Glendrangeposten

Folk er folk. Selv om omgivelsene er annerledes og kulturen er annerledes, så opplever jeg stort sett at folk i Mali har like ulike personligheter som folk jeg kjenner fra Norge. Jeg tror at vi på et eller annet nivå kan kommunisere på tross av alt som skiller. Av og til er jeg litt usikker på det.  Om besøk i forbindelse med dødsfall En dame satt på med meg i bilen de 50 milene fra landsbyen hvor jeg hadde vært på besøk og ned til hovedstaden. Hun skulle på besøk til en familie og kondolere etter et dødsfall. Da vi nærmet oss byen lurte jeg på hvor hun skulle settes av og hvor hun skulle bo. "Reiser du opp til familien i morgen tidlig?" spurte jeg. "Nei, jeg kan ikke gå i morgen." Var svaret. "Da er det jo lørdag." Jeg måtte tenke litt på den, men kom fram til at jeg ikke ante begrunnelsen og at jeg ikke hadde noen ære å miste på å spørre. "Hva har lørdag med saken å gjøre?" Hun så på meg som om jeg stilte et helt idiotisk spørsmål, o

I begynnelsen av september fikk jeg ta imot to nye misjonærer til Mali. Det har jeg ikke opplevd på en stund. Vel, de er ikke helt nye. Kanskje heller gjenbruksmisjonærer.  Liv og Håkon Simonsen sammen med Karen Ekern Liv og Håkon Simonsen har vært flere år i Mali tidligere, men de reiste hjem i 2001. De skal være sammen med Karen Ekern i noen måneder, se litt på hva som kan gjøres med husene våre og være med i kirkebyggende arbeid.  Så de kom susende til Mali fulle av forventning, med mye latter og store øyne. Mye er forandret på 17 år. Det har blitt bedre veier, flere biler og telefondekning på uventede steder. Men folk og viktigheten av relasjoner er den samme. På de få ukene de har vært her har de rukket å være med på den norske ambassaden, fått sydd seg maliske penklær (det gjelder vel mest Liv egentlig), vært med i et par bryllup, en barnedåp og plutselig måttet finne praktiske løsninger da stabilisatoren til kjøleskapet hos Karen brant opp og kuttet strømmen i flere