ENDELIG tilbake i Mali !

Den 17. januar satte jeg meg på flyet på vei fra Gardermoen til Paris. Da hadde jeg vært i Norge i ganske nøyaktig 10 måneder. Jeg var ganske spent. Hvordan var egentlig koronaregler i Frankrike og Mali? Var jeg sikker på å ha alle papirer med meg? Og hvordan ville det bli å komme til Mali? Hadde korona forandret livet der? 

På vei til Gardermoen og flytur ut i den store verden. 

Folk har spurt meg om jeg gledet meg til å reise tilbake. Vel, komfort er ganske vanedannende. Jeg kunne fort vent meg til å pusle rundt hjemme i Norge. Og så er det alle sikkerhetsrapportene og meldingene om utviklingen i Mali. I 2020 var det en økning på 42% på tilfeller av angrep nord og i senter av landet. Det er også en økende kriminalitet med stadig flere ran og innbrudd, også i vest. Håpløshet og dårlig økonomi er ingen god oppskrift for et trygt og stabilt samfunn. Sånne nyheter påvirker meg mye sterkere når jeg leser dem på avstand enn når jeg er i Mali. Sinnsstemningen påvirket også måten å se på Mali på. Det var en merkelig opplevelse å fly inn over Bamako. Et øde landskap i brunt og rødt, med FN - styrkene sine militærtelt og militærfly som dekor. (Det hjalp ikke på at maliske myndigheter også har en kampanje for å rydde opp rundt flyplassen og holder på å rive flere bygninger i området.) Det så ut som en scene fra en film om Sudan eller Somalia. Og hit reiste jeg frivillig! 

Det er godt å være tilbake på kontoret 
Men så kommer vi ut av flyet, og det er som å lande i et parallelt univers. Bortsett fra at de fleste bruker masker, så er det det samme velkjente kaoset på flyplassen. Smilende sikkerhetsvakter slipper meg forbi når jeg må ut for å hente originalen til innreisevisumet mitt. Og jeg kommer like lett inn igjen med bare å hilse og vifte med arket. Det er ingen krav til karantene. Man må bare ha en negativ koronatest som ikke er eldre enn 7 dager. Kjempeenkelt! 

Det er rett og slett deilig å være tilbake på kontoret. Det er godt å komme hjem. Leiligheten og kontoret har stått tomt i 10 måneder, men ser ut som om jeg bare har vært ute på butikken en tur. Etter mange måneder i Oslo med hjemmekontor og sosial nedstengning er det godt å ha kolleger igjen. Mine maliske kolleger virker også glade for å ha meg tilbake. Noe av grunnen er nok at alle sjekkene som jeg signerte før jeg dro i mars nå var oppbrukt, så ingen fikk utbetalt lønn før jeg kom. Men noe var nok også ekte gjensynsglede. 

Litt koronakontroll er det. Alle som kommer på kontoret må ha maske og vaske hendene utenfor. Men i et land med 20 millioner innbygere har det vært registrert mellom 11 og 28 tilfeller daglig den siste uken, så korona kommer ganske langt ned på listen over ting man må passe seg for. 

Selv om det ikke er karanteneplikt her, hadde jeg et litt tilbaketrukket liv den første uka. Tanken på at jeg skulle ha dratt med meg noe fra Oslo eller Frankrike var litt skremmende. Men på søndag var jeg på gudstjeneste. Det var det en del masker å se. Og vi fikk spritet hendene da vi gikk inn. Men avstand.  Det er helt umulig å få til sånn i dagliglivet i Mali. 







Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Bilde
Statsminister Erna Solberg har vært på besøk i Mali. Det er jo veldig stort! Det er faktisk første gang en norsk statsminister er på besøk her i landet. Men hun har kort tid. Innimellom alle besøk til ministere, FN-ledere og soldater, så ble det ikke tid til å se alt. Dette er hva hun kunne ha fått sett hos oss.  Hvis Erna hadde vært på statsbesøk til Normisjon så kunne hun fått møte tre unge og veldig motiverte menn: Makan, Moussa og Ousmane. De arbeider i et prosjekt som har det klingende navnet La oss forandre Tomora, og som passer perfekt for den sittende regjeringens politikk med å begrense innvandring til Europa og skape arbeidsplasser lokalt. I bistandsprosjektet jobber Normisjon sammen med den maliske organisasjonen  Ikke reis over havet  (NPPM = Ne Pars Pas en Mer) Litt oppstilt, men de er ganske livlige og koselige sånn til vanlig. (Fra høyre: Moussa Sissoko, Makan Diakité og Ousmane Kanouté.)  Makan er veldig fornøyd med å ha fått støtte til dette prosjektet. 
Les mer

Agenda 1 river murer ned

Bilde
Siden 2017 har Normisjon organisert kurset Agenda 1 i Mali. Vi spurte menighetene hvilken forskjell Agenda1 har gjort. Svaret var enstemmig: Agenda 1 har revet murene vi hadde mellom de ulike kirkene!  Konsentrerte damer i bibellesning Agenda1 er et menighetsnettverk, der menigheter kommer sammen for å få undervisning, for å be for hverandre og velsigne hverandre. I Mali har det est ut over kirkegrenser, og nådd geografisk langt utenfor områder der Normisjon har brukt å arbeide. Vi har 5 lærefellesskap, der menigheter fra et område samles to ganger i året. Over 40 lokalmenigheter er med, fra flere ulike kirkesamfunn. Det var på tide å samle troppene. I april organiserte vi en felles inspirasjonssamling for 40 ledere fra hele Agenda 1 arbeidet.  Vi falt litt hodestups inn i ledersamlingen. Den siste måneden har vi pusset opp Normisjon sine kontorer i Bamako. Nå skal de fungere mer som overnattingssted og møtelokale. Det er ikke lett å konsentrere seg om å forberede undervisning når det
Les mer

Gamle åpne sår

Bilde
Da jeg kom til Mali for 20 år siden, møtte jeg en nesten nesegrus beundring for alt vestlig. Plutselig snudde det. Den siste tiden har det vært en voldsom anti-fransk bølge i Vest-Afrika. Hvor kommer dette raseriet fra? Fra en demonstrasjon i Niger, mot Frankrike (og for Russland). Fotograf: Sam Mednick Da jeg kom til Mali for 20 år siden, var det ubehagelig å møte en nesten nesegrus beundring for hvite. En kvinne sa en gang til meg: "Alt dere hvite kan! Alle maskiner og oppfinnelser kommer fra dere. Dere kan lese og studere, og lærer dere mange språk. Vi er ikke som dere." Hun glemte i farten at veldig mange maliere, selv de som ikke har gått på skolen, bruker flere språk i det daglige. En eldre mann sa for flere år siden: "Dere hvite er så bra. Dere er hvite både inni og utenpå. Vi svarte er svarte både inni og utenpå. Hjerte vårt er svart, og det er bare ondskap der." Han gjentok det samme da jeg møtte ham igjen i fjor. Jeg holdt på å begynne å gråte. Hvordan b
Les mer