God påske!

Påsken er fort unnagjort her i Mali. Det er feiring 1. påskedag. Påskeferien er 2. påskedag. Og hvis du blunker, så kan du risikere at påsken er ferdig før du oppdaget at den var innom. 

Damekoret i påskedrakter! Pynten henger igjen ifra jul og ønsker oss "Godt nytt år"

I kirkene og menighetene er påsken en stor fest. Hår skal flettes, nye klær skal sys, ny sko skal kjøpes, henna skal males på hender og føtter. Da jeg kom til kirken rett før klokka ni første påskedag, var flere av damene allerede i gang med å kutte løk og andre ting som skulle i påskemiddagen. Menigheten hadde hatt litt sang og dans kvelden før. Tidligere holdt de på hele natta, men på grunn av sikkerhetssituasjonen i Mali har de fleste menigheter sluttet med det. Men det er mye sang og dans under påskegudstjenesten. I tillegg til de fire vanlige korene, skal alle de etniske gruppene opp og synge en påskesang på sitt språk. I vår menighet er det fire ulike etniske grupper, så det tar sin tid. 

Her er det folkegruppen minjanka som er fremme for å synge og danse. 

Med 40 grader ute, blir det rimelig varmt for de som er stuet sammen på kirkebenkene inne. Jeg er så takknemlig for å ha fått egen stol rett ved et vindu. Til vanlig er vi rundt 200 på gudstjeneste, på festdager er det enda flere, på ikke så veldig stor plass. Tre personer er møteverter. De dytter rundt på folk for å få presset alle som kommer inn ned på en av benkene. Til slutt gir de opp og finner en matte som flere av barna kan sitte på. At de sitter trangt ser ikke ut til å legge noen demper på stemningen. 

Barna sitter imponerende stille under hele gudstjenesten. Når jeg skal til å begynne prekenen har det allerede gått over to timer siden vi startet. I år hadde jeg bestemt meg for å involvere ungene litt. Jeg hadde med meg en tegning av graven og kostymer til Jesus, to kvinner, to vakter og en engel. En av sofaputene mine hadde fått rollen som steinen foran graven. Mens jeg leste påsketeksten fra Matteus, mimet barna det som skjedde. Det engasjerte både store og små. Det var ikke bare jeg som ga instruksjoner underveis. Alle voksne var engasjert. «Vakter! Nå må dere legge dere ned og være døde! Legg dere ned! Ok, sett dere ned da… Men legg i hvert fall ned spydene deres …» «Maria og Maria, nå må dere komme fram. Ser dere ikke Jesus?» Det var stort engasjement og mye latter. Og igjen tenke jeg at gudstjeneste i Mali er litt annerledes enn de gudstjenestene jeg har vært med på i Norge. Litt lenger, til tider litt mer strevsomme, men ofte mye morsommere. 

Etter gudstjenesten fordelte ungdommer, barn, meg og mennene seg under trærne for å få skygge. Damene satte i gang med resten av middagen.  Det ble et par timer med tedrikking, skravling om stort og smått og løsning av verdensproblemer. Ungdommene var et par runder inni kirken for å fortsette sangen og dansen, men etter et par timer skrudde naboen av strømmen, så da hadde de verken mikrofon eller el - gitar lenger ... 

Eli er en liten røver, men med så store smilehull slipper han unna med det meste. 

Litt alvorlige for fotografen, men alle i nye klær i hvert fall. 

Pastor Daniel med minstemann på fanget. Hun koser seg i hvert fall. 

Tidligere har det stort sett vært den indre, harde kjerne som ble igjen til middag, men denne gangen var det mange som ble igjen utover dagen. Det slår meg at jeg har vært i Bamako en stund nå. Flere av de som akkurat var blitt tenåringer da jeg kom hit i 2009 er nå gifte og har med egne barn i kirken.  Det er et fellesskap som jeg er veldig takknemlig for å få være med i. 

Klokka var blitt nærmere fem før jeg var hjemme igjen. Stoffet som damene hadde valgt i år var av plastikk, så det føltes litt som å gå rundt i en litt tett regnfrakk. Det var godt å komme hjem og få av seg festdrakten, men ellers er det alltid utrolig koselig å bare være sammen med hyggelige folk og få feire viktige dager sammen.