Hvem ligger i graven?

Det er det samme hver gang jeg kommer på gudstjeneste i en høytid. Sangen og musikken igjennom natten har tatt på både de voksne og ungdommene. Men barna er klare. Da jeg kom i kirken første påskedag var de fleste benkene som er reservert for barna allerede tatt i bruk. Og da trommeslageren kom kunne de begynne oppvarming til festgudstjeneste. 

Ungene er klar i hvite korskjorter. 

I år hadde jeg fått med meg noen nydelig påskefigurer som en treskjærer her har laget. Jeg prøvde meg med vakten min før jeg gikk på gudstjeneste. Han kunne se at den ene personen var en engel, men de andre var han ikke sikker på. I kirka spurte jeg ungene om det samme. Og de kunne historien. De kjente igjen både engelen og Maria og visste at det var røkelse hun hadde i krukka si.
"Hvem ligger i graven da?" spurte jeg. "Jesus" var det unisone ropet.
"Er det sant? Er han der?" spurte jeg igjen. Og fikk en voldsom reaksjon. "NEI, nei han er ikke der. Han er stått opp!" Så det visste de også. 

Jesus er stått opp og han rev ned det som stengte mellom oss og Gud, og det som stengte oss mennesker i mellom. Det er et godt budskap og utrolig godt å få feire sammen. 

Kvinnene ved graven møter en engel som forteller dem at graven er tom. 

Til jul ble det ikke noe felles måltid i menigheten. De klarte ikke å samle inn nok penger til det. Det så ikke ut som om det skulle bli noe påskemåltid heller, men på påskeaften leverte en dame en sekk med 50 kilo ris i kirka. Det skulle være til festen. Så etter hvert som damene kom på gudstjenesten ble de sendt på markedet for å handle inn det de trengte av kjøtt og olje, og satt i gang på kjøkkenet.

Kjøkkengjengen. De fikk i hvert fall med seg sangene der de satt på utsiden av kirken. 

Det tar tid å lage mat til en hel menighet. Og selv om de begynte tidlig, så tok det et par timer fra gudstjenesten var ferdig og til maten var klar. Det er egentlig ganske koselig å bare sitte og vente. (Når man har klart og omstille seg til et ventemodus.) Ingen skal noen steder. Alle har tid. Og man kan snakke om løst og fast og bli bedre kjent.

Ungene og ungdommene ble igjen inne i kirka og fortsatte sangen og dansen med uforminsket styrke. 

Det er et universelt problem, tror jeg, å få gutter til å la være å spille "cool" på bilder... 

Nybarbert, nye fletter og nye klær. Da er det klart for fest. 



Langfredag er dåpsdag for kirkene våre i Bamako. I fjor var det rekord med over 30 døpte. I år var vi tilbake på et mer normalt nivå. To voksne, åtte ungdommer og en ettåring var klare for dåp.
Det er en litt høytidelig seremoni og det virket som om alle var glade for å bli døpt, bortsett fra lille Josef. 
Lille Josef syntes ikke dette var noe gøy og ga tydelig beskjed! 

Josef skulle egentlig blitt døpt i fjor påske, men da var han syk så foreldrene valgte å vente til denne påsken. Da vannet rant over ansiktet hylte han høyt. Siden man ikke er så vant med barnedåper her, er det heller ikke så vanlig med dåpskandidater som skriker. Det ble litt forvirring, men han ble godt døpt allikevel. 

Da er det bedre å få roe seg ned hos mamma. 

Begge pastorene i Bamako sammen med årets døpte. 


Og så en liten selfie av meg selv til slutt. God påske! 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår