Glendrangeposten

Han visste ikke helt hva jeg het eller hvordan han skulle få kontakt med meg, men han visste at han ville ham meg med på besøk til Presidenten.  Malis president Ibrahim Boubacar Keita. Bilde: ORTM På tirsdag fikk jeg en telefon fra en malisk pastor. – Kjenner du en Florence som jobber hos dere? spurte han. Du skjønner AGEMPEM (som er paraplyorganisasjonen for 50 protestantiske kirker og misjoner her i Mali) leter etter deg. Generalsekretæren har spurt over alt etter telefonnummer eller email til en Florence som jobber med en norsk misjon. Han sa hun er blid og ler mye. Da tenkte jeg at det måtte være deg. Det var jo et fint kompliment, men hva ville Generalsekretæren med meg? – De skal opp til palasset og hilse på Presidenten i morgen. De ville ha deg med. Hvis det er du som er Florence da.  Jeg som trodde at da jeg gikk ut av styret for AGEMEPM i høst så falt jeg under radaren for alt som er slike offisielle representasjoner… Ikke så lenge etterpå ringte det ig...

Jeg elsker Afrika. Akkurat da jeg trodde at jeg kunne se fram til en rolig uke med bare forutsigbar kontorjobb, så får jeg en tekstmelding: "Møt opp i morgen kl 8. Vi skal til presidentpalasset og ønsker presidenten godt nytt år!." Ja, da legger jeg jo fra meg regnskap og rapporter og reiser opp til presidentpalasset da. Bakgrunnen for en slik invitasjon er at jeg sitter i det felles protestantiske rådet her i Mali, AGEMPEM. Jeg ble valgt inn for to år siden. Første året hørte jeg ikke noe fra noen, så jeg begynte å lure på om jeg kanskje bare hadde innbilt meg at jeg ble valgt inn. Men i høst har nok noen lest referatene, og plutselig begynte jeg å bli innkalt til møter. Som for eksempel for å hilse på presidenten. Noen ville nok synes det var veldig spennende å få besøke presidenten, men jeg liker meg egentlig best blant enkle folk. Presidenter og konger gjør meg litt nervøse. (Ikke det at jeg noen gang har hatt mulighet til å møte en konge.) Så jeg prøvde først å vri...