Glendrangeposten

Korrupsjon er en snikende sykdom som kommer seg inn overalt hvor det er mulig å tjene noe (eller mye) ekstra på å kutte svinger og ta snarveier. Den ødelegger samfunn og organisasjoner og skaper et miljø av mistillit og frykt. I stor skala ser vi det for eksempel i det som rulles opp i FIFA nå, men i liten skala berører det hverdagen til så utrolig mange mennesker. Hvordan få kjøpt medisiner uten å bestikke legen? Hvordan stå på eksamen uten å bestikke læreren? Hva gjør jeg når politiet stopper meg og krever penger til te før jeg får kjøre videre?  Her fra undervisningen i Tambaga. Egentlig er mai en dårlig måned for seminarer, og for å få litt luft måtte vi flytte utendørs. Men temaet var så interessant og alle hadde eksempler fra sine egne liv, så deltakelsen var stor de to dagene kurset varte.  Alle Normisjons arbeidere har nettopp gått gjennom et anti-korrupsjonskurs. Sammen med Siaka, som er administrator i Bamako, kjørte jeg et to dagers seminar med arbeiderne...

NLM sine misjonærer i Mali, Bergfrid Almelid og familien Zimsen, bor ikke så langt unna Bamako, og de inviterte meg med på 17. mai fest i Siby, et fantastisk flott fjellområde. I Bamako plukket jeg opp en annen nordmann, Kåre Kristensen, som tilfeldigvis var i byen og som tilfeldigvis hadde norske pølser og norsk ketchup i sekken. Og så var det klart for en ordentlig norsk 17. mai feiring!  Det er mulig å kjøre helt fram, men Bergfrid, Kåre og jeg, som ikke hadde så mange barn å dra på, satte bilen fra oss et stykke unna fjellet og fikk gått i et bitte lite 17. mai tog.  Vel oppe på toppen ble det fyrt opp et bål til pølser og pinnebrød. Jeg husket plutselig hvorfor jeg egentlig ikke er så glad i bålmat. Først er bålet for varmt, så varer kullene bare en liten stund før de blir for kalde, så må man fyre opp og det er for varmt igjen. Resultatet blir som regel pølser som er brente utenpå og kalde inni.  Jeg klaget litt, men fikk bare en liten tørr komme...

Et av de første rådene jeg fikk da jeg kom til Mali for 12 år siden var å aldri, aldri, ta noen viktige avgjørelser i mai. Enten det nå gjaldt jobben eller privatlivet. Varmetiden begynner i april og så blir det bare verre. I mai kan man ikke tenke klart, luften dirrer og hodet er tungt, å så tungt. Livet er viktigere enn de avgjørelsene man kan komme til å ta i mai.  Jeg venner meg aldri til det. Når man går ut om morgenen og nesten mister pusten fordi det er så klamt og varmt. Klokka er ikke sju ennå, og det er ikke antydning til kjølig drag i luften. Dersom man våger seg ut på tur på dagtid sleper man seg fra den ene skyggen til den andre. Om kvelden kommer en liten bris som gjør at det føles som å gå rundt inne i en varmluftsovn. I går satt jeg rolig i en stol i stua og leste. Da jeg reiste meg oppdaget jeg at selv om jeg hadde hatt vifte på, så var kjolen klissvåt. En av kollegene mine klagde på facebook: " Jeg føler at mellom 43 og 44 grader er for mye når jeg prøver ...

Det er en industri og en tragedie som utspiller seg rett ved Europas grenser. Det er ikke noe nytt. Det har allerede pågått i rundt tjue år. Det er lenge siden fiskerne på Kanariøyene var redde for utøve yrket sitt fordi de fikk lik i garnet. Men nå virker det plutselig som om Europa litt forvirret våkner opp. Kanskje.  Forrige uke kom 11 000 flyktninger til Sør-Italia. Det var de som overlevde. Siden januar i år har minst 1750 mennesker druknet i et forsøk på å nå Europa. Det er 30 ganger flere enn i fjor. Nå er det ikke lenger en stor nyhet at 300 personer er døde, 400 personer.... De kommer fra et sted der det er alt for mange ukjente. Og de skal til et sted der det er alt for mange uønskede allerede. Men kanskje summen av døde til slutt gjør at noen må gjøre noe. De 14. april la en liten gummibåt ut fra Libya med 105 personer om bord. De fleste var muslimer fra Senegal, Elfenbenskysten og Mali. Underveis ble det en konflikt ombord mellom de kristne og muslimene. Fl...

Det har lenge vært en drøm for Nomisjon i Mali, å ha et eget radioarbeid med radiostudio. Og endelig like før jul var det vi trengte av utstyr på plass. Alt som gjenstod nå var å kunne sette det sammen og å lære å bruke det. Nå har Espen Halvorsen vært på tre ukers tur fra Norge og nå er vi igang!  En teknikker fra Bamako hjalp oss å sette utstyret sammen. Og så var det klart for Espen og Adama. Adama, som lenge har hatt et hjerte for radiosendinger på fulani og som også kom opp med drømmen om et radiostudio. Eller egentlig ville han ha en egen radiostasjon, men jeg tror det blir bra med et studio.  I tre uker har de snakket, tatt opp, klippet og satt sammen. Elevene og lærerne på bibelskolen fikk innføring i radioarbeid. Ungdomskoret i kirken ble kalt inn og de fikk spilt inn flere sanger. Det ble holdt kurs for de som preker på radioen. Noe av målet var å få dem til å tenke gjennom hvem de snakker til når de spiller inn en preken som går ut til de fleste landsbyene ...

Jeg har sett på alle påskeinnleggene på facebook og lest gjennom to norske ukeblad med ekstra påskenummer, og slås av hvor fraværende hovedpersonen er. Det er snø og sol og tur på fjellet, det er sjokolade og egg og kyllinger, strikkeoppskrifter i gult og matoppskrifter med lam. Men ikke et ord om hvor denne festen kommer fra. (Litt urettferdig, for på påskemorgen kom Jesus med inn i bildet, også på facebook). I Mali har påskefeiring ingen lang historie. Det er ikke mange andre tradisjoner som har fått hengt seg på opp gjennom århundredenne. Her er påske en kirkehøytid for de kristne og det er Jesus som er i fokus.  Tidlig søndag morgen. Folk er sent ute etter å ha festet hele natten, men noen har alt lagt trommene i sola slik at de kan blir varme og få den rette lyden til gudstjenesten begynner.  Påskefeiringen begynner for de fleste kirker lørdag kveld med sang og dans ut i de små timer. Noen bruker muligheten til å evangelisere og viser i tillegg film om Jesu...

I midten av januar var Karina Lassen, en av Normisjons misjonærer, på besøk i en menighet for å forberede en barnedag her i Bamako. Det var i hvertfall det hun trodde. Men da hun kom på møte satt det en gjeng damer der som var klare for å planlegge kvinneleir. Om det var manglende kommunikasjon, om det var en villet Gudfeldighet, resultatet ble i hvert fall at de endte opp med å planlegge en kvinneleir også. Utfordringen var gitt til damene i Bamako. - Dersom dere tror at dere klarer det, så sett i gang! Litt usikre var de i begynnelsen, men så tok det helt av. Deltakerne kom med offentlig transport og de fleste var ganske slitne etter reisa. Noen brukte over et døgn, fordi toget stod 8-9 timer på stasjonen før det begynte å gå eller fordi minibussen fikk tekniske problemer. Men alle kom seg omsider fram til kirkas første kvinneleir i Bamako.  Kollega, Karen Ekern, sammen med to av damene fra området hvor hun arbeider.  Det var vel 60 kvinner som kom fra...