubidiagna i 2008 da vi feiret av vi var ferdige med å oversette det Nye Testamentet på kassonke. Bibelen er Guds ord. Når noen kommer og lære oss om Guds vei kan det aldri betales tilbake og vi er deres lojale slaver, sa Diallo. (Kan jeg bare få understreke at Diallo ikke er kristen, men muslim.)

En ung gutt leser det Nye Testamentet på kassonke sammen med moren sin. 
For det andre, gjennom kjærlighet. Når du møter noen som har kjærlighet for deg, som vil være din venn og bryr seg om deg, da blir du bundet til ham for resten av livet. Dere i Normisjon har valgt å reise fra deres eget for å komme hit og leve sammen med oss. Å bli møtt med kjærlighet kan ikke betales tilbake. Alt vi kan gjøre er å gjengjelde deres kjærlighet som trofaste slaver.

Karen Ekern er med en kvinne i hagen og forklarer hvordan hun best skal få gode avlinger. 
For det tredje, gjennom respekt. Det er sterkt å møte noen som kommer utenfra, men som møter deg med respekt. Som har respekt for kulturen din og språket ditt. Som til og med arbeider for at språket ditt skal bli anerkjent av andre i ditt eget land. Den respekten kan ikke betales tilbake. Vi er deres slaver for resten av livet.

Gjermund Lygre i bibelstudier med kirkeledere i Tambaga. 
Jada, de er veldig gode på festtaler og store ord her i Mali. Men det er allikevel en reell takknemlighet bak talen. Det er mange i vesten som kritiserer misjoner og misjonærer for å drive med kulturimperialisme, men de misjonærene jeg har møtt her i Mali har ofte vært her lenge, og de har en kjærlighet og en identitet til det folket de jobber for og med. De snakker bobo, fulani, sarakole eller bambara og går rundt i lange skjørt og hodetørkler (ikke mennene da). De har ikke vært på kino eller en ordentlig konsert på 10 år, men bruker tiden sin på å reise ut til avsidesliggende landsbyer og sitter hele dager under et tre i 40 grader for å undervise, forandre, utvikle.

Det er sterkt når en malisk muslim kan si at vi ser at det er på grunn av kjærlighet og respekt for oss maliere, og for Gud.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår