WAWA-syndromet

WAWA-syndromet. Jeg hadde så vidt hørt om det, men nå plutselig kjente jeg at jeg selv var i ferd med å bli rammet. Dersom man ikke tar tak i det fort nok, kan man bli fullstendig apatisk eller deprimert. Jeg trodde at jeg hadde vært så lenge i Mali at jeg var blitt immun, men nå kjente at jeg var helt på randen. 

Slik kan man typisk se ut når man kjenner at man brygger på litt WAWA. 
WAWA - eller West Africa Wins Again slår ofte til på denne tiden av året. Når det er godt over 40 grader, og det bare fortsetter å være varmt. Dag etter dag. Så går aggregatet i stykker, sånn at det blir umulig å få sove i hus som ikke er bygd for luftgjennomstrømning. Og så en morgen har frys og kjøleskap bestemt seg for at nok er nok. Og du kan bare prise deg lykkelig for at du egentlig ikke har så mye mat der uansett. Og så bestemmer pc'en din seg for at den trenger en pause. Da kan man kjenne at nå, nå er det snart ikke morsomt lenger. Nå er det like før man bli overvunnet av Afrika. Dersom WAWA  får feste seg er det farlig. Det kan føre til permanent dårlig humør og bitterhet. Den eneste kjente behandlingen er humor og takknemlighet. 

Det trenger ikke være de store tingene. Det kan være de små dryppene av ting som bare aldri blir helt slik som du hadde tenkt. Så står du der uten ord og lurer på hva i all verden det var som fikk deg til å bosette deg her. I Afrika! Ingenting ser ut som du hadde tenkt og alt går i stykker. 

I fjor pusset vi opp et bygg i Bafoulabé. Huset var bygget for 30 år siden, og det trengte virkelig en oppussing. Vi skulle ta av det gamle bølgeblikktaket, som uansett verken holdt regn eller flaggermus ute lenger, og få bort det gamle veldig brannfarlige elektriske anlegget. Vi skulle legge nytt sementtak. I tillegg skulle vi pusse vegger, male alt nytt og legge fliser. (Til nå har de fleste av boligene våre bare hatt sementgulv.)

Jeg hadde nok litt urealistiske forventninger til hva som kunne bli resultatet. Det er litt sånn som når jeg blir skuffet av å trene fordi jeg har et lite håp om at med riktig trening kommer jeg til å bli litt mer lik Angelina Jolie! Men i hvert fall, jeg var kjempespent da jeg tok min første tur i høst for å se på resultatet av oppussingen. 

Slik så det gamle huset ut. 

Samme huset, men fra baksiden.

Muligens mine forventninger til hvordan ting skulle bli. 

Og det ferdige resultatet. 
Huset var blitt mye mye bedre. Det er et flott tak hvor man kan sitte og nyte brisen i solnedgangen. Så begynte jeg å se på detaljene. Det at ingen av airconditionener eller strømbryterne satt beint på veggen irriterte meg litt. Jeg ble litt usikker på elektrikerens ferdigheter da kontaktene på kjøkkenet var plassert OVER overskapet. ("For ikke å komme for nærme komfyren," var forklaringen. "Og hvordan har du tenkt at jeg skal kunne bruke den til noe?" "Du kan jo alltids ha en skjøteledning hengende her.") Jeg fikk ham til å flytte kontakten. 

På badet var stikkontakten plassert i dusjen. ("Det er jo når du dusjer at du kjenner at du skulle ha barbert deg.") Flisene på verandaen var lagt før de sveiset myggnetting, så på de aller fleste av flisene er det svarte metallgnister som har smeltet seg fast. Men det var da jeg så kjøkkenskapene at jeg måtte trekke pusten og telle til ti. Og så ba jeg dem om å fjerne hele greia.   

Ferdig installert nytt kjøkken. 
Døra til stua går ikke an å åpne og jeg har fremdeles ikke fått dører som jeg kan lukke til alle rom. Men soverommet fungerer, så foreløpig har jeg gitt opp kampen om det perfekte hjem.

Erfaringene med huset kommer nok av at vi har veldig forskjellig bilde i hodet når vi sier "hus", og det gjelder nok mange ting. Det kan være når noen har skrytt veldig av den nye, moderne malerbutikken, og du kommer og oppdager at man fremdeles er i Mali og det bare er et lite rom med kanskje noen flere valgmuligheter enn ellers. Eller når noen vet om et sted med veldig fine kontormøbler, og du kommer fram og oppdager at du har kommet til en helt vanlig snekker. 
Eller når noen prøver å selge deg en tom brønn. 

Normisjon har hjulpet til med å etablere en hage i en landsbyene. Grønnsakshager er viktige for et mer variert kosthold. De kan også gi inntekter. En kvinnegruppe i landsbyen har vært engasjert for å få til en hage der de kunne dyrke grønnsaker, både til seg selv og for salg. I fjor var hagen ferdig gjerdet inn, hadde fått en fin brønn og kvinnene kunne begynne.

Dessverre viste det seg at brønnen ikke var dyp nok. Allerede tidlig i vår var det for lite vann til at kvinnen kunne vanne det de hadde sådd. Så det ble bestemt at de skulle bygge en ny brønn. I forrige uka var jeg i landsbyen sammen med en malisk kollega. De lokalt ansvarlige kunne fortelle oss at den nye brønnen var ferdig og full av vann. Nå manglet de bare penger til å mure en kant rundt og så var arbeidet avsluttet.

Spente gikk vi ut for å inspisere den ferdige brønnen tidlig morgenen etter. Vi bøyde oss over brønnen og tittet ned. Der 7 meter lenger nede var det en liten sølepytt. - Ser dere vannet? sa veiviseren vår stolt. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Til slutt ble det kollegaen min som tok ordet.

- Denne brønnen er jo ikke ferdig! Dere har ikke funnet vann i det hele tatt! Det protesterte veiviseren vår på. Vi kunne jo selv se at det var vann i brønnen! Så fulgte en liten diskusjon om definisjon av en brønn. Før vi kunne konkludere med at når man har en sølepytt nederst i brønnen, så er det ikke en god og ferdig brønn. En litt slukøret veiviser lovet å snakke med brønngraveren. Heldigvis kom en av lederne i landsbyen forbi mens vi stod der. Han kom også og inspiserte brønnen og var enig i at den nok ikke var helt ferdig ennå.

Og langt der nede, eller ikke så veldig langt egentlig, var en liten sølepytt. 


Mens vi var der kom noen kvinner innom for å vanne. De måtte skuffet snu og gå hjem igjen, men med det lille vannet som er klarer de å få litt løk og noen planter til å overleve. For damenes skyld håper jeg at mennene får til å grave et par - tre meter lenger ned før de stopper opp igjen, slik at de kan få flotte bugnende grønnsakshager. 

Men jeg var helt målløs, ikke bare fordi det var gjort en så dårlig jobb, men også fordi de ansvarlige hadde mot til å påstå at det var vel utført, uten tanke på damene som faktisk sørger for at mennene får god mat på bordet. 

Noen av kvinnene klarer å få vannet sine områder, med vann fra den gamle brønnen. 

Vel, opplevelsen satte dagen min i perspektiv. Det meste av det jeg strever med er jo luksusproblemer. Jeg har stort sett det vannet jeg trenger. Kjøleskap og aggregat virker det meste av tiden. Og jeg har faktisk folk rundt meg som er genuint interessert i at jeg skal ha det bra! Om Afrika kan virke hard mot meg, så er hun ennå hardere mot døtrene sine. 

Det er ingen selvfølge, og jeg fikk hjelp til å huske at det ikke er min fortjeneste, men ren og skjær flaks, at jeg er født der jeg er at jeg aldri i mitt liv har måttet kjempe for rettigheter eller goder, at jeg har fått spist meg mett hver dag og vet at dagen i morgen antakelig kommer til å gå helt bra. 

Og det er den eneste måten man  kan bekjempe WAWA på. Med takknemlighet! 




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår