Glendrangeposten

Jeg fikk et råd for skriving da jeg for 16 år siden gikk på misjonærforberedende: Skriv aldri om været! Folk er ikke interessert i meteorologiske rapporter. Det er ikke alltid jeg følger råd jeg får.  Solen steker og gjør hele landskapet brunt og grått.  Det finnes varme som er som et kjærtegn mot huden. Når du går ut i dagen kan du kjenne luften smyge seg inn til deg og nappe deg i huden. Det er en berøring som gjør kroppen godt og gir deg lyst til å strekke deg ut i dagen og livet. Og jeg, som hører til folkegruppen "solhungrige nordmenn" kjenner at alle porer åpnes for å slippe lys og varme helt inn i margen. Det er dager da jeg går med ansiktet løftet mot himmelen og nyter det å være til. Så er det varme som presser seg mot deg. Krevende klamrer luften seg til deg som en innpåsliten kjærest. Den gjør bevegelsene litt saktere og ergrelsen litt kjappere antennelig.  Forbløffet oppdager jeg at svetten renner bare jeg står stille.  Det er jo godt med varme, m...

WAWA-syndromet. Jeg hadde så vidt hørt om det, men nå plutselig kjente jeg at jeg selv var i ferd med å bli rammet. Dersom man ikke tar tak i det fort nok, kan man bli fullstendig apatisk eller deprimert. Jeg trodde at jeg hadde vært så lenge i Mali at jeg var blitt immun, men nå kjente at jeg var helt på randen.  Slik kan man typisk se ut når man kjenner at man brygger på litt WAWA.  WAWA - eller West Africa Wins Again slår ofte til på denne tiden av året. Når det er godt over 40 grader, og det bare fortsetter å være varmt. Dag etter dag. Så går aggregatet i stykker, sånn at det blir umulig å få sove i hus som ikke er bygd for luftgjennomstrømning. Og så en morgen har frys og kjøleskap bestemt seg for at nok er nok. Og du kan bare prise deg lykkelig for at du egentlig ikke har så mye mat der uansett. Og så bestemmer pc'en din seg for at den trenger en pause. Da kan man kjenne at nå, nå er det snart ikke morsomt lenger. Nå er det like før man bli overvunnet av Afrika...