Når det å bli pensjonist er en straff

En god fest forlenger livet! Kanskje. Den forsterker i hvert fall følelsen av fellesskap. Så det er viktig å benytte enhver anledning. For eksempel når en av våre arbeider går av med pensjon. Men det som hjemme er en gledesfest minnet mer om en sørgestund. 

Direktrisen sammen med fru Kabine og pensjonisten selv. 

Kabine har jobbet ganske nøyaktig 20 år som nattevakt for Normisjon i Mali. Den 1. januar gikk han av med pensjon. Det måtte markeres med en fest. Vi inviterte familien hans, tidligere kolleger og folk vi har hatt kontorfellesskap med. Det er på sånne dager, i festtalene, at vi får et litt mer helhetlig bilde av hvem folk er og hva de har betydd. Det viste seg at det ikke bare var jeg som hadde historier å fortelle om en som viser omsorg og bruker humor for å lette opp dagene. Selv om festen hadde et litt annet fokus enn det den ville hatt i Norge.

Her i Mali er pensjonsalderen avhengig av hva slags jobb du har hatt. For de fleste er det 58 år. Eller for de aller fleste er det ingen pensjon i det hele tatt! Pensjon er bare de som har hatt en fast betalt jobb i minst 13 år OG hos en arbeidsgiver som følger reglene og betaler skatt.

De aller fleste i Mali er jordbrukere eller dagarbeidere. For dem finnes det ikke noen pensjon eller sikkerhetsnett. Når kroppen er for sliten og du ikke lenger har krefter til å arbeide, må du bare be om at barna har rukket å bli store nok til å forsørge deg - og seg selv. Så har du alle de som jobber i bedrifter som ikke betaler inn skatt og rapportere til trygdekassen. Skatten blir trukket fra lønna, men ikke betalt inn til skattekontoret. Bedriftene og en utro tjener på skattekontoret tjener masse på det, men for arbeideren er det en katastrofe. De går av for pensjonsalderen og oppdager at de ikke har tjent opp pensjonspoeng i det hele tatt. Så sitter de der da, uten inntekt.

Heldigvis for våre arbeidere, så er det betalt inn pensjon og de får også en lovpålagt "sluttpakke". Allikevel er overgangen fra fast lønn til en liten pensjon ganske tøff og de fleste går av med pensjon med en klump av frykt i magen. Å måtte gå av med pensjon er mer enn straff enn en lenge etterlengtet belønning. Det slo meg da jeg hørte på talene på avslutningsfesten til Kabine. Mens vi kanskje ofte trekker fram at "nå kan du se fram til å slappe av" og "nå kan du få reise og oppleve nye ting", så handlet talene her om helt andre ting. - Vi skjønner at du er bekymret, men må Gud gi deg fred i hjertet og mat på bordet. Må han velsigne deg så du fremdeles har mulighet til å kjøpe klær til kona og barna dine.... Og Kabine mumlet takknemlig "amen" til hver eneste velsignelse.