Glendrangeposten

Kanskje er de en utdøende rase, eller muligens er statistikken uriktig. I følge statistikken bytter nordmenn jobb hvert fjerde eller femte år. Kanskje gjelder ikke statistikken for misjonærer? I 1982 reiste et ungt par, Hilde og Alf Halvorsen, ut som misjonærer. Gjennom 40 år har de vært med på å forme Normisjon sitt arbeid i Mali. Nå har de antakelig vært i Mali for siste gang, og vi har hatt en fest for å takke!  Hilde og Alf for kanskje siste gang i Bamako Festtaler Det er viktig å feire merkedager i livet. Det gir oss en mulighet til å si høyt noen av tingene vi ellers bare går og gjemmer på. Jeg hørte Hilde og Alf, flere av de ansatte og tidligere ansatte som holdt små taler i løpet av festen. Det er viktig å trekke fram gode minner. Huske på hva en er takknemlig for. Takke for det vi har fått bety i hverandres liv. Takke Gud for at han har vært med. Huske på at det også har kommet med en pris, for familien, for det kulturlivet en ikke fikk med seg. Men festen var mest glede og ta

Vi var på vei opp til et av Normisjons områder vest i Mali. Plutselig fikk vi melding om at det muligens var terrorister i nærheten. Dette hadde aldri skjedd før. Skulle vi fortsette eller reise tilbake til hovedstaden? Vel, svaret kan virke innlysende, men det ble allikevel diskusjoner.  Solnedgang over et mest sannsynlig fredelig landskap.  Vi tok en rask ringerunde til de personene vi kjenner i området som bruker å være informert når det skjer noe. Det virket som om en gruppe på 40 mistenkelige menn på motorsykkel var på vei gjennom fylket. De var flere mil nord fra der vi hadde tenkt å oppholde oss. Det hadde ikke vært noen angrep eller noen konfrontasjon. Men de så skumle ut. Skoler, rådhus og andre administrasjonsbygg var stengt i alle kommunene nord i fylket, så opplysningene var sikre nok til at kommunene tok grep. Noen sa de fremdeles holdt til i landsby NN. Andre sa at de hadde kjørt gjennom både den ene og den andre landsbyen, men at de nå hadde forsvunnet østover.  Jeg sen

Den 9. januar vedtok CEDEAO, som er den Vest-Afrikanske Unionen, å innføre sanksjoner mot Mali. Det var en reaksjon på at overgangsregjeringen foreslo å sitte i fem nye år istedenfor å gjennomføre valg i februar. De stengte grensene, stoppet overføring av penger og kalte hjem alle ambassadører. Nå har det gått to uker. Jeg synes det er lite som tyder på at de militære som sitter med makten i Mali holder på å mykne. Fra demonstrasjonene i Bamako 14. januar. Air France stanset umiddelbart flyvninger til Mali. Maliske flyplassmyndigheter var raskt ute og avkreftet at det kom til å bli endringer i flyruter. Air France ga beskjed om at de ikke kom til å fly til Mali før tidligst utgangen av januar. Maliske flyplassmyndigheter sendte ut en melding om at alle flyselskap som ønsket å beholde sin flytid, måtte ta opp flyvninger innen 72 timer. Ellers ville flytiden deres bli gitt til noen andre. Foreløpig må en reise med Turkish Airlines dersom en vil reise fra Mali til Europa.  Den 12. januar

Det er litt stas å få være med opp og hilse på presidenten.  Forrige uke var jeg sammen med andre religiøse og tradisjonelle ledere oppe på presidentpalasset for å ønske "Godt nytt år!" til presidenten, statsministeren og regjeringen. Jeg var der som del av en gruppe på 20 personer som representere de protestantiske kirkene og misjonene i Mali.   Da de ringte sent kvelden før, forsøkte jeg å forklare at det strengt tatt er noen år siden jeg satt i styret deres. Men de ville nå ha meg med. Jeg mistenker at de trengte et kvinnealibi. Det var bare en annen dame på benken med de protestantiske kristne. Det var også tynt med hvite der. For noen år siden var vi flere med på disse samlingene. Nå var det bare meg og en katolsk prest som skilte oss ut.  På vår side var vi dessverre bare to damer.  Utenfor Koulouba, eller presidentpalasset, sammen med kollega fra Kamerun, Pierre Moulna.  Myndigheten trenger litt lykkeønskninger. Presidenten, Assim Goita, tok makten ved et statskupp i a

Den 22. september er Malis nasjonaldag. Da feirer de at Mali ble selvstendig fra Frankrike i 1960. Det er ikke så mange barnetog å spore. Det er en dag hvor man hyller hæren og snakker om hvor fin og flott den er. (Selv om den maliske hæren egentlig har en helt egen dag. Den 20. januar er fridag og en dag for å feire hæren.) Men tilbake til den 22. Det har tidligere vært store militærparader i Bamako. Både korona og sikkerhetstrussel har dempet litt på feiring, men litt var det både i Kati (som er en kjent og litt rebelsk militærby) og i sentrum av Bamako, der statsministeren og presidenten la ned krans over falne soldater.  Bilder fra de offisielle sidene til maliske myndigheter viser hvor staselig feiringen var i Bamako sentrum:  Min nasjonaldagsfeiring var litt annerledes. Jeg feiret sammen med kvinnene i menigheten min. For en gangs skyld var damene tidlig ute, så da jeg kom klokka 15 begynte jeg å lure på om jeg hadde misforstått noe. De fleste var på plass før tiden. De satt i sm

Holder det med troen på Jesus, eller bør man ta noen ekstra forholdsregler? Det er ikke lett å stå midt mellom gammelt og nytt. Jeg har lest gjennom tidligere fellesbrev. Noen av historiene syns jeg faktisk er så gode at jeg har lyst til å fortelle dem om igjen. Her er en historie fra 2007, der den store diskusjonen er behovet for nattpotte!  Illustrasjonsfoto Da jeg bodde på landsbygda hadde jeg mye kontakt med familien på et nabotun. På tunet bodde en mann sammen med sin gamle mor og sine to koner. Naboen hadde lenge vært interessert i kristendommen. Han begynte til og med på dåpsopplæring. Men det er ikke lett å leve i spennet mellom ny og gammel tro.  En dag var jeg innom tunet for å hilse og slå av en prat. Gamlemor satt og kommanderte, mens en av svigerdøtrene holdt på å skjære ut en bolle. Jeg lurte på hva de holdt på med. Gamlemor svarte at ei trollkone hadde sagt at de ikke måtte gå ut den natta, så hun holdt på å lage ei potte som hun kunne ha inne i sovehytta. Akkurat da kom