Glendrangeposten

Det er litt stas å få være med opp og hilse på presidenten.  Forrige uke var jeg sammen med andre religiøse og tradisjonelle ledere oppe på presidentpalasset for å ønske "Godt nytt år!" til presidenten, statsministeren og regjeringen. Jeg var der som del av en gruppe på 20 personer som representere de protestantiske kirkene og misjonene i Mali.   Da de ringte sent kvelden før, forsøkte jeg å forklare at det strengt tatt er noen år siden jeg satt i styret deres. Men de ville nå ha meg med. Jeg mistenker at de trengte et kvinnealibi. Det var bare en annen dame på benken med de protestantiske kristne. Det var også tynt med hvite der. For noen år siden var vi flere med på disse samlingene. Nå var det bare meg og en katolsk prest som skilte oss ut.  På vår side var vi dessverre bare to damer.  Utenfor Koulouba, eller presidentpalasset, sammen med kollega fra Kamerun, Pierre Moulna.  Myndigheten trenger litt lykkeønskninger. Presidenten, Assim Goita, tok makten ved et...

Den 22. september er Malis nasjonaldag. Da feirer de at Mali ble selvstendig fra Frankrike i 1960. Det er ikke så mange barnetog å spore. Det er en dag hvor man hyller hæren og snakker om hvor fin og flott den er. (Selv om den maliske hæren egentlig har en helt egen dag. Den 20. januar er fridag og en dag for å feire hæren.) Men tilbake til den 22. Det har tidligere vært store militærparader i Bamako. Både korona og sikkerhetstrussel har dempet litt på feiring, men litt var det både i Kati (som er en kjent og litt rebelsk militærby) og i sentrum av Bamako, der statsministeren og presidenten la ned krans over falne soldater.  Bilder fra de offisielle sidene til maliske myndigheter viser hvor staselig feiringen var i Bamako sentrum:  Min nasjonaldagsfeiring var litt annerledes. Jeg feiret sammen med kvinnene i menigheten min. For en gangs skyld var damene tidlig ute, så da jeg kom klokka 15 begynte jeg å lure på om jeg hadde misforstått noe. De fleste var på plass før tiden. De ...

Holder det med troen på Jesus, eller bør man ta noen ekstra forholdsregler? Det er ikke lett å stå midt mellom gammelt og nytt. Jeg har lest gjennom tidligere fellesbrev. Noen av historiene syns jeg faktisk er så gode at jeg har lyst til å fortelle dem om igjen. Her er en historie fra 2007, der den store diskusjonen er behovet for nattpotte!  Illustrasjonsfoto Da jeg bodde på landsbygda hadde jeg mye kontakt med familien på et nabotun. På tunet bodde en mann sammen med sin gamle mor og sine to koner. Naboen hadde lenge vært interessert i kristendommen. Han begynte til og med på dåpsopplæring. Men det er ikke lett å leve i spennet mellom ny og gammel tro.  En dag var jeg innom tunet for å hilse og slå av en prat. Gamlemor satt og kommanderte, mens en av svigerdøtrene holdt på å skjære ut en bolle. Jeg lurte på hva de holdt på med. Gamlemor svarte at ei trollkone hadde sagt at de ikke måtte gå ut den natta, så hun holdt på å lage ei potte som hun kunne ha inne i sovehytta. Akkur...

Jeg ble stoppet av en nabo på vei til kontoret her om dagen. "Slå deg ned og ta et glass te. Første servering er nesten klar." Jeg løftet bort en bunke aviser for å frigjøre en stol. "Hva skjer i Mali nå om dagen?" spurte jeg og nikket mot avisene. Han bare ristet på hodet. "Nei, bare dårlig nytt. Nå må de snart slutte." Naboen min er dogon fra sentrale deler av landet . En donzo, dogonjeger (Kilde: Wikipedia.)   I senter av Mali har det siden 2015 vært voldelige konflikter mellom ulike etniske grupper, spesielt dogon og fulani. De første årene fikk jeg bare et betryggende smil når jeg spurte om situasjonen hjemme i landsbyen. "Vi bor oppe i fjellene. Det er de som bor nede på slettene som har det verst. Islamistene klarer ikke å komme seg opp ubemerket på platået til oss." For et par år siden forandret stemningen seg. Den var ikke lenger fullt så optimistisk. "Det er ikke noe farlig for oss. Vi bor oppe i fjellene. Men det er klart vi har ...

Det er utrolig spennende å få lov til å bo og jobbe i Mali. Men det er ikke alt som går like fort alltid, som det jeg skulle ønsket meg. Men det er flotte reiser å få lov til å være med på!  Som når jeg får være med og innvie en ny kirke. Nesten.  For fem år siden hadde vi vår første møte i en ny bydel. Siden den gang har de hatt gudstjeneste hver søndag hjemme på tunet til en av de kristne. For noen år siden fikk vi en tak i en tomt til kirka, takket være givere i Norge. Den lille gruppa med kristne har lenge ønsket seg et mer permanent kirkebygg, men det har vært tungt å komme i gang. Første søndagen i juni feiret vi for første gang gudstjeneste på den nye kirketomta. Foreløpig i et hus uten gulv og vegger, men taket er på plass, og det er jo det viktigste.  Det ser kanskje ikke så imponerende ut. Tomta er på 40 x 30 meter. Den avgrenses av muren til naboen på ene siden og veien på andre siden. De to mennene på bildet viser hvor grensen går på sidene. Foreløpig er det b...

Jeg husker ikke akkurat første gangen jeg møtte henne, men jeg husker at hun fort gjorde inntrykk som en som turte stå opp for seg selv og si ifra. Hun snakket ikke høyt, men hun var tydelig. Hun satte store spor.  I slutten av mars besøkte jeg henne på sykehuset i Bamako. Da hadde hun vært innlagt i tre uker. Hun bodde på et lite rom med to senger. Hun var for det meste i en døs, og lå på den ene sengen. De fire voksne barna som våket over henne byttet på å sove på den andre. Det var ikke myggnett og ikke aircondition. En venninne hadde vært innom på besøk, og gått rett ut på markedet og kjøpt en elektrisk vifte. Så fikk de i hvert fall litt luft der inne. Til tross for de dystre omgivelsene var det en fin stund. Det var godt å være sammen med barna og snakke om minner de hadde fra moren.  Da jeg kom hjem begynte jeg å se gjennom gamle utklipp fra misjonsblader. Det første artikkelen jeg fant om Tatou var fra Santalen  januar 1992. Det står ikke noe navn i artikkelen, me...

Ting jeg har tatt for gitt kan plutselig bli veldig kompliserte. Når begynner egentlig en ny måned? Og når er den ferdig? Det er ikke så lett som det høres ut som.  En muslimsk mann ber i moskeen under ramadan.  I går var det fridag og festdag her i Mali. Muslimer som har fastet i 30 dager feiret at ramadan endelig var over. En måned med faste fra soloppgang til solnedgang er vel verd en fest. Men når skal den feires? Det er det samme styret tre ganger i året: først når fasten skal begynne, så når fasten skal avsluttes og så til den store sauefesten. Hvem kan bestemme at tiden er inne? Det er ikke greit å holde styr på disse muslimske festene. Diskusjonen gikk heftig i lunsjen her om dagen. Det var klart at det kom til å bli fri en eller annen gang denne uken. Men når?  Kanskje på onsdag, eller på torsdag. Flertallet helte mot onsdag.  Den islamske kalenderen følger månen, mens vi følger solen. Derfor flytter månedene seg 11 - 12 dager hvert år i forhold til vår kale...