Presidenten og jeg !

Jeg elsker Afrika. Akkurat da jeg trodde at jeg kunne se fram til en rolig uke med bare forutsigbar kontorjobb, så får jeg en tekstmelding: "Møt opp i morgen kl 8. Vi skal til presidentpalasset og ønsker presidenten godt nytt år!." Ja, da legger jeg jo fra meg regnskap og rapporter og reiser opp til presidentpalasset da.

Bakgrunnen for en slik invitasjon er at jeg sitter i det felles protestantiske rådet her i Mali, AGEMPEM. Jeg ble valgt inn for to år siden. Første året hørte jeg ikke noe fra noen, så jeg begynte å lure på om jeg kanskje bare hadde innbilt meg at jeg ble valgt inn. Men i høst har nok noen lest referatene, og plutselig begynte jeg å bli innkalt til møter. Som for eksempel for å hilse på presidenten.

Noen ville nok synes det var veldig spennende å få besøke presidenten, men jeg liker meg egentlig best blant enkle folk. Presidenter og konger gjør meg litt nervøse. (Ikke det at jeg noen gang har hatt mulighet til å møte en konge.) Så jeg prøvde først å vri meg unna. Mens jeg holdt på å lete etter gode unnskyldninger ("Jeg har mye å gjøre", "føler meg kanskje litt syk", "jeg har egentlig en besøkende jeg må ta meg av"...), så ringte telefonen. Det var lederen for AGEMPEM som bare ville ha en bekreftelse på at jeg hadde mottatt invitasjonen. Så hva skulle jeg si?

Det føltes litt merkelig da jeg møtte opp dagen etter med ti maliske pastorer kledd i dress og meg som eneste hvite, eneste dame og eneste kledd i maliske klær. Heldigvis dukket det opp en misjonær til (i dress) og en malisk dame.

Forventningsfull før møtet med presidenten IBK (Ibrahim Boubakar Keita). 

Her i Mali er tradisjonen at etter nyttår kommer de ulike representantene for det sivile samfunn og hilser på presidenten og ministrene hans. Vi var i puljen tradisjonelle og religiøse ledere.
"Ser du, vi er plassert hierarkisk etter innflytelse," mumlet pastoren ved siden av meg. "Lengst til høyre sitter representanter for familiene som grunnla Bamako. Ingenting skjer i hovedstaden uten deres velsignelse. Så kommer en stor delegasjon fra det Høye Islamske Råd, deretter katolikkene og så oss."  Vel, det er sant. Det er ikke særlig mange av oss protestanter i Mali og vi er ikke særlig innflytelsesrike heller.

Protestantenes rekker med lederen for AGEMPEM i spissen.
Etter en stund kom presidenten inn, og så begynte talene. Det var to ting jeg la merke til. 
For det første jeg la merke til var språket. Grunnleggerne av Bamako snakket på bambara, leder for muslimene snakket på bambara innblandet med arabisk (selv om jeg vet at han snakker godt fransk). Den katolske erkebiskoppen snakket på fransk og bambara. Protestantenes representant holdt hele talen på fransk. Dessuten gikk han kledd i dress. Det slo meg at vi har et forklaringsproblem. Vi prøver å understreke så ofte vi kan at kristendommen ikke er "de hvites religion", men at den er universell. Det er litt vanskelig når alle de kristne lederne går vestlig kledd, har vestlig utdannelse og bruker et vestlig språk i stede for det lokale språket. 

For det andre satt jeg og tenkte at dette kunne aldri vært sagt i Norge. Alle de religiøse lederne brukte religionen sin til å gi råd til presidenten. Katolikkene påpekte at 2016 er utlyst et nådens år av pave Frans. Gud er barmhjertighet og vi må vise barmhjertighet i samfunnet. - Når vi har vært så onde i dette landet og kriger mot hverandre, så har Gud vist sin barmhjertighet ved å gi oss en av de beste regntidene på lenge. Han har latt regnet falle over rettferdige og urettferdige for å gi oss alle det vi trenger, sa erkebiskopen. Protestantene leste fra salmene hvor det står beskrevet et godt samfunn som der miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre, og de ba presidenten om å gjøre sitt for at samfunnet kan være bygget på sånne verdier og styrke kampen mot korrupsjon. Muslimene forøkte å få presidenten til å skifte ut religionsministeren.  

Dicko, leder for Islams Høye Råd. 
Katolikkenes erkebiskop. 

Reverend doktor Dembele, med ministrene i bakgrunnen. 

Så kom tiden for presidentens tale. De sier her at det å kunne snakke til en forsamling er noe av det viktigste for en leder. Jeg har egentlig vært litt skeptisk til IBK. Noe av det første han gjorde som president var å kjøpe seg et fly til noen milliarder. Det stod ikke på budsjettet, men alle statsledere bør ha et godt fly! Dessuten har korrupsjonen bare vokst under ham som president og han har plassert venner og familie i gode posisjoner i samfunnet og politikken. Men nå som jeg har hørt ham begynner jeg å lure på om jeg ikke har tatt feil....

- Det er ikke et sandkorn tvil i meg om at det er deres bønner som har ført til at vi har den fredsavtalen vi har i dag, sa han. - Jeg vet at enkelte hater meg (med adresse til muslimenes representant), og jeg synes synd på dem. De bærer rundt på en tung byrde. Hat og sinne er en tung bør. Det er ikke min byrde. Jeg nekter å bære den. Jeg har nok å bære på. Jeg har ansvaret for hele dette landet. Alle disse folkene som ikke har et godt helsetilbud, som må ta til takke med våre dårlige skoler. Det ansvaret tynger meg!" Og jeg så en liten, sliten mann med et stort ansvar og stor ansvarsfølelse.

Selveste presidenten, IBK. 
Etter alle talene var det cocktailparty. Vel, cocktailene var skiftet ut med te og saft, med det var nå satt av litt tid til å mingle. Jeg fikk håndhilst på presidenten, statsministrene og to minister til som jeg er litt usikre på hvem var. For sent oppdaget jeg at nestemann i køen ikke skulle hilses på, han var seremonimester. Men jeg fikk nå hilst på ham også.

Da vi var på vei ut kom neste pulje inn. De neste par timene skulle presidenten og ministrene hans høre på dommerne og advokatene. Jeg var fornøyd med å reise hjem, men deres dag var langt fra over.


Kommentarer

Du skriv slik at eg føler eg sit på sida av deg og høyrer presidenten.

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår