Glendrangeposten

Jeg har vært i Senegal en liten tur igjen. Alle Normisjons misjonærer i Mali reiste på en ukes konferanse og rekognoseringstur. Foreløpig er det rolig i Mali, men dersom situasjonen forverrer seg bør vi finne et annet sted å være. Vi skulle se om øst-Senegal kanskje kunne være stedet. Det første vi kunne konstatere var at reisen opplevdes litt ulikt. De som er så heldige å drive arbeid i Tambaga blant malinkeene tok en liten formiddagstur på god asfalt og på 5 timer hadde de kommet fram. Da vi andre kom fram etter to dagers kjøring på veldig varierende vei, hadde de allerede rukket å inntatt sin første tekopp i ro og mak. Ellers har jeg hatt noen av mine flotteste naturopplevelser i Afrika på denne turen. I mange år har de av kollegene mine som er naturinteresserte skrytt av sine opplevelse fra jakt og fiske. I Senegal er jakten mye mer kontrollert enn i Mali, noe som gjør at det finnes mye mer vilt her. Så her kommer jeg kjørende bortover veien og aner fred og ingen ...

Syns du tittelen høres spennende ut? Gir det lyst til å lese videre? Ikke det?? Dette rører jo ved noe av det mest spennende ved å skulle forholde seg til andre kulturer.  I 2009 skulle jeg på en kirkekonferanse i Koutiala, 8 timers biltur fra Bamako. Jeg reiste sammen med to norske direktører (en fra Normisjon og en fra NLM), en pastor fra en kamerunsk misjonsorganisasjon og tre representanter fra samarbeidskirken vår i Mali. Den kamerunske pastoren var lengst så vi norske foreslo at han skulle sitte framme. Han syns i utgangspunktet at plassen passet bedre for en direktør, men malierne insisterte på at han som pastor burde ha god plass og han aksepterte tilslutt. De yngste malierne hoppet inn bakerst og så ble vi to norske og den eldste malieren sittende i midten. Vi norske skiftet på å kjøre. Men da en av direktørene ved en omrokering plutselig havnet helt bakerst ble det for mye for den kamerunske pastoren. Han protesterte høylydt og hoppet ut av bilen. Et sted fikk grens...

Jeg hørte et interessant program på radioen i går. De snakket om hvordan islamistenes styre i nord-Mali var en trussel mot en av de mest sårbare kulturskattene i Mali, nemlig manuskriptene i Timbuktu. Fra 1200 - 1800 tallet var Timbuktu et kultursenter. Med base i to store moskeer var det på det meste opptil 25 000 studenter i byen. De var både lokale og utlendinger fra så langt borte fra som Ghana og Kairo. De skrev om astrologi, historie, naturmedisin, rettslære. I dag regner forskere med at det finnes mange hundre tusen manuskripter, men mange av dem finnes i private hjem og stuet vekk i stabbur og gjemt i kister. De er skrevet med arabiske tegn, men på en arabisk som er blandet med lokale språk, noe som gjør dem vanskelige å forstå og bare 1 - 2% er oversatt. Heldigvis har mange av dem blitt digitalisert, men det finnes fremdeles mange skatter som står i fare for å bli ødelagt. Utdrag fra et manuskript  Mange hevder at Afrika ikke har noen historie,...

Forrige uke var jeg på generalforsamlingen til AGEMPEM, organisasjonen for protestantiske kirker og misjoner i Mali. Vi var ca 50 delegater fra omtrent 30 ulike organisasjoner, maliske og utenlandske. Da generalsekretæren la fram rapporten sin på begynnelsen av samlingen kom han også med to utfordringer. Han skulle, sammen med et annet medlemmene i styret, på et møte for alle afrikanske evangeliske kirker. Han hadde betalt flybilletten sin selv, men de manglet penger til enda en flybillett, innskrivning på samlingen, opphold. Alt kom til sammen på 1 million francs cfa (ca 12 000 kr). I tillegg har AGEMPEM hatt en rettssak gående i åtte år for å få overta en tomt de har kjøpt. Nå ville advokaten ha betalt. Han hadde i utgangspunktet krevd 4 millioner, men de hadde fått forhandlet det ned til 2,5 millioner (30 000 kr). Det var ingen penger i kassen til AGEMPEM, men siden advokaten ikke hadde fått betalt siden saken begynte, syns de at de burde beta...

"Jeg skulle ønske folk var like flinke til å takke som de er til å be," sukket Roar. Vi hadde bare vært noen få dager i Bafoulabé og hatt en kø av besøkende som trengte jobb, reisepenger, studielån, medisiner og mat. Siden vi akkurat da skulle til å begynne på vår bønneliste, fikk utbruddet en litt annen brodd. Det er så utrolig mye vi tar for gitt, og når vi kommer til Gud, er det med lange lister over behov og ønsker. Alt det gode vi har, legger vi ofte ikke merke til før det er borte. Her er en liste over ting jeg er takknemlige for: - Frihet 22. september er det nasjonaldag i Mali. Vanligvis feires det med taler og militærparader i hovedstaden, Bamako. Ute på landsbygda er det en kortere offisiell seremoni, men så begynner eselløp, sykkelløp, motorsykkelløp, tamtam, teater og dans. Det er en dag med mye moro, særlig for barn og ungdommer. I år skulle Mali feire sitt 52. år som selvstendig stat. Men med 60 % av landet okkupert, ble det lite feiring. Presidenten holdt ...

Forrige søndag var jeg på gudstjeneste i en ny menighet. Eller menigheten er ikke helt ny. En av evangelistene våre måtte flytte fra der han bodde og ut til en ny bydel. Der var det ikke noen menighet fra før, så han begynte med gudstjenester på tunet hjemme hos seg. I over et år har en liten flokk samlet seg på tunet hans. Nå har de til og med kommet i gang med å bygge en kirke, med god hjelp fra den menigheten han flyttet fra, som anser seg som sendemenighet.  Kirkefolket foran nytt kirkebygg sammen med Normisjons direktør i Mali.  Men det er første gang for meg å møte dem. Jeg fikk lov til å delta med preken og prekte over en tekst fra 2. Timoteus 1,7: "For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom." Det har blitt en viktig tekst for meg i en urolig situasjon der vi vet lite om framtiden og der trusselen fra islam bare blir mer og mer påtrengende. Det er vanskelig for oss utlendinger å se på at Mali blir forandret ...

Jeg var usikker på hvordan det skulle bli å komme til et Mali preget av politisk og religiøs uro. Etter to uker er en skorpion i dusjen det skumleste jeg har opplevd, men jeg fikk meg en skikkelig støkk, selv om den var liten og selv om den antakelig allerede var død. I forrige uke hadde vi (Roar Flacké, Alf Halvorsen, Gjermund Lygre og meg) en tur til Kedougou i Senegal. Det er en liten by 12 mil  fra grensen til Mali. Der har vi fått låne et gjestehus fra en amerikansk misjonsorganisasjon. Vi reiste dit for å sjekke ut hva man kunne få tak i der, hvor enkelt det var å reise dit, hvem andre har arbeid der, osv. Vi fant ut at det var en koselig liten by der en får tak i det meste av det en trenger. Hovedfolkegruppen var malinké, som er et av de folkeslagene vi arbeidere blant i Mali. Men språket deres lignet mer på khassonké, et annet av folkeslagene vi arbeider blant. Vi snakket med katolikker, baptister og pinsevenner, men det var ingen av dem som hadde et arbeid rettet ...

Da er jeg ferdig med to år i Norge. Det gikk fort det! Og plutselig er jeg tilbake i Mali.  Siden januar har Mali opplevd løsrivelse av en stat i nord, med innføring av sharia og dannelsen av flere islamistiske grupperinger, statskupp, sultkatastrofe og flere måneders politisk maktkamp. De norske misjonærene måtte reise fra landet i slutten av mars. Og så har vi ventet og fundert og tenkt. "Kommer vi tilbake til Mali?" "Skal vi til Senegal?" "Og hva skal vi i tilfelle gjøre der?" På torsdag kveld landet en fortropp fra Normisjon på flyplassen i Bamako (bestående av Roar Flacké, Alf Halvorsen, Gjermund Lygre og meg selv).  Jeg tror det er første gang jeg flyr inn over Bamako i dagslys. I år har det vært en regntid med mye regn og det var utrolig vakkert med alle sjatteringene i grønt. Det var flott å høre språket, møte folkene, kjenne luktene, komme på gjestehuset og bli litt sjarmert av fuktflekker på veggene, lukten av våt sement, skapdører so...