Hva føler jeg nå når jeg er i Mali?

Da har jeg akkurat kommet tilbake til Mali etter nesten to måneder i Norge. Nesten det første alle jeg traff spurte meg om var: Hvordan er sikkerheten i Mali? Er du ikke redd? Hvordan tørr du? Til slutt måtte jeg nesten stille meg spørsmålet selv også: Kanskje er det ikke så sunt for meg å være i Mali? Kanskje jeg kommer til å bli helt psykisk nedbrutt. Og nå når jeg er tilbake må jeg kjenne etter. Hva føler jeg egentlig? 

Når jeg kommer på kontoret om morgenen møter jeg som regel de lokalt ansatte på gårdsplassen. De spiser en felles frokost før nattevaktene går hjem og de andre begynner arbeidsdagen sin. Første dagen min tilbake i Mali satte jeg meg ned og snakket litt med dem. De oppdaterte meg på sikkehetssituasjonen i Mali og hva som har skjedd i det siste. Akkurat da var det en liten stemme inni meg som sa at det kanskje ville vært mer fornuftig å bare reise hjem. Men nå har jeg vært her en uke allerede, og følelsen jeg sitter igjen med er - takknemlighet!

Jeg er så takknemlig for at jeg får sjansen til å være her, arbeide her, kjenne så mange gode mennesker.

Jeg er takknemlig for været
Jeg hadde glemt at august er så herlig. 26 grader er akkurat passe sommertemperatur. Det har regnet flere ganger denne uka og kveldene blir kjølige. Selv på dagtid kommer det en sånn deilig kjølig bris inn vinduet. Og det blir bare bedre framover, og april og mai er evig langt unna.

Jeg er takknemlig for å få høre til
En av forskjellen på Mali og Norge ble veldig tydelig da jeg var på butikken for første gang. (Rent bortsett fra sikkerhetssjekken for å komme inn). I det jeg parkerte bilen kom parkeringsvakten løpende og ropen navnet mitt: "Hallo! Hvor har du vært? Det er så lenge siden jeg har sett deg!" Damene som selger grønnsaker utenfor butikken og mannen som selger epler ved siden av hilste like hjertelig og lurte på hvordan det stod til med familien. "Har du vært avsted? Ute på reise?" Sånn mottakelse har jeg aldri fått på lokalbutikken hjemme i Flekkefjord, og i hvert fall ikke i Oslo! Jeg vet de er selgere som lever av å kjenne igjen folk, men det gir allikevel en følelse av å være hjemme.

Jeg er takknemlig for det Gud gjør i Mali 
Dagen etter var jeg på gudstjeneste. Jeg kunne glede meg over en fullsatt kirke, selv om det fremdeles er ferietid og mange studenter er hjemme i landsbyene. Lederen for menighetsrådet var også fornøyd med situasjonen. "Ja, vi har en utfordring med å få plass til alle her!" humret han. 

I løpet av uka hadde jeg også besøk av en pastor fra en annen av våre menigheter. Han ble sittende i et par timer og gi meg en oppdatering på det som har skjedd i menigheten de siste to månedene. Og det vokser, litt etter litt. 

Jeg er takknemlig for nytt liv
Hils på lille Lamin, snart 2 måneder. 
Jeg har blitt kjent med to unge menn den siste uka.
En dame i nabolaget fikk en sønn i juli. Dagen etter at jeg hadde kommet til Mali ringte hun og lurte på om hun kunne komme på besøk. Jeg lurte på hva slags følere hun hadde ute som kunne vite så raskt at jeg var kommet tilbake. "Jeg drømte om deg i natt," sa hun. "Så jeg tenkte at det var nok Gud som minnet meg på at du var kommet tilbake. Da jeg ringte tok du telefonen. Så det stemte jo!" Jaja, hvis hun har Gud på laget, så kan jeg ikke si noe på det. 

Sekretæren vår er tilbake etter tre måneders morspermisjon. Hun et glad for å være tilbake på jobb, men har ikke funnet noen til å passe sønnen ennå. Foreløpig leverer hun ham hos naboene. De passer på ham til han blir sulten, og så kommer de på kontoret med ham. Det er ikke bare damer som er svake for babyer. Han går på omgang fra fang til fang og kommer til å bli godt kjent med hele gjengen her. 

Det er ikke en selvfølge at fødsler går bra og at barn vokser opp. Og det er en glede å bli  kjent med lubne, glade babyer. 


Jeg er takknemlig for små godhetstegn
Vi har en dagvakt på kontoret. Vel, han er dels vakt, dels ansvarlig for å reise ut i byen og gjøre innkjøp og dels ansvarlig for å koke te gjennom hele dagen. I går kom han ikke på jobb. Det var et bryllup hos naboen. 

Jeg ble sittende på kontoret ut over kvelden. Plutselig banket det forsiktig på dørkarmen. Det var nattevakten. Han hadde med seg et lite glass med kruttsterk te med masse sukker og mynteblader i. "Sekretæren sa at det ikke hadde blitt servert te her i hele dag," sa han. "Så jeg tenkte kanskje du trengte litt." Jeg nøt teen og kjente hvordan hodet klarnet av alt sukkeret. Og hvordan jeg ble god og varm inni meg over et lite godhetstegn.



Inne i alle dager er det et lite hjerte
og en åpen hånd. 
Kanskje hver dag er et liv for seg.
(...)

Det er for smått til å nevne med det er
kanskje det lave gresset i vårt liv, 
den grønne bølgen som skyller om strandens sten
og bekken med den hvide panden, 
tankeløs, full av musikk. 

Rolf Jacobsen (Tankeløs-)

Kommentarer

Unknown sa…
Du er ei töff dame Therese!

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår