Glendrangeposten

I forrige uke var jeg i Bafoulabé, ca 45 mil fra Bamako. For å slippe å reise alene fikk jeg med meg en av sjåførene våre. Det er egentlig ganske interessant å sitte  sammen med noen i bil i mange timer, for noe skal en jo snakke om og en kan ende opp med å bli ganske godt kjent.  Etter å ha tatt turen gjennom alle de vanlige emner: familie, kone og barn, hvorfor ikke jeg er gift og om jeg kunne tenke meg å gifte meg med en malier, gikk vi over på musikk. En av yndlingsmusikerne mine her i Mali er Habib Koite. Han synger fine sanger med gode tekster. De fleste sangene handler om viktigheten av å bevare fred, leve sammen og oppføre seg ordentlig, men det er en av sangene som jeg ikke får til å passe sammen med resten. Den handler om en ku. En veldig fin ku som vi må passe godt på. Så da vi kom til den sangen måtte jeg bare spørre. "Hva handler denne sangen egentlig om?" Sjåføren trengte ikke høre etter lenge før han svarte: "Den handler om presidenten?" "?"

Poeten Rumi har en historie om en prest som ber inderlig for tyver og svindlere, mens han nesten aldri bruker tid på å takke for menigheten eller be for de troende. De troende anklager ham for dette, men presten svarer: Jeg takker Gud for dem fordi de hjelper meg til å holde fokus på det som er det viktigste. Hver gang jeg blir opptatt av de samme tingene som dem, kommer de og raner meg og slår meg halvt i hjel. Da kommer jeg til  meg selv og husker at det jeg ønsker er ikke det samme som det de ønsker. En fiende kan av og til hjelpe deg bedre enn en venn. Og det er ikke sikkert at de som ønsker godt for deg hjelper deg best. Jeg har ikke blitt utsatt for så mange røvere, men Mali kan være litt uforutsigbart. Den første måneden jeg var her i Bamako bodde jeg i et hus som misjonen leier på Hippodrome (bydelen der vi har administrasjonen vår). Men plutselig skulle noen andre ha det huset, så da måtte jeg ut på husjakt. Det tok heldigvis ikke så mange dagene, så fant vi et hus rett ved

På mandag var det kvinnedagen. Gratulerer alle kvinner!  Jeg fulgte med på en ganske heftig diskusjon etter gudstjenesten på søndag. Hva i all verden skulle en med en kvinnedag? En stakkars mann med 20 barn og ingen inntekter har ikke overskudd til å tenkte på rettigheter. Bare å gi familien mat er jo litt av en jobb! Og kvinnene får jo helt griller i hodet av slike festdager. En mann kunne fortelle at i hans landsby hadde en kone blitt så sint på mannen sin da han ikke ville kjøpe 8.mars stoff til henne at hun kjøpte superlim og limte igjen...hmm..."nedentil". Det gikk ikke så bra. Kona, som ikke hadde tenkt på at superlim faktisk er ganske holdbart, døde av skadene. Sånn går det når kvinner skal få rettigheter! (men jeg ble egentlig mest sjokkert over mennenes holdning.)  Nå skal det sies at kvinnedagen her handler litt om utvikling og rettigheter, men mye om nye klær (og da helst spesialstoff som er gitt ut i anledning dagen) og fest for damene. Det er til og med fridag f

Av og til skjer det ting som minner oss på at freden her er skrøpeligere enn vi tror, eller kanskje er problemet at vi kommer fra at snilt og skjermet land der fred og fravær på reaksjoner er det samme. Forrige uke var alle Normisjons misjonærer samlet til konferanse i Bafoulabé og plutselig smalt det i Bamako. En politimann hadde stoppet en minibuss og spurt sjåføren etter papirer. Bussjåføren brukte litt for lang tid på å finne fram papirene. Politimannen ble nervøs. Og for å være sikker på å ikke bli skutt, så skjøt han først. Dette førte til reaksjoner fra sjåfør"lauget". Dagen etter streiket alle busser og taxier. Det var demonstrasjoner og brenning av dekk. Flere politistasjoner ble ødelagt. I Bafoulabé satt vi misjonærer og ble mer og mer nervøse. Hva var dette? Kom det til å bli revolusjon? Jeg har prøvd å spørre meg for denne uka, men folk bare trekker på skuldrene. Det er sånt som skjer. Sjåføren var visst ikke ordentlig bussjåfør. Han ble visst skutt da han prøv