Glendrangeposten

Denne uka har jeg hatt en spesiell opplevelse. Jeg har hatt bursdag. Nå kommer jo bursdager ganske regelmessig, men dette var ikke en hvilken som helst bursdag. Jeg har hatt 40-årsdag! Og før du leser videre - denne gangen handler det bare om meg.  Jeg fant ut at den siste bursdagen jeg hadde feiret ordentlig var 29-årsdagen min før jeg reiste ut til Mali i 2003. Da hadde riktignok kaka lys for seks bursdager framover, men nå fant jeg ut at det kunne være på tide med en feiring igjen. 40 år er jo en del, men som Roosevelt sa: Old age is like everything else. To make a sucess of it, you've got to start young! Feiringen begynt egentlig allerede i sommer. Jeg inviterte noen venner til hytta til foreldrene mine og hadde en veldig koselig kveld der. I tillegg fikk de samlet inn 9 000 kr til Normisjons arbeid i Senegal, og det syns jeg det står respekt av. Så koselig å samle familie og venner til god mat og hyggelig samvær. Det er nesten så jeg syns det blir litt lenge til nest...

Den 8. september feiret vi den internasjonale alfabetiseringsdagen. I Mali har Normisjon vært en pådrivere for det å bruke lokalspråk. Vi har vært med på å  sette standard for skriftspråk på lokalspråkene kassonke og malinke. Og vi jobber med bibeloversetting til begge språkene. Derfor ble vi også invitert til den høytidelige markeringen av alfabetiseringsdagen her i Bamako. Jeg var glad for at jeg hadde tatt på meg finklærne, for da jeg kom fram til konferansesalen var den allerede full av folk i rik damask med fine broderier og tunge smykker. Siden jeg på en måte representerer overklassen her, ble jeg geleidet bort til en stol på nest første rad. Klemt innimellom en ordfører og en, helt sikkert, veldig viktig dame. Så jeg gjorde mitt beste for å se viktig ut også.  Tema for dagen var: Alfabetisering, uten den ingen varig fred . Språk er kommunikasjon og kommunikasjon er grunnleggende for utvikling og fred.  En teatergruppe hadde laget et sketsj over temae...

Tidlig en onsdag morgen er jeg på vei sørover fra Bamako sammen med to misjonærkolleger fra Normisjon, Gimmi Olsen og Karina Lassen. Vi er på vei til en landsby ca 10 mil fra Bamako. Der driver Misjonssambandet arbeid og vi har hørt rykter om at de akkurat nå har en barneleir på gang. Jeg har jo vært i Bamako en stund, men Karina og Gimmi landet i Mali tidlig på tirsdag morgen. Allikevel kastet seg rundt og ble med på utflukt.  Turen gikk sørover gjennom område med fjell og åser. Nå i regntiden i kledelig grønt.  Bergfrid Almelid, som er misjonær for Misjonssambandet i landsbyen, hadde invitert et team til å komme og ha opplegg for barna i landsbyen nå før skolene starter opp igjen i oktober. Teamet besod av maliske kristne knyttet til CEF (Child Evangelism Fellowship), en organisasjon som jobber med evangelisering for barn. CEF er en internasjonal organisasjon. I Mali har de tre ansatte. Resten av arbeidet drives av frivillige. Til denne leiren kom det et team på f...

Etter en dag tilbrakt i en fulanerlandsby er det kvinnenes tur. De vil vise meg hagen sin. Jeg gjør meg klar til å gå med dem, men de protesterer. Det er alt for langt. Vi må ta bil. Jeg fyller opp bilen med damer og kjører avsted. Det er langt og etterhvert er jeg glad for at de inisterte på bil. I denne varmen renner kreftene ut. Selv en liten tur på 2 km hadde nok vært litt i lengste laget, særlig når jeg måtte gå samme distansen tilbake.       Vi kjører avsted. Bilen fylles av lyden av disse merkelig lyse fulanistemmene. I begynnelsen henvender de seg til meg bare for å forklare hvor veien går videre, men etterhvert løsner tungebåndet og de kan fortelle mer om seg selv og sin hverdag. Selv om landsbyen deres er en ren fulanerlandsby, så snakker alle kvinnene malinke også, det må de når de er omgitt av malinkelandsbyer, og komunikasjoenen går greit.   Endelig kommer vi fram til hagen deres. Selv så seint på å...

Arbeidet som Normisjon driver i Mali er variert og spenner fra bibelskole til brobygging, fra tilrettelegging av programmer for lokalradio til evangelisering. En del av arbeidet er også å drive lese- og skriveoppleæring i fulanerlandsbyer. Som direktør syns jeg det er viktig å kjenne til det arbeidet som skjer rundt forbi. Derfor er jeg denne dagen på vei inn til en fulanerlandsby sammen med Siaka, som er administrator på kontoret i Bamako, og Adama og Oumar, som arbeider med fulanerne. Vi kjører ca en time gjennom bushen. Siaka mener at vi burde tatt en mer robust og mindre fin bil enn direktørbilen. Men vi er begge slått av landskapet. Snodige fjellformasjoner på alle sider, skog, og store åkre. Mye større åkre enn det jeg har sett tidligere.  Litt gjørmete og med noen flere riper i lakken. Men vi kom godt fram og bilen fikk hvile seg  i skyggen av noen trær resten av dagen.  Først tar vi en liten hilserunde. Så varmer vi opp med litt fotografering. D...

Bønneinnroperen synger klagende fra et nabohus, det blåser fremdeles en litt nedkjølende bris etter regnet for en stund siden og vinden bærer med seg lyden av unger som leker og krangler på gata utenfor. Jeg er tilbake i Bamako, Mali. Men dette innlegget skal handle om turen ned.  Svipptur til Dakar Men på vei ned fra Norge måtte jeg først innom Dakar. I fjor var det et svare styr med å få tak i visum til Senegal for alle misjonærer hver tredje måned. Men etter at det ble mulig å få visum direkte på grensen nærmest området hvor Normisjons misjonærer bor og arbeider i Mali, så har vi funnet ut at det beste er å få arbeide i fred og ro. Og så kan misjonærene få visum på grensen dersom de av en eller annen grunn skulle ha behov for en tur til Senegal, og det er ikke så ofte.   Jeg derimot skal ha en del turer for å følge opp misjonærene våre i Senegal, så jeg må ha visum hele tiden. Og for meg er det enklest å få visum i Dakar. Så jeg la inn et ekstra døgn der. Fikk vi...

I juni i fjor bestemte Normisjon seg for at de ville utvide arbeidet i Mali, til også å gjelde Senegal. Vi fikk de første misjonærer ut til landet i februar i år. Nå er det p å tide å bli med våre nyeste misjonærer, Møyfrid og Kristian Moskvil, hjem og se hvordan de bor og lever. Da krigshandlingene brøt ut i Mali i fjor, reiste alle Nomisjons misjonærer til et gjestehus vi hadde fått leid i Senegal. Der ble vi boende i 2 måneder. For fem personer var det litt i trangeste laget, men for en liten familie på tre er det et flott sted å trekke seg tilbake til når livet i landsbyen blir for intenst. Og det er godt å ha et ordentlig hus å bo i når man får besøk. Møyfrid og Kristian har klaget på mye strømbrudd og lite vann i kranenen. Vann var det ikke den dagen vi var der, men heldigvis har vi en tønne som vi fyller opp når det først er vann i springen. Så vi hadde det vi trengte til vask og matlaging. Strøm var det hele tiden. Jeg våknet midt på natten og ...