Den glade vandrer!

Poeten Rumi har en historie om en prest som ber inderlig for tyver og svindlere, mens han nesten aldri bruker tid på å takke for menigheten eller be for de troende. De troende anklager ham for dette, men presten svarer: Jeg takker Gud for dem fordi de hjelper meg til å holde fokus på det som er det viktigste. Hver gang jeg blir opptatt av de samme tingene som dem, kommer de og raner meg og slår meg halvt i hjel. Da kommer jeg til  meg selv og husker at det jeg ønsker er ikke det samme som det de ønsker. En fiende kan av og til hjelpe deg bedre enn en venn. Og det er ikke sikkert at de som ønsker godt for deg hjelper deg best.

Jeg har ikke blitt utsatt for så mange røvere, men Mali kan være litt uforutsigbart. Den første måneden jeg var her i Bamako bodde jeg i et hus som misjonen leier på Hippodrome (bydelen der vi har administrasjonen vår). Men plutselig skulle noen andre ha det huset, så da måtte jeg ut på husjakt. Det tok heldigvis ikke så mange dagene, så fant vi et hus rett ved siden av kontoret. Der skulle jeg liksom bo til juni og så skulle direktørfamilien vår bo der til neste år (de hadde foreløpig leid et hus et stykke unna). Men plutselig fikk vi en beskjed i forrige uke at direktøren måtte ut av huset sitt innen den 18. mars. Det var litt kort frist, men etter at den første litt forvirrede panikken hadde lagt seg kom vi fram til gode løsninger. Men så fikk vi beskjed sent i går ettermiddag at de måtte være ute innen slutten av uka. Jeg satte i går personlig verdensrekord i pakking. Etter 4 timer var alt pikkpakket mitt samlet i en krok. Det er her fordelen med røvere og svindlere kommer inn. For hver flytting finner jeg ut at det er egentlig veldig lite jeg trenger her i verden. Hvis det fortsetter i dette tempoet kan jeg snart få med meg hele flyttelasset i bare en koffert.