Døde som ikke vil begraves

Er det vannkrukker? Eller kister? Plutselig blir jeg litt nysgjerrig. 

Det er mye merkelig man kan begynne å diskutere når man er på en 9 timers kjøretur. Hva gjør man egentlig med et lik som ikke vil begraves? Og hvordan begraver man en dverg? Så mange ting som jeg ikke hadde reflektert særlig over tidligere. OBS: videre lesning er ikke for sart sjeler. 

Jeg husker ikke helt hvordan vi kom inn på det. Men vi endte opp med å snakke om begravelsesskikker. På landsbygda i Mali er de fleste gravene umerket. Du ser hvor det er gravd en ny grav, men sporene forsvinner fort. Det finnes heller ikke noe offentlig begravelsesbyrå. Det er ungdommer som går ut på gravplassen og gjør klar et hull.  Jeg lurte på om det hendte at de av og til kom over skjeletter når de gravde nye graver. "Ja, det gjør de nesten hver gang. Men de er vant til det. De tar opp de benene og legger dem til side. Når hullet er ferdig, lager de en liten innhukk og putter benene nedi der før de begraver nestemann." Jeg nevnte at det hadde vært en del skriverier i avisene i Norge for et par år siden fordi mange gravplasser er på blåleire, og da går ikke likene i oppløsning.  - Det er utrolig spennende det du forteller der, sa kollegaen min. For dette vet vi ingenting om. Når vi oppdager at et menneske ikke har gått i oppløsning, så tror vi det er fordi jorden ikke vil ta imot det, enten fordi det er hellig eller fordi det har vært ekstremt ondt. Det er de religiøse og tradisjonelle lederne som samles for å avgjøre hva som er grunnen til at jorden ikke vil ta imot et menneske. Men uansett grunn, så må vi finne en annen løsning for å få begravd kadaveret. Hvis det blir liggende i jorden, kommer det ikke til å komme regn.

Landsbyen velger da ut noen veldig modige og sterke unge menn. Om natten sniker de seg av sted med liket og plassere det i den nabolandsbyen som er nærmest en elv. De plasserer liket midt på landsbyplassen, roper høyt og så stikker de av. Da må de løpe fort! Når de roper kommer hele landsbyen til å storme ut av hyttene for å se hva som er på ferde. Dersom de får fatt i en av mennene, så må de ta med seg kadaveret videre. Dersom mennene klarer å stikke av, er det den nye landsbyen som har problemet. De har plutselig et lik i landsbyen som de må kvitte seg med. De gjør da det samme og velger ut noen modige menn. (Du skal være ganske modig for å gå mange kilometer bærende på et kadaver som nekter å bli begravet!) De bærer kroppen til den av nabolandsbyene som er nærmest en elv. Og slik fortsetter det helt til kadaveret kommer til en landsby ved bredden av en elv. De må hive kroppen i elven.

Det minner meg om en annen historie jeg hørte for flere år siden. Omar, som fortalte historien, var litt flau, for historien skulle ha skjedd i svigerfamilien hans. En mann var fryktelig rik og fryktelig gjerrig. Han hadde en vakker datter med en litt vanskelig karakter. Denne mannen giftet bort datteren sin, og fikk en god brudepris for henne. Men hun hadde ikke vært lenge i svigerfamilien før hun stakk av og kom hjem igjen. Svigerfamilien ville ha igjen pengene sine, men mannen sa at det var deres feil som ikke klarte å holde på jenta. Han ville ikke betale. Tre ganger ble hun gift, og tre ganger stakk hun av. Den siste mannen hun ble gift med gikk rettens vei for å få pengene sine tilbake. Mens de var i regionhovedstaden for å vente på rettsaken, døde jentas far. Han ble begravet der i byen. Men tre dager senere lå kroppen oppå jorda. Lederne der i byen sendte liket til mannen hjem til landsbyen. De sa han hadde vært så slem mens han levde at jorden nektet å ta imot ham. De fikk gravlegge ham i landsbyen. Han ble begravet to ganger i landsbyen, men hver gang kom kroppen opp igjen. Til slutt plasserte de liket i en hule og la masse steiner foran. Da holdt han seg begravet. - Det er nesten stygt å fortelle den historien, sa Omar, for det skjedde i familien til kona mi. Men han hadde vært veldig slem mens han levde. Det var ikke rart at jorden ikke ville ha ham. 

Dverger må forresten heller ikke begraves i jorden. Da er du garantert at regnet uteblir neste regntid. Men hva gjør dere med folk dere ikke kan begrave? Pastoren jeg snakker med ser litt brydd ut. Det er ikke alt som er like lett å forklare for sånne som kommer med en helt annen forståelse av virkeligheten. - I følge tradisjonen, så skal de legges i en stor krukke. Krukken forsegles og legges i toppen av et stort tre. Eller de sender krukken fra landsby til landsby helt til den kommer til en landsby som ligger ved en elv. Da hives krukka i elva. 

- Det verste er begravelser for de som har begått selvmord, sier kollegaen min. Å ta sitt eget liv er det verste et menneske kan gjøre. Der er det ikke forskjell på muslimer og kristne. Den tanken sitter dypt i tradisjonen vår. Hvis noen finner en person ute i bushen, langt fra folk, og det ser ut som om den personen har tatt selvmord, da vil han grave et hull og hive ham nedi og ikke fortelle det til noen. Det er en skam! (Altså ikke måten å begrave på, men det å ta sitt eget liv.) Men hvis de gjør det i landsbyen må de begraves. I landsbyen vår var det en mann som hadde et ganske voldsomt temperament. En dag kom han i skade for å drepe kona si. I vår tradisjon, så er det vanskelig for en mann å gi datteren sin til en som allerede er kjent for å ha drept kona si, så han ble aldri gift igjen. Han ble litt gal av det. (Det er utrolig masse jeg har lyst til å kommentere i den lille historien, men jeg nøyer meg med å si at tradisjonen med å ikke gi datteren sin til en kjent drapsmann, for så vidt høres fornuftig ut.) En ettermiddag, gikk han rett bort til brønnen og styrtet seg på hodet nedi vannet. Han brakk nakken og døde. Han ble begravet med en gang, uten å sende beskjed rundt til naboene, uten bønner og seremonier. Men er ikke det vanskelig for de pårørende da? spurte jeg. Kollegaen min ser uforstående på meg. - Han har begått selvmord. Hvordan kan de ha medlidenhet med ham? 

PS Jeg hadde, av forståelige grunner, litt lite illustrasjonsbilder til disse fortellingene. Jeg skulle ønske jeg kunne tegne ...