Det var like før jeg gikk barføtt!
Hvordan er det egentlig å bo i Mali med all den usikkerheten? spør folk. Usikkerhet? Jeg som er omgitt av vennlighet i så mange former. Bare for å ta denne ukens skoproblemer!
Sko varer ikke så lenge her i Mali. Det ene paret etter det andre hadde gått opp i liminga og var blitt kastet. På vei hjem fra butikken røk det siste paret som ennå var oppegående. Plutselig sklei jeg i en dam av utslagvann og trødde litt skjevt. Skoen røk og jeg sto igjen i gjørma. Hva gjør jeg nå? Tåsko fungerer ikke uten snor mellom tærne, så det var ikke snakk om å prøve å holde foten på plass i skoen. Kunne jeg gå barbeint hjem? Det er ikke veldig mange hundre meter, men veien er full av steiner og grus og kloakk....
Det er da den maliske vennligheten setter inn.
Dette skjedde rett ved en drosjeholdeplass. Fire menn kom springende til for å se hvordan det gikk med meg. En hentet en stol, en fant en vannkanne slik at jeg kunne vaske foten min, og en stein så jeg kunne sitte med foten på en ren plass mens den tørket. De to andre stod med skoen min i hånden og diskuterte om det ennå var håp for den eller kanskje de bare måtte kjøre meg hjem? Men de landet på at det var håp, og en av dem satte av sted nedover gata med skoen. Så da satt jeg der da med den skoløse foten på en stein mens drosjesjåførene rundt meg diskuterte politikk, fotball, bensinpriser og sånn som menn diskuterer. Så kom skoen min tilbake. Tåsnora var litt strammere enn før, men var sydd på plass så pass at jeg ihvertfall kunne komme meg hjem. Hvor mye kostet det da? De viftet det vekk. Det var ingenting å snakke om. - Ja, dere skal ha takk for at jeg slapp å gå barføtt hjem. Det fikk dem til å snakke...og le! - Nei, tenk å se en hvit person komme forbi barføtt. Når hvite begynner å gå barføtt, da er det dårlig stilt da! Jeg hørte latteren fremdeles da jeg svingte ned i min egen gate. Som jeg nå så var full av stor singelgrus. Jeg hadde aldri i livet kommet meg ned der uten sko på føttene.
Siden jeg nå ikke hadde et eneste par sko som jeg kunne stole på, måtte jeg på markedet en tur. Markedet ser ikke så stort ut utenfra. Det dekker et kvartal med små boder i rette linjer fra den ene enden til den andre. Men når jeg kommer meg innover viser det seg å være en labyrint. Jeg mister helt oversikten over alle stier som svinger seg innover og oppover. Ofte sitter de som selger like ting i nærheten av hverandre. Jeg prøvde å finne et skosted, men måtte tråle en stund før jeg endelig kom meg i riktig retning. Vannet jeg hadde hatt med meg var slutt for lenge siden og jeg kjente plutselig at jeg var fryktelig tørst. Jeg stod foran en bod med sko og så litt uinteressert på utvalget, men fant ut at det var andre ting som nå var viktigere. - Hvor er det mulig å få kjøpt vann her i nærheten? spurte jeg den eldre skoselgeren.
Da er det den maliske vennligheten setter inn.
- Vann, trenger du vann? Hvor mye skal du ha? - Jeg trenger bare en liten pose vann. Jeg så meg rundt. - Hvis du kan vise meg hvor jeg får kjøpt noe. Jeg fikk beskjed om å bli stående akkurat hvor jeg var og så var kjøpmannen vekk. Så der stod jeg da, et eller annet sted dypt inne på markedet i en liten butikk omgitt av sko. Skoselgeren dukket raskt opp med to poser vann. (Her selges nemlig drikkevann i poser på 25 cl. Veldig praktisk og utrolig lite miljøvennlig!) Han trakk fram en gammel krakk og fikk satt meg ned. Første posen med vann drakk jeg opp i en stor slurk. Han nødet meg til å ta en pose til og jammen gikk ikke den ned nesten like fort. Hele tiden mens jeg drakk stod han og viftet meg med en håndvifte. Litt bekymret lurte han på om jeg kanskje trengte noen bananer også. Jeg lurte på om jeg så veldig pjusk ut, men jeg følte meg ihvertfall raskt bedre.
Så kunne vi begynne å handle sko. Nå hadde jeg jo fått god tid til å sitte og se på utvalget og endte opp med fire nye par sko. To av dem fikk jeg beskjed om å ta med til en skomaker før jeg begynte å bruke dem slik at de kunne forsterkes litt. De to andre skulle holde noen måneder. Vannet var på huset! Kjøpmannen hadde også rukket å introdusere meg for gjengen som satt og drakk te utenfor butikken til naboen. - Ikke la det gå for lang tid før du kommer og hilser på oss igjen! ropte de etter meg da jeg gikk.
Hvordan er det å være i Mali? Det er ganske greit egentlig!
Sko varer ikke så lenge her i Mali. Det ene paret etter det andre hadde gått opp i liminga og var blitt kastet. På vei hjem fra butikken røk det siste paret som ennå var oppegående. Plutselig sklei jeg i en dam av utslagvann og trødde litt skjevt. Skoen røk og jeg sto igjen i gjørma. Hva gjør jeg nå? Tåsko fungerer ikke uten snor mellom tærne, så det var ikke snakk om å prøve å holde foten på plass i skoen. Kunne jeg gå barbeint hjem? Det er ikke veldig mange hundre meter, men veien er full av steiner og grus og kloakk....
Det er da den maliske vennligheten setter inn.
Dette skjedde rett ved en drosjeholdeplass. Fire menn kom springende til for å se hvordan det gikk med meg. En hentet en stol, en fant en vannkanne slik at jeg kunne vaske foten min, og en stein så jeg kunne sitte med foten på en ren plass mens den tørket. De to andre stod med skoen min i hånden og diskuterte om det ennå var håp for den eller kanskje de bare måtte kjøre meg hjem? Men de landet på at det var håp, og en av dem satte av sted nedover gata med skoen. Så da satt jeg der da med den skoløse foten på en stein mens drosjesjåførene rundt meg diskuterte politikk, fotball, bensinpriser og sånn som menn diskuterer. Så kom skoen min tilbake. Tåsnora var litt strammere enn før, men var sydd på plass så pass at jeg ihvertfall kunne komme meg hjem. Hvor mye kostet det da? De viftet det vekk. Det var ingenting å snakke om. - Ja, dere skal ha takk for at jeg slapp å gå barføtt hjem. Det fikk dem til å snakke...og le! - Nei, tenk å se en hvit person komme forbi barføtt. Når hvite begynner å gå barføtt, da er det dårlig stilt da! Jeg hørte latteren fremdeles da jeg svingte ned i min egen gate. Som jeg nå så var full av stor singelgrus. Jeg hadde aldri i livet kommet meg ned der uten sko på føttene.
 |
| Og der hang det rekke på rekke med sko! |
Da er det den maliske vennligheten setter inn.
- Vann, trenger du vann? Hvor mye skal du ha? - Jeg trenger bare en liten pose vann. Jeg så meg rundt. - Hvis du kan vise meg hvor jeg får kjøpt noe. Jeg fikk beskjed om å bli stående akkurat hvor jeg var og så var kjøpmannen vekk. Så der stod jeg da, et eller annet sted dypt inne på markedet i en liten butikk omgitt av sko. Skoselgeren dukket raskt opp med to poser vann. (Her selges nemlig drikkevann i poser på 25 cl. Veldig praktisk og utrolig lite miljøvennlig!) Han trakk fram en gammel krakk og fikk satt meg ned. Første posen med vann drakk jeg opp i en stor slurk. Han nødet meg til å ta en pose til og jammen gikk ikke den ned nesten like fort. Hele tiden mens jeg drakk stod han og viftet meg med en håndvifte. Litt bekymret lurte han på om jeg kanskje trengte noen bananer også. Jeg lurte på om jeg så veldig pjusk ut, men jeg følte meg ihvertfall raskt bedre.
Så kunne vi begynne å handle sko. Nå hadde jeg jo fått god tid til å sitte og se på utvalget og endte opp med fire nye par sko. To av dem fikk jeg beskjed om å ta med til en skomaker før jeg begynte å bruke dem slik at de kunne forsterkes litt. De to andre skulle holde noen måneder. Vannet var på huset! Kjøpmannen hadde også rukket å introdusere meg for gjengen som satt og drakk te utenfor butikken til naboen. - Ikke la det gå for lang tid før du kommer og hilser på oss igjen! ropte de etter meg da jeg gikk.
Hvordan er det å være i Mali? Det er ganske greit egentlig!
 |
| Fornøyd med mine nye sko. 😊 |
Kommentarer