Et Gudfeldig møte

Flyet fra Paris var smekkfullt. Utslitt etter siste pakkeinnsats før jeg drog hjemmefra, sank jeg ned i setet og tenkte at for en gangs skyld skulle jeg prøve å få sove litt på flyet. Da tok passasjeren i nabosetet opp telefonen og begynte å prate. Det var ikke høyt eller sjenerende eller noe. Han satt bortvendt og mumlet i telefonen, men jeg syns å gjenkjenne noen x-er som er så typisk for kassonke. Jeg kunne ikke dy meg.  Da han la fra seg telefonen igjen, snudde jeg meg mot ham og spurte hvor han kom fra. På kassonke. Han så seg forvirret rundt, stirret litt på meg og begynte å le. «Ja, beklager at jeg spør. Jeg syns jeg gjenkjente kassonke.» Han fortsatte bare å stirre. Endelig fikk han fram: «Og hvor kommer du fra?» Jeg kunne fortelle at jeg kom fra en landsby nord for Bafoulabé. Det viste seg at han kom fra samme område, men han hadde bodd i Paris i over 15 år.  

Illustrasjonsbilde. To malier på hybelhus i Paris

Historien hans var lik så mange andre jeg har hørt før. Om et liv utenfor samfunnet på overfylte hybelhus med andre maliere. Akkurat nå jobbet han med å feie i gatene om natten, men det hadde vært vanskelig å få jobb og enda vanskeligere å få papirer. Fra han reiste hjemmefra, til han fikk lovlig opphold i Frankrike, gikk det 9 år. Da han endelig fikk papirer og kunne reise hjem på ferie, opplevde han at de tre barna var blitt fremmede for ham. Den lille nyfødte babyen som han reiste fra, var blitt en stor gutt. Han kom og bar bagasjen hans for ham, men hadde ikke noen forståelse for at denne fremmede fra Paris var hans far.

Vi snakket litt om felles kjente. Jeg kjenner familien hans og ba ham hilse når han reiser oppover. «Du vet, jeg har begynt å gå i kirken,» sa han. «Dette som skjedde oppe i nord da islamistene tok over makten. Det er jo helt forferdelig. Når jeg tenker på at det er ordentlige muslimer, menn som har merke i pannen fordi de ber så mye, som kutter av armer og bein på folk … Jeg blir så opprørt. Og en dag kom jeg i snakk med en mann på gata. Han inviterte meg med inn i kirken sin. Der snakket vi litt om det å leve som troende. Jeg har ikke skjønt alt, men jeg vet at dere kristne ikke gjør sånn som muslimene. Nå går jeg regelmessig i kirken. Jeg ber ikke lenger på muslimsk vis. Når vennene mine skal be finner jeg på en unnskyldning og sier at jeg skal be senere, når jeg kommer opp på rommet mitt. Og når jeg er for meg selv, så tegner jeg korsets tegn og så ber jeg til Jesus.» Jeg oppmuntret ham til å ta kontakt med de jeg kjenner i området som er kristne og som har det Nye Testamentet på kassonke, både som bok og som lydbok. 

Er dette et bønnesvar? Jeg kjenner storfamilien hans. Vi har i flere år bed om at noen i den familien må bli kristne, for det er en familie med stor innflytelse. Kanskje dette er en inngang? Men jeg sier ingenting om det. Man skal være forsiktig med å legge for mye forventninger på en som ennå er underveis i troen.

Da vi gjør oss klar til å gå av flyet, ser han på meg med tårer i øynene. «Jeg tror det er Gud som satte oss sammen her,» sier han. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig.