Glendrangeposten

Jeg har en feil eller karakterbrist eller hva man nå velger å kalle det. Det kan hende jeg har fler, men det er en jeg kommer på akkurat nå. Jeg er litt treig til å få ting til å skje. Det ligger litt i familien, så kanskje det er arvelig og da er det jo ingenting jeg kan gjøre med det, men i hvert fall. I fire uker nå har vi hatt allmøte med damene i N'tomikorobougou, der jeg holder på å starte opp et prosjekt. Jeg har nettopp kommet hjem fra vårt foreløpig siste møte. Der var en interessant samling med ca 80 ivrige damer. Problemet er at vi ikke har noe plass der det er skygge. Sola er fremdeles ganske varm i 5-tida og uten skygge er det ikke mye folk får med seg av det som blir sagt. Første gangen kom det som en overraskelse. "I all verden. Er det ikke skygge her nå? Det ville jeg trodd." Men vi fikk da plassert stolene sånn nesten i skyggen.  Andre gangen var det fremdeles så pass kjølig i været at det ikke gjorde noe. Sist onsdag var vi skikkelig  bekymret. "Vi ...

I dag har jeg for første gang på lenge fått med meg en ordentlig fortellerstund. Mye av livet her i Mali foregår ute. Det har sine positive og negative sider. Når naboen for eksempel spiller veldig høy og stygg musikk på verandaen og du bare bor en meter unna på andre siden av muren og du må ha alle vinduer oppe på grunn av varmen, så er det litt irriterende. Når jeg hopper høyt i senga fordi vakten som sitter utenfor plutselig nyser, kan det bli litt komisk. Når det skjer noe hos naboen som kan være kjekt å få med seg, da er det greit med mye luft og lite vegger. Naboen min har en barneklubb. Han er også forteller, og i dag tidlig da jeg stod på kjøkkenet og skulle lage frokost hørte jeg at han holdt på å øve på en historie sammen med en kollega. Jeg dro fram en krakk, fant en tekopp og satte meg ned. Det var en spennende historie om tre brødre som skulle ut i verden og søke lykken. Den ene kom hjem med gull og edelstener. Den andre kom hjem med store flokker dyr. Den tredje ha...

Jeg satt og drøste litt med vakten min i går. Et tema som stadig dukker opp i sånn "small talks" er unger og familie. Denne vakten har to koner og 12 unger. Det er en heftig flokk på ikke en alt for stor lønn, så jeg har mobbet han litt. "Du har ikke fått noen nye unger i år da?" spurte jeg. Nei, han hadde ikke fått noen nye, men han hadde mistet to. Nå nettopp. For to måneder siden. Og så kom hele historien. Han hadde sendt 6 av ungene sine til familien i Guinea på ferie. Der hadde de fått malaria alle sammen. Den ene kvelden hadde yngste jenta hans på 3 år dødd. Kvelden etterpå hadde en av den andre døtrene på 15 år dødd. Familien visst ikke hva de skulle gjøre. De kunne ikke ringe hjem og gi beskjed. De kunne ikke ha resten av ungene værende hos seg. Tenk om alle døde! Løsningen ble å sende ungene hjem til Mali på buss sammen med  to eldre respekterte slektninger. Da de kom til Bamako ringte de faren til barna og ga beskjed om at de var kommet til stasjonene, ...

Jeg vet ikke hvor mye det ble markert i Norge, men i går var det faktisk verdens "vaske hendene med vann og såpe" dag. På vei hjem fra kontoret kjører jeg hver dag forbi en fotballstadion. I går stod trafikken bom stilt. Jeg lurte på om det kanskje var en fotballkamp eller kanskje en konsert. Men det viste seg at det var et verdensrekordforsøk. 10 000 elever skulle prøve å sette verdensrekord i hvor mange som vasket hender samtidig med såpe og vann. Nå har det vært fokusert litt på håndvask i Norge også etter svineinfluensa og all hysteriken rundt den. Her er det vanlig å vaske hendene før de spiser, men veldig sjelden med såpe. Å vaske hendene med såpe og vann er et billig og effektivt middel mot sykdom, særlig diare og lungebetennelse som er to av de viktigste dødsårsakene for barn under 5 år (etter malaria). Unicef hevder at med god håndvask vil en få ned tallet på diareer med 50% og tilfeller på luftveissykdommer ned med 25%. Nå har de kampanjer å skolene for å få ungen...

Oppi alt styr med to jobber og oppstart av prosjekt skulle jeg også flytte. Det huset jeg bodde i den første måneden jeg var her var fullt møblert, men så kom den en familie som skulle bo der. Dermed måtte jeg ut på husjakt. Vi fant et hus rett ved siden av misjonen. Det var stort og nesten nymalt og fullstendig uten møbler. Jeg tok med meg de tre hønene mine, noen poser med klær  og flyttet. Jeg har fått lurt til meg et gammelt kjøkkenbord og et nattbord til kontoret, så jeg får til å arbeide. På mandag var snekkeren ferdig med en salong til stua, og da så det straks mye mer ut som et hjem. Det har også vært litt hektisk på gjestehuset til misjonen, som er nærmeste nabo. Etterhvert har alle misjonærer kommet seg til Mali, men de som skulle til Oussoubidiagna har blitt sittende her i Bamako og ventet på tørre veier. Nå begynner regntida og nærme seg slutten og i dag tidlig vågde de seg ut på en 10 timer og 50 mil lang tur. Det har vært koselig å være en hel gjeng her i Bamak...

Da er jeg endelig i gang med en av de tingene jeg kom her til Bamako for: prosjekt!  Det er ikke bare bare å få innredet et kontor, finne alle de rette ressurspersonene som kan få oss et steg videre i arbeidet, få samlet alle kvinnene i bydelen... For eksempel har vi hverken fått stempelpute eller skilt på porten ennå. For å få stempel og skilt må vi ha et telefonnummer og Orange (telefonselskap) vil ikke gi oss et før vi har en fysisk telefon fra Orange og de er foreløpig utsolgt for telefoner.  Men jeg har fått med meg en medarbeider, Marie Thieno, og vi er nå i hvert fall i gang. I går brukte vi hele dagen på å få tak i et brev som skulle til guvernøren. Det begynte for tre uker siden. Da var vi innom kontoret til en arkitekt som hadde lovet å skrive en tomtesøknad for prosjektet. Han hadde ikke gjort det da, men lovet å gjøre det i løpet av uka. Siden vi ikke hadde sett noe brev, var vi innom i går igjen. Vi kom inn på kontoret, hilste og satt oss ned. Ja, han hadde skr...