Glendrangeposten

Jeg har vært i Kamerun. Der traff jeg igjen en lillebror og fikk for første gang også møte familien hans. Men hensikten med besøket var en samling med kolleger fra ulike organisasjoner som driver bistandsarbeid støttet fra Norge i fransktalende land i Afrika.   Jeg synes det er stort å reise flere tusen kilometer. Komme til høylandet i Kamerun. Og møte familie.  Det er langt å reise fra Mali til Kamerun. Vi måtte mellomlande i både Togo og Nigeria før vi endelig kom til hovedstaden Yaoundé. Men vi skulle enda lenger. NMS, og den lutherske kirken i Kamerun, har sin hovedbase i Ngaoundere 850 km fra hovedstaden igjen. Når vi litt omtåket ramlet ut fra flyet var det godt å bli møtt av en god klem fra Amos og forklaringen han ga til dem rundt: - Hun er storesøsteren min skjønner dere. Til de som ville ha nærmere forklaring var svaret: - Vi har samme mor og far. Amos var student på Hald for mange år siden og bodde noen måneder hos mine foreldre. Og plutselig er det ikke så fremmed

Jeg blir så oppmuntret av det som skjer i Mali at jeg måtte ty til engelsk i overskriften (og det må sies med amerikansk aksent). Kanskje er det bare teit. Men setningen får meg til å krible, og det er sånn jeg føler det når jeg hører historier fra kirkene våre.  Agenda1 - økt samhold i menighetene  I oktober hadde vi vår tredje samling med Agenda1 – undervisning her i Mali. Eli Tveitane, Gjermund Lygre og Svein Høysæter kom fra Norge for å gjennomføre undervisningen. Vi har to «lærefellesskap» her og kjører all undervisning to ganger. På første samling hadde vi 70 deltakere fra 19 ulike steder. På andre samling var vi 30 deltakere fra 8 menigheter.  Svein og Gjermund igang med undervisningen.  Agenda1 har hatt den bivirkningen at det blir en større fellesskapsfølelse i menighetene og mellom menighetene. Selv om samarbeidskirken vår er spred over store avstander, føler de nå et ansvar for hverandre og følger hverandre opp. Og så blir vi alle oppmuntret av å høre his

Folk er folk. Selv om omgivelsene er annerledes og kulturen er annerledes, så opplever jeg stort sett at folk i Mali har like ulike personligheter som folk jeg kjenner fra Norge. Jeg tror at vi på et eller annet nivå kan kommunisere på tross av alt som skiller. Av og til er jeg litt usikker på det.  Om besøk i forbindelse med dødsfall En dame satt på med meg i bilen de 50 milene fra landsbyen hvor jeg hadde vært på besøk og ned til hovedstaden. Hun skulle på besøk til en familie og kondolere etter et dødsfall. Da vi nærmet oss byen lurte jeg på hvor hun skulle settes av og hvor hun skulle bo. "Reiser du opp til familien i morgen tidlig?" spurte jeg. "Nei, jeg kan ikke gå i morgen." Var svaret. "Da er det jo lørdag." Jeg måtte tenke litt på den, men kom fram til at jeg ikke ante begrunnelsen og at jeg ikke hadde noen ære å miste på å spørre. "Hva har lørdag med saken å gjøre?" Hun så på meg som om jeg stilte et helt idiotisk spørsmål, o

I begynnelsen av september fikk jeg ta imot to nye misjonærer til Mali. Det har jeg ikke opplevd på en stund. Vel, de er ikke helt nye. Kanskje heller gjenbruksmisjonærer.  Liv og Håkon Simonsen sammen med Karen Ekern Liv og Håkon Simonsen har vært flere år i Mali tidligere, men de reiste hjem i 2001. De skal være sammen med Karen Ekern i noen måneder, se litt på hva som kan gjøres med husene våre og være med i kirkebyggende arbeid.  Så de kom susende til Mali fulle av forventning, med mye latter og store øyne. Mye er forandret på 17 år. Det har blitt bedre veier, flere biler og telefondekning på uventede steder. Men folk og viktigheten av relasjoner er den samme. På de få ukene de har vært her har de rukket å være med på den norske ambassaden, fått sydd seg maliske penklær (det gjelder vel mest Liv egentlig), vært med i et par bryllup, en barnedåp og plutselig måttet finne praktiske løsninger da stabilisatoren til kjøleskapet hos Karen brant opp og kuttet strømmen i flere

I Mali har de i sommer gjennomført presidentvalg. Over 250 000 personer fikk ikke stemt i første valgomgang pga trusler fra islamister eller fordi valgkontoret var stengt, ødelagt eller stemmesedlene brent. Stemmer ble kjøpt over en lav sko. Allikevel er de fleste enige om at det er det beste valget som har vært gjennomført i Mali.  Presidenten Ibrahim Boubacar Keita er klar for fem nye år i sjefsstolen!  Det har i hele vår vært usikkerhet knyttet opp til presidentvalget som skulle holdes den 29. juli. Kom det til å gå bra. Få var usikre på resultatet. Det er ennå ingen sittende president som har tapt et valg. Men hvordan kom folk til å reagere? Det var spørsmålet. Ingen av de 24 presidentkandidatene fikk over 50 % av stemmene i første valgomgang, så det ble en ny valgomgang 12. august. Da vant sittende president, Ibrahim Boubacar Keïta (73 år) med 67,16 % mot opposisjonens Soumaïla Cissé (68 år) 32,84%, men bare 34 % av befolkningen stemte. Opposisjonen nektet å godta val

Rett før jeg reiste hjem på sommerferie skrev jeg om den vanskelige situasjonen i Mali i år. Det var lite regn i fjor sommer og mange sliter med å få nok mat. En av tanteungene mine fant ut at hun ville få med seg klassen for å gjøre noe med det. I løpet av sommerferien har pant for tomflasker havnet på sparegriser for til slutt å bli "mat til Mali".  Mandag 13. august var nesten hele klasse 3A på Søyland skole samlet til en liten tyvstart på skoleåret. De kom i følge med foreldre, noen småsøsken og sparegrisene sine. De skulle telle opp hvor mange penger de hadde klart å samle inn gjennom å pante flasker i sommerferien. Jeg fikk være med på gruppebilde med klassen. Jeg fikk møte klassen og fortalt litt om Mali og situasjonen der. Nå når vi har opplevd en sommer med lite regn, så kan vi kanskje lettere sette oss inn i hvordan det er å lengte etter regn og skanne himmelen for et lite tegn på en mulig regnsky. I Mali er regntiden fra juni til oktober. I løpet av denn

I Mali er 90 % av befolkningen muslimer. Selv om myndighetene som oftest praktiserer trosfrihet, så kan for eksempel sånne ting som tomtekjøp være vanskelig for kirker og kristne. De får ofte tildelt tomter som har vært søppelfyllinger, hvor det bor onde ånder, eller som en av EELMs (samarbeidskirken vår i Mali) menigheten i Bamako, hvor det meste av tomta er et stort hull. Hvordan bygger du kirke da?  En av de trofaste i menigheten er murer. Han hadde ikke noe tro på at det var mulig å bygge kirke på tomta.  I 2009 startet en av EELMs menigheter i Bamako en «avlegger» i en ny bydel. De første årene hadde de gudstjeneste på tunet til en evangelist, men i 2012 fikk de kjøpt en tomt. Ganske raskt fikk de satt opp et kirkebygg. Et lite hus plassert helt på kanten av en skrent og med nesten ikke noe tomt foran seg. Ganske raskt ble kirken for liten. I høst har folk måttet sitte utenfor under gudstjenesten. De hadde planer om å bygge nytt og større, men ble skremt av kostnadene. Si

Økonomikurs - jeg kan vanskelig tenke meg noe kjedeligere. Men når det ikke handler om teorier, men menighetens liv, da blir det raskt mer  konkret og spennende.  Administrasjonsleder, Siaka, underviser om budsjett.  I januar i fjor gjennomførte vi en undersøkelse i kirkedistriktene til samarbeidskirken vår, EELM. Funnene derfra viste at noen store utfordringer gikk igjen over alt. Planlegging, gjennomføring og rapportering er en stor svakhet i kirkene. I fjor høst startet vi opp med Agenda1 undervisning, der et av målene er å hjelpe menighetene til å sette seg mål for seks måneder om gangen, og jobbe for å gjennomføre det. Men økonomi er fremdeles et problem. På et samarbeidsmøte mellom Normisjon og EELM i april ble misjonen bedt om å undervise økonomi i alle kirkedistriktene. I mai var jeg på tur med administrasjonsleder på kontoret her i Bamako sammen med synodeleder og kasserer for kirkesynoden. Vi kjørte 1000 km og var innom alle de fire kirkedistriktene og underviste om

Hvordan er det egentlig å bo i Mali med all den usikkerheten? spør folk. Usikkerhet? Jeg som er omgitt av vennlighet i så mange former. Bare for å ta denne ukens skoproblemer!  Sko varer ikke så lenge her i Mali. Det ene paret etter det andre hadde gått opp i liminga og var blitt kastet. På vei hjem fra butikken røk det siste paret som ennå var oppegående. Plutselig sklei jeg i en dam av utslagvann og trødde litt skjevt. Skoen røk og jeg sto igjen i gjørma. Hva gjør jeg nå? Tåsko fungerer ikke uten snor mellom tærne, så det var ikke snakk om å prøve å holde foten på plass i skoen. Kunne jeg gå barbeint hjem? Det er ikke veldig mange hundre meter, men veien er full av steiner og grus og kloakk.... Det er da den maliske vennligheten setter inn. Dette skjedde rett ved en drosjeholdeplass. Fire menn kom springende til for å se hvordan det gikk med meg. En hentet en stol, en fant en vannkanne slik at jeg kunne vaske foten min, og en stein så jeg kunne sitte med foten på en ren plas

Te er viktig for det sosiale liv i Mali. To venner kan ikke sitte ned sammen lenge før en av dem sender et barn på butikken for å kjøpe en pakke te og akkurat nok sukker til å koke og servere teen tre ganger. Den første omgangen er bitter som døden. Den andre mild som livet og den tredje søt som kjærligheten. Men kan te gi evig liv?  Alltid klar for å servere te Foto: Gjermund Lygre Adama er en av de som har vært med på Agenda1-undervisningen i Mali, og som har ansvar for å følge opp en menighet. Han er også en ivrig evangelist som bruker alle muligheter til å dele Guds ord med andre. I Agenda1 bruker vi en trekant i undervisningen, siden da har Adama sett trekanter over alt. For ikke så lenge siden var han på reise i et område med folkeslag som er sterkt islamiserte. Da han skulle i butikken for å kjøpe te så han en ny sort som han ikke hadde sett før. Det var ikke en vanlig tepakke, men en te som omtrent ropte om å bli undervist og forklart. Adama ble stående med teen

Jeg fikk et råd for skriving da jeg for 16 år siden gikk på misjonærforberedende: Skriv aldri om været! Folk er ikke interessert i meteorologiske rapporter. Det er ikke alltid jeg følger råd jeg får.  Solen steker og gjør hele landskapet brunt og grått.  Det finnes varme som er som et kjærtegn mot huden. Når du går ut i dagen kan du kjenne luften smyge seg inn til deg og nappe deg i huden. Det er en berøring som gjør kroppen godt og gir deg lyst til å strekke deg ut i dagen og livet. Og jeg, som hører til folkegruppen "solhungrige nordmenn" kjenner at alle porer åpnes for å slippe lys og varme helt inn i margen. Det er dager da jeg går med ansiktet løftet mot himmelen og nyter det å være til. Så er det varme som presser seg mot deg. Krevende klamrer luften seg til deg som en innpåsliten kjærest. Den gjør bevegelsene litt saktere og ergrelsen litt kjappere antennelig.  Forbløffet oppdager jeg at svetten renner bare jeg står stille.  Det er jo godt med varme, men du får

Det er det samme hver gang jeg kommer på gudstjeneste i en høytid. Sangen og musikken igjennom natten har tatt på både de voksne og ungdommene. Men barna er klare. Da jeg kom i kirken første påskedag var de fleste benkene som er reservert for barna allerede tatt i bruk. Og da trommeslageren kom kunne de begynne oppvarming til festgudstjeneste.   Ungene er klar i hvite korskjorter.  I år hadde jeg fått med meg noen nydelig påskefigurer som en treskjærer her har laget. Jeg prøvde meg med vakten min før jeg gikk på gudstjeneste. Han kunne se at den ene personen var en engel, men de andre var han ikke sikker på. I kirka spurte jeg ungene om det samme. Og de kunne historien. De kjente igjen både engelen og Maria og visste at det var røkelse hun hadde i krukka si. "Hvem ligger i graven da?" spurte jeg. "Jesus" var det unisone ropet. "Er det sant? Er han der?" spurte jeg igjen. Og fikk en voldsom reaksjon. "NEI, nei han er ikke der. Han er stått o