Adelige menn danser ikke!

Den siste uken i mars hadde vi en ny gjennomgang med Agenda1. Temaet denne gangen var at vi alle er en del av Guds familie. Vi er Guds barn og vi hører sammen i samme familie. Det var sterkt å oppleve at det ikke bare er ord, men også en sannhet. Og jeg så en adelig mann danse! 

Tre kvinner fra tre ulike menigheter, men sammen i dans og sanger på malinkéspråket. 

En ting er at de fleste som kom på denne samlingen har vært med et par ganger før, så det var mindre usikkerhet. De kjenner rutinene. De vet hva de skal gjøre når de går i grupper. Men det var også en varme i fellesskapet som ikke bare kom av de høye temperaturene. Det var en sterk følelse av fellesskap og samhørighet på tross av, eller kanskje fordi, vi kom fra så mange ulike menigheter og etniske grupper. Her var vi malinkéer, kassonkéer, bambara, dogon og fulani. Vi var misjonærer fra ulike etniske grupper i Kamerun, fra Norge og Bolivia. Men vi tilhører en og samme Gud og vi er alle med i hans familie. 

Hver morgen brukte vi tid til å lytte til Gud sammen. En av deltakerne hadde tårer i øynene når han fortalte. "Jeg hørte at Gud sa til meg at han elsker oss alle. Og ikke alle som en masse. Han elsker oss alle, hver enkelt. Og Gud sa det til meg på mitt språk og stemmen hans var så øm." 

Folk deler det de har forstått av undervisningen og hvordan de skal jobbe videre med det. 

Noe av undervisningen tok vi i den kjølige skyggen av et mangotre. 

Når vi sang lovsanger sammen var det høyt volum, mye klapping og noen bare måtte fram og danse.
Under en av sangene la jeg merke til en av lederne i kirken som stod i døren. Han hadde vært ute da vi startet møtet. Nå hadde han hentet seg en stol, og jeg så at han stod og tenkte på hvordan han skulle komme seg inn og gjennom gruppen av dansende. Jeg la merke til at han stod og smilte mens han så innover i rommet. Det gledet meg, for han er en som ofte er litt streng. Han er en eldre mann med sterk bevissthet om sin høye status som adelig. Jeg ble glad over å se at han ikke rynket brynene over den løssluppenheten og kaoset som var, men at han så ut til å glede seg over det. Plutselig løftet han stolen over hodet og danset inn i rommet. Jeg trodde først det var en transportetappe for å komme seg fram til plassen sin, men han fortsatte å danse til sangen var slutt. De som allerede var i dansen ga rom slik at han fikk danse alene i midten. ADELIGE MENN DANSER IKKE! Det går ut over deres ære. Andre danser for adelige for å hylle dem. Adelige menn står øverst på rangstigen og har ingen over seg å vise ære. Men her danset denne mannen til lovsangen. Går det an å klappe varmere? De som satt rundt, satte seg lenger fram på stolen. De smilte og klappet varmere, oppmuntrende, bekreftende.

Det er ikke sikkert historien om en gammel mann som danser gjør særlig inntrykk i Norge. Men for meg ble det et sterkt eksempel på at vi har et fellesskap hvor det er trygghet og tillit. Hvor jeg ikke helgarderer, men tør å gjøre ting som kan bli kritisert eller brukt mot meg senere, fordi jeg tror at folk aksepterer meg og vil meg vel. Jeg trenger ikke å være stolt og sterk, men kan være åpen og sårbar.

Jeg ble stående og snakke med to andre fra samme landsby etter møtet. «At jeg skulle få se han danse!» sa de. «Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve.» Men de hadde beundring i stemmen. «Du skjønner det, Therese, det har skjedd noe etter at dere begynte disse Agenda1 samlingene. Gud jobber i denne mannen. Det er helt tydelig å se. Gud jobber i ham.»