Takker av etter 40 år i Mali

Kanskje er de en utdøende rase, eller muligens er statistikken uriktig. I følge statistikken bytter nordmenn jobb hvert fjerde eller femte år. Kanskje gjelder ikke statistikken for misjonærer? I 1982 reiste et ungt par, Hilde og Alf Halvorsen, ut som misjonærer. Gjennom 40 år har de vært med på å forme Normisjon sitt arbeid i Mali. Nå har de antakelig vært i Mali for siste gang, og vi har hatt en fest for å takke! 

Hilde og Alf for kanskje siste gang i Bamako

Festtaler
Det er viktig å feire merkedager i livet. Det gir oss en mulighet til å si høyt noen av tingene vi ellers bare går og gjemmer på. Jeg hørte Hilde og Alf, flere av de ansatte og tidligere ansatte som holdt små taler i løpet av festen. Det er viktig å trekke fram gode minner. Huske på hva en er takknemlig for. Takke for det vi har fått bety i hverandres liv. Takke Gud for at han har vært med. Huske på at det også har kommet med en pris, for familien, for det kulturlivet en ikke fikk med seg. Men festen var mest glede og takknemlighet. 

Hilde mimrer fra den første tiden, til stor munterhet fra kolleger. 

Det er Gud som gir vekst
Det er når vi får være med på noe over tid, at vi kan se ting vokse. Jeg satt litt motløs og snakket med en av kirkelederne fra Normisjons samarbeidskirke. Vi snakket om en landsby der det har bodd misjonærer i mange år, men hvor det ikke finnes noen kristne. "Tenk alt det arbeidet og all den tiden som er brukt der!" sa jeg. "Og så for ingenting!" En dame satt litt bortenfor oss og hørte på. Nå grep hun inn. "Det er ikke for ingenting! De har sådd, slik de har fått beskjed om. Det er Gud som gir vann og vekst. Og Han gjøre det til sin tid." Litt skamfulle, men samtidig oppmuntret måtte vi innrømme at sånn er det. 

Dagen etter snakket vi om en tomt som misjonen har fått i en landsby. Tilbake på 80-tallet reiste Normisjons misjonærer dit. De hadde til og med bygget seg en liten jordhytte der Hilde og Alf kunne bo for å lære seg å snakke bambara. Senere har vi ikke hatt noe arbeid der, men misjonen har hjulpet til med behandling i flere tilfeller av alvorlige sykdom. Nå har Normisjon fått en tomt i denne landsbyen hvor det ikke finnes en eneste kristen. Og vi har fått beskjed om å bygge en kirke på tomta! Det som så ut som om det var ingenting, kan plutselig bli kjernen til noe stort! 

Biologisk kirkevekst
Det var i nærheten av den samme landsbyen at Alf viet Baba, en av de første kristne i EELM, Normisjon sin  samarbeidskirke. I januar i fjor var Hilde og Alf tilbake og fikk være med i bryllupet til sønnen til Baba. Forrige uke fikk vi hilse på det nyfødte barnebarnet. Det er et utrolig privilegium å få gå sammen med venner gjennom livets ulike faser. 

En stolt far, Baba, sammen med Alf og Hilde

Brudeparet

Jeg med lille Marie, oppkalt etter bestemoren.