Nasjonaldag = hærens dag

Den 22. september er Malis nasjonaldag. Da feirer de at Mali ble selvstendig fra Frankrike i 1960. Det er ikke så mange barnetog å spore. Det er en dag hvor man hyller hæren og snakker om hvor fin og flott den er. (Selv om den maliske hæren egentlig har en helt egen dag. Den 20. januar er fridag og en dag for å feire hæren.) Men tilbake til den 22. Det har tidligere vært store militærparader i Bamako. Både korona og sikkerhetstrussel har dempet litt på feiring, men litt var det både i Kati (som er en kjent og litt rebelsk militærby) og i sentrum av Bamako, der statsministeren og presidenten la ned krans over falne soldater. 

Bilder fra de offisielle sidene til maliske myndigheter viser hvor staselig feiringen var i Bamako sentrum: 




Min nasjonaldagsfeiring var litt annerledes. Jeg feiret sammen med kvinnene i menigheten min. For en gangs skyld var damene tidlig ute, så da jeg kom klokka 15 begynte jeg å lure på om jeg hadde misforstått noe. De fleste var på plass før tiden. De satt i smågrupper der det var mulig å finne skygge. De koste seg, hadde god tid, snakket om barna og barnebarn. De hadde satt av en nesten helt vanlig onsdag ettermiddagen til dette. Etter en stund ble det merkbart mørkere i luften. Vi rakk akkurat å komme oss inn i kirken i det de første tunge dråpene traff bakken. 

Et voldsomt regnvær trommet mot bølgeblikktaket, og da strømmen gikk hindret bråket lenge all form for snakking. Men sang og trommer overdøver det meste, så det ble mye dans og sang.  

Rett før vi skulle begynne programmet, kom en av damen bort til meg. «Kan du ha en andakt på 15 minutter om hæren?» «Hæren?» Jeg hadde hatt en mistanke om at de kanskje kom til å spørre meg om å dele noe, så jeg hadde forberedt en liten andakt. Nå måtte jeg i tillegg finne et bibelvers om hæren! Det ble et vers fra salme 127 : 

Hvis Herren ikke bygger huset,
arbeider bygningsmannen forgjeves.

Hvis Herren ikke vokter byen,
vokter vekterne til ingen nytte.

Festen er allerede  gang, og jeg leter febrilsk etter oppmuntrende hær-vers. 

Jeg har i ettertid kommet på flere gode bibelhistorier om hærer, men det stod litt stille akkurat da. (Og å snakke om Herren i stedet for hæren virker bare på norsk.) Men altså, Gud må vokte landet, og så la jeg til en (ganske tynn) kobling inn mot det jeg hadde tenkt å si. Det ble ikke den beste prekenen jeg har hatt, men det var jo sangen og bønnen som var hovedpoenget.

Resten av ettermiddag var det sang og dans. Dansen kan minne litt om gang rundt juletreet.  De subbet mer eller mindre intenst rundt og rundt i ring, mens støvet ble virvlet opp og svetten rant på de fleste. Det ble sunget på flere språk. Og i likhet med juletregang var det utrolig mange vers på alle sangene. 






En av musikerne måtte bare ha en liten timeout ... 


Det ble etter hvert færre voksne damer igjen inne i kirken. De måtte ut og tørke svetten. Så kunne de sitte og drøse litt om livet, mens ungdommene fortsatte enda en stund. "Var det en vellykket feiring?" spurte jeg. "Ja, jeg trodde det var søndag, jeg!" svarte en av damene med et stort smil. 

"Hvis vi ikke hadde vært så gode til å holde fester, så hadde vi nok hatt mange flere selvmord her i Mali," sa en kollega av meg en gang. Og det tror jeg på. Det er noe veldig befriende ved å få en dag helt uten tid til å bekymre seg for barna, arbeidsløshet, pengemangel og utrygghet. 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår