Om FIFA og hverdagen i Mali

Korrupsjon er en snikende sykdom som kommer seg inn overalt hvor det er mulig å tjene noe (eller mye) ekstra på å kutte svinger og ta snarveier. Den ødelegger samfunn og organisasjoner og skaper et miljø av mistillit og frykt. I stor skala ser vi det for eksempel i det som rulles opp i FIFA nå, men i liten skala berører det hverdagen til så utrolig mange mennesker. Hvordan få kjøpt medisiner uten å bestikke legen? Hvordan stå på eksamen uten å bestikke læreren? Hva gjør jeg når politiet stopper meg og krever penger til te før jeg får kjøre videre? 

Her fra undervisningen i Tambaga. Egentlig er mai en dårlig måned for seminarer,
og for å få litt luft måtte vi flytte utendørs.
Men temaet var så interessant og alle hadde eksempler fra sine egne liv,
så deltakelsen var stor de to dagene kurset varte. 

Alle Normisjons arbeidere har nettopp gått gjennom et anti-korrupsjonskurs. Sammen med Siaka, som er administrator i Bamako, kjørte jeg et to dagers seminar med arbeiderne og kirkefolk i alle de fire administrasjonssentrene våre.  Det var ikke så mye undervisning, men mest eksempler og spørsmål. Og det fungerte veldig bra. Vi snakket mest om hverdagskorrupsjon. Det som angår oss alle. Alle er enige i at korrupsjon er en uting og at det er ødeleggende når andre driver på med det eller når jeg utsettes for det.  Men å si nei til korrupsjon betyr også å måtte ta konsekvensene for det valget. Det er lett i teorien, men ikke så lett når du er i en presset situasjon.

Et av eksemplene er slik: 

Datteren din er blitt hardt skadet i en ulykke. Du får henne til sykehuset, får henne undersøkt og kjøper medisiner. På grunn av skadene blir hun nødt til å bli på sykehuset noen dager. Selv om du har betalt for alle medisiner, bruker sykepleierne og legene lang tid på å gi medisiner og på å se til pasienten. Du vet at dersom du gir litt ekstra penger til en av sykepleierne, vil de se bedre etter pasienten. 
Hva ville du følt i en slik situasjon? Er det rett å gi penger til sykepleieren? Hva ville du gjort? 

Dette var ikke et ukjent eksempel. Alle bidro med egne erfaringer der de måtte gi litt på siden for å få medisiner, bli sett til, komme først i køen. En ting er å ha et prinsipp, men vil du la barnet ditt dø fordi du ikke kunne lukke øynene og stikke til sykepleieren en liten 50-lapp?

Fanta fortalte et hun hadde sittet i mange timer på et venteværelse, enda hun hadde avtale med legen. Ut på dagen hadde en annen dame kommet, stukket litt penger til sekretæren og blitt sluppet inn rett etterpå. Fanta er en rolig og fredsommelig kvinne, men nå ble hun sint. Hun stormet kontoret til legen, rev av seg klærne og la seg på undersøkelsesbenken. Og hun nektet å gå derfra før legen hadde sett til henne. Forlegen måtte legen sende ut igjen pasienten som hadde betalt seg forbi køen.

En sykepleier som arbeider i et av Normisjons prosjekter forklarte hvordan det så ut fra helsepersonellet sitt ståsted. Mange leger og sykepleiere ønsker ikke å ta imot korrupsjon, men folk er så ivrige på å komme først, bli behandlet først. Når man først har sett hvor lett det er å tjene litt ekstra, så er det vanskelig å la være.

Alle bidro med eksempler fra sin hverdag.
Alle hadde vært i situasjoner der de måtte betale noe "under bordet".
Og sammen kunne vi komme opp med hvordan det er mulig å unngå korrupsjon. 

Et annet eksempel: 

Du blir tatt av politiet for å kjøre moped uten hjelm. Du får en bot på 1 000 kr, men politiet sier du kan kjøre videre dersom du gir ham 200 kr.
Er det feil å gi penger til politiet? Dersom han bare hadde bedt om 50 kr, ville det gjøre en forskjell? 

Her var de fleste enige i at det var greit å bare gi 200 kr til politiet. De tusen kronene kom jo aldri til å havne i statskassen uansett. Men etter litt diskusjon kom det opp andre momenter. Er det mulig å stole på politiet dersom man kan betale seg ut av alt? Ville trafikken sett annerledes ut dersom folk fulgte regler istedenfor å betale politiet når de blir tatt? Og så var ikke utfallet så soleklart lenger.

I to dager snakket vi om ulike aspekt ved korrupsjon. Jeg visste at det er mye korrupsjon i Mali før jeg startet på denne runden, men jeg er sjokkert over at det finnes overalt, hele tiden. Og for alle var det situasjoner man kunne kjenne seg igjen i og som man hadde erfaring med. De lette svarene var når man kunne skylde på styresmaktene og ledere, det ble vanskeligere å være prinsippfast når det dreier seg om hvilke valg jeg gjør i hverdagen. 

En fortalte om hvordan sønnen hans fikk gode karakterer på skolen, men siden han ikke ville betale ekstra, så hadde alle papirene og karakterkortene blitt borte på skolen. Sønnen måtte gå hele skoleåret om igjen. "Jeg er så sint og lei meg, og føler meg så maktesløs," sa faren.

En dame bekjente at hun hadde lurt penger fra mannen sin samme morgen. Hun hadde fått penger til å handle inn mat, men hadde tatt noe av vekslepengene selv. "Og det er jo egentlig korrupsjon. Er det ikke?"

En skredder lurte på om han muligens hadde gjort noe galt da han leverte klær han hadde sydd, men unnlot å nevne at det var en del tøy igjen. «Men damen spurte ikke etter det heller, kanskje hun hadde glemt det!»

På alle stedene ble det stor diskusjon rundt årsaken til korrupsjon. Det enkleste forklaringen er fattigdom. Vi må være korrupte, for vi er så fattige. Mens noen mente at kanskje egoisme og det at man aldri får nok var mer pådrivere. Det går jo an å være fattig og beholde verdigheten sin. Og korrupsjon er en av årsakene til at folk ikke kommer ut av fattigdom.

En begynnelse på å kjempe mot korrupsjon er i hvert fall å undervise, både å undervise om hva korrupsjon er, men også å undervise om folks rettigheter. I diskusjonene kom det fram at man ofte havnet i vanskelige situasjoner fordi man ikke kjente til rettighetene sine eller fordi man ikke kunne lese- og skrive og kunne sjekke informasjonen man fikk.

Det var interessant å legge merke til en holdningsendreing i løpet av seminaret. Når vi diskuterte de første eksemplene var gjennomgangstonen mest: Alle gjør det. Korrupsjon finnes over alt og det er ikke mulig for oss å bekjempe det!

Etter to dager var stemningen mer: Jeg som en person kan ikke forandre hele samfunnet, men dersom ikke jeg forandrer meg, kommer heller ikke samfunnet til å forandre seg. Det er mulig å leve i et samfunn som ser annerledes ut!