Innlegg

Viser innlegg fra 2017

Jesus snakker malinké

Bilde
Prosessen begynte for tre år siden. Da ble Normisjon kontaktet av Jesusfilm-prosjektet, en gruppe som jobber for å få Jesusfilmen tilgjengelig på alle språk. Var vi interessert i å få Jesusfilmen på malinké? Det var vi selvfølgelig, men veien ble kronglete og lang.  En ung mann følger nøye med på alt som sies på filmen. Foto: Hilde Halvorsen Det eneste kriteriet for å starte opp var at vi hadde Lukasevangeliet ferdig oversatt til malinké. Det viste seg å ikke være så lett som det hørtes ut som. Teamet som jobber med å oversette Det Nye Testamentet til malinké hadde ikke fått tildelt en konsulent som kunne gjennomgå teksten med dem. Uten gjennomgang ingen Jesusfilm. Det skulle gå et år før vi fikk en konsulent på plass. Da var det for sent å bli med i gruppen som jobbet med Jesusfilm i Mali, men vi fikk kastet oss på en liknende gruppe i Senegal. Og så var vi i gang. Etter flere turer til Senegal og flere runder med utprøving av teksten var vi ferdige. I vår hadde vi innsp

Nytt liv i menigheten!

Bilde
Pierre, min kamerunske kollega, kom bort til meg en dag. - Jeg skal preke i menigheten din på søndag, sa han. Og så skal et barn gis til Herren. - Å? sa jeg. Hva betyr det? Skal det være barnedåp eller skal noen bare gi beskjed om at de har fått et barn? Han var ikke sikker, og hadde ikke fått noe mer beskjed. Men han gjorde som vi ofte må gjøre i Mali, bare dukk opp og vær forberedt på det meste.  Lille Christine som ble "gitt til Herren".  Det viste seg da vi kom at det var barnedåp som var ment. Det fikk vi klarhet i da vi kom til kirken søndag morgen. Et ungt par i menigheten hadde fått en liten jente for et par uker siden, og nå ønsket de å få det døpt. Etter at det meste av gudstjenesten var ferdig, var det tid for dåp. - Er foreldre og dåpsbarnet tilstede? spurte presten. Det ble litt mumling og litt skubbing. Endelig kom en ung mann fram fra benkene med menn og en kvinne ble dyttet fram av kvinnene. I hendene hadde hun en klesbylt som jeg antok inneholdt hov

Nå hører vi sammen!

Bilde
De var ikke helt sikre på hva de gikk til, deltakerne på Agenda 1 samling i Mali. En av lederne takket i etterkant for en veldig bra samling, men avslørte samtidig at han hadde vært nervøs i forkant: «Jeg skjønte ikke hva Therese ville helt, og jeg var ganske bekymret for hvordan det skulle gå. Men det virket som om det var viktig for henne, så vi valgte å støtte henne i det.» Og det er jeg glad for at de gjorde. På den første samlingen var vi rundt 70 deltakere fra 13 forskjellige menigheter.  Selv om jeg var rimelig utslitt da alt var over og teamet fra Norge dro hjem, så er jeg mest takknemlig. Takknemlig for teamet som kom fra Norge for å minne oss på Guds kjærlighet til oss og vårt kall til å dele denne kjærligheten med andre. Takknemlig for menighetene som organiserte, lagde mat og innkvarterte mange mennesker. Takknemlig for de rett over hundre personene fra 19 ulike menigheter som kom for å delta på samlingene. Ingen samlingen er fullkommen uten te! Foto: Gjermund

Om stoler og da jeg vitnet for en nesten-terrorist

Bilde
«La deres ord være vennlige og ha salt og kraft. Ikke la tiden gå i fra dere.» Det var bibelteksten i går morges.Og den uroet meg. Selv om jeg jobber som misjonær, så er mye av tiden min bundet opp på et kontor, eller sammen med kristne ledere. Da ble bønnen min: "Kjære Gud, hjelp meg å se situasjoner der jeg kan vitne om deg?" Så skulle vi ut og kjøpe stoler.  Stakkars administrasjonslederen på Normisjons kontoret i Bamako. Han har måttet sitte skakt i en gammel stol i mange måneder nå. Selv når jeg ikke lenger opp til kontorpulten med min kontorstol. Jeg har funnet fram en vanlig kjøkkenstol istedenfor. Sekretæren vår er veldig forsiktig med ikke å vippe ryggen på sin stol bakover, for da risikerer hun å havne på gulvet. Tiden er egentlig overmoden for å finne tre nye kontorstoler! Men det er ikke så lett. Vi har sett etter kontorstoler i flere måneder, men det er vanskelig å finne stoler som ikke knekker etter et par uker i bruk. Alle ansatte hadde fått beskj

Hva føler jeg nå når jeg er i Mali?

Bilde
Da har jeg akkurat kommet tilbake til Mali etter nesten to måneder i Norge. Nesten det første alle jeg traff spurte meg om var: Hvordan er sikkerheten i Mali? Er du ikke redd? Hvordan tørr du? Til slutt måtte jeg nesten stille meg spørsmålet selv også: Kanskje er det ikke så sunt for meg å være i Mali? Kanskje jeg kommer til å bli helt psykisk nedbrutt. Og nå når jeg er tilbake må jeg kjenne etter. Hva føler jeg egentlig?  Når jeg kommer på kontoret om morgenen møter jeg som regel de lokalt ansatte på gårdsplassen. De spiser en felles frokost før nattevaktene går hjem og de andre begynner arbeidsdagen sin. Første dagen min tilbake i Mali satte jeg meg ned og snakket litt med dem. De oppdaterte meg på sikkehetssituasjonen i Mali og hva som har skjedd i det siste. Akkurat da var det en liten stemme inni meg som sa at det kanskje ville vært mer fornuftig å bare reise hjem. Men nå har jeg vært her en uke allerede, og følelsen jeg sitter igjen med er - takknemlighet! Jeg er så takknemli

WAWA-syndromet

Bilde
WAWA-syndromet. Jeg hadde så vidt hørt om det, men nå plutselig kjente jeg at jeg selv var i ferd med å bli rammet. Dersom man ikke tar tak i det fort nok, kan man bli fullstendig apatisk eller deprimert. Jeg trodde at jeg hadde vært så lenge i Mali at jeg var blitt immun, men nå kjente at jeg var helt på randen.  Slik kan man typisk se ut når man kjenner at man brygger på litt WAWA.  WAWA - eller West Africa Wins Again slår ofte til på denne tiden av året. Når det er godt over 40 grader, og det bare fortsetter å være varmt. Dag etter dag. Så går aggregatet i stykker, sånn at det blir umulig å få sove i hus som ikke er bygd for luftgjennomstrømning. Og så en morgen har frys og kjøleskap bestemt seg for at nok er nok. Og du kan bare prise deg lykkelig for at du egentlig ikke har så mye mat der uansett. Og så bestemmer pc'en din seg for at den trenger en pause. Da kan man kjenne at nå, nå er det snart ikke morsomt lenger. Nå er det like før man bli overvunnet av Afrika. Der

Arbeiderfest med strutser og dromedarer!

Bilde
På fredag hadde vi en blåtur med arbeiderne på kontoret her i Bamako. Utfordringen var at det var en "ut i det blå"-tur også for oss som hadde planlagt dagen. Vi visste ikke helt hvor stedet var eller hvordan det var der. Kunne dette går bra?   Herr Struts ser ikke særlig blid ut. Store fyren på to meter er ikke tre år ennå.  Jeg hadde aldri hørt om gården før, men sønnen til en av de ansatte hadde vært der på skoletur. Det var lite informasjon å finne på nettet og andre steder, men det virket som om det var en åpen besøksgård. Så vi stappet alle de ansatte inn i bilen sammen med en ferdig grillet sau, rikelig med drikkevann og det mest nødvendige for en vellykket dag - teutstyret!  Det viste seg at Ferme Kledu var en riktig stor gård, eller et anlegg kanskje, på 300 hektar. (Det vil si, dersom jeg har forstått det riktig 3 kvadratkilometer.) De hadde ikke bare struts, men flere hundre bikuber, en stor skog, 200 påfulger, en antilope og et par dromedarer.