Det er ikke ofte jeg får vært med på bryllup her i storbyen, men nå skulle eldste sønn til en av lederne i kirken i Bafoulabé gifte seg her i Bamako, og misjonen var invitert. Så da var det bare å finne fram finstasen og forberede seg på en lang lørdag.
For øyeblikket er bare tre av Normisjons misjonærer kommet på plass etter sommerferien, men tre kan være mange nok. Gimmi Olsen og Karina Lassen fikk både kjøpt stoff og sydd klær i god tid før bryllupet. Vi skulle ikke gå før kl 9 lørdag morgen og skredderen banket på hjemme hos meg sent fredagskveld meg helt nye klær. Så lørdag morgen knitret det i helt ny, stiv damask.
 |
| Direktør Glendrange er klar som sjåfør. |
 |
| Ekteparet Olsen / Lassen i helt nye festdrakter |
Vi var invitert til bryllup i kirken kl 10. Brudeparet hadde vært på rådhuset tidligere på dagen og blitt offisielt viet, så de var en halv time forsinket. Men mens kirken fyltes opp underholdt kirkens ungdomskor. Jeg var imponert over hvor mange sanger de kunne om ekteskap! De fleste begynte med Adam og Eva og hadde som budskap at kvinnen måtte være lydig og mannen må være bestemt, men snill. Refrenget gikk noe sånt som dette:
Å, kjære søster. Å, kjære bror. Det er vanskelig å være gift.
Ekteskapet er vanskelig, med mange prøvelser.
Vi ber til Gud at han må gi dere styrke.
Gud kan gjøre mirakler.
 |
| For å holde stemningen oppe mens vi ventet, fikk vi underholdning av et kor |
Endelig kom brudeparet skridende inn, fulgt av det samme koret. Hun i hvit brudekjole. Han i hvit dress. Nå kunne gudstjenesten begynne. Det var bønn av ulike pastorer, sang av brudgommens familie og preken.
 |
| Endelig kom brudeparet skridende inn |
Prekenen varte i nærmere en time. Pastoren tok en gjennomgang av de fleste dårlige eksemplene på familier i bibelen og advarte brudeparet om å være som dem. Et ekteskap er først og fremst hardt arbeid. Hun må gjøre det hun kan for å gjøre mannen fornøyd og han må holde henne trygg.
Vi var sikkert over 1000 personer stappet inni kirken og med varmen, lyden fra viftene i taket og mangel på trekk, så ble det til slutt vanskelig å holde konsentrasjonen helt oppe.
 |
| Et par misjonærer som finner prekenen noe lang... |
Men endelig var det tid for selve vielsen. Etter nok en liten preken om hvordan de best skulle ta vare på hverandre, fikk de sagt ja begge to og satt på seg ringer.
 |
| Så er det tid for ringer og høytidelige løfter |
 |
| Brudeparet: Philippe Keita og Madeleine Dembélé |
Etter vielsen skulle brudens familie synge. Jeg vet ikke om det var i lykkerus, eller om det var en reaksjon på at vi hadde sittet stille så lenge, men de tok både en og to sanger som endte opp i forrykende trommer og dans. Pastoren prøvde å banke i prekestolen og be om litt ro. Fortvilet prøvde han å overdøve musikken. "Husk at det blir nok av tid til sang og dans når vi bare er ferdige med seremonien!" Det er ikke så lett å stoppe dansende afrikanere når de først har satt igang. Men til slutt var danserne slitne nok til at de endelig satte seg, og presten kunne avslutte gudstjenesten.
Det er i sånne situasjoner at jeg prøver å forestille meg tilsvarende scenarioer i Norge. Men denne gangen strakk ikke fantasien til. Jeg tror ingen av bryllupene jeg har vært i i Norge har hatt antydning til å ta av under gudstjenesten. Det er så høytidelig at selv de som er vant til å gå i kirken blir merkelig stive og klossete. Men her var det ikke mye unødvendig stivhet.
 |
| Brudens familie tok helt av. |
Utenfor kirken var det satt opp store telt. Familiene hadde leid inn 400 stoler, men det var enda folk som ikke fikk plass. Det er nå den egentlige festen begynner. Man sitter sammen og snakker i timevis mens man venter på bryllupsmaten. Kirketunet summet av stemmer, noen hadde allerede satt igang med intense trommer, vi hilste på familien, på kirkefolk fra andre menigheter i Bamako, på folk som hadde kommet ned fra Bafoulabé. Heldigvis hadde vi en ny avtale på ettermiddagen og vi måtte gå tidlig. Kanskje jeg begynner å bi gammel. Etter en høylydt tre og en halv timers bryllupsgudstjeneste, syntes jeg det var helt greit å gå hjem.
 |
| Bryllupsgjestene venter på middagen |
Men det var et flott bryllup. Og det er en veldig kontrast til bryllupene på landsbygda der bruden ofte er en forskremt ung jente som kommer til en familie hun ikke kjenner og blir giftet med en mann, som er dobbelt så gammel som henne og som hun aldri har bedt om. I dette bryllupet var de ca like gamle, begge hadde utdannelse og begge var med i ungdomsgruppa i menigheten. Det er godt å være i et bryllup der både brud og brudgom smiler sjenerte og glade mot hverandre, og der det er tydelig at de har valgt hverandre.
Jeg slutter meg til pastorens velsignelse: Må de aldri mangle mat på bordet og penger i huset og må Gud velsigne dem med et nytt barn hvert år!
Kommentarer